055 Husmannsplassen Øgarden

Åneidu!Fra gammelt av, før Svartedauden (1349-1350) kom til landet, var det en egen gård her på nordøstsiden av Våg. Etter 1350 var også denne gården forlatt, og man har ikke klart å finne papirer på navnet til gården. Det skulle gå 300 år før plassen igjen ble ryddet og tatt i bruk2024Åneidu!.

Husmannplassen Øgarden under Vestby gård, ble satt opp som plass rundt 1650. Plassen fikk antakelig navnet Øgarden etter den forrige gården som lå øde etter Svartedauden. Etter befolkningsøkningen på 1600-tallet, ble det behov for å dele opp, og rydde nye plasser for husmannsfolket. Denne gården ble delt opp i to gårder i 1830. I de offisielle dokumentene, ble de hetende Nordre og Søndre Øgarden, men på folkemunne ble gårdene hetende Opp-Øgarden og Ne-Øgarden.

Husmenn og beboere i ca. periode.

• 1650-1680 – Jon Andersen (1610-*)
• 1680-1690 – Skjellor (1650-*)
• 1690-1735 – Amund Sjursen (1665-1734)
• 1735-1740 – Einer Amundsen (1704-1744), gift med Else Persdatter (*-*)
• 1740-1770 – Hans Persen (*-*), gift med Goro Nilsdatter (1718-*)
• 1770-1774 – Jens Pedersen (1750-1793), gift med Aase Olsdatter (1747-*)
• 1774-1784 – Nils Hansen (1751-1831), gift med Mari Brynjulsdatter (1730-1835)
• 1784-1793 – Knut Kristoffersen (*-1793), gift med Marte Akselsdatter (1751-1787)
• 1793-1830 – Einer Hansen (1770-1831), gift med Margrethe Akselsdatter (1751-1807)
• 1830-1841 – Nils Enersen (1812-1889), gift med Anne Marie Fredriksdatter (1814-1873)
• 1841-1843 – Johan Edvard Larsen (1818-1890), gift med Anne Marie Jensdatter (1823-1902)
• 1843-1888 – Jørgen Olsen (1811-1889), gift med Marie Jensdatter (1813-1891)
• 1888-1895 – Anton Andersen (1857-1908), gift med Julie Jørgensen (1857-1939)
• 1895-1917 – Harald Hansen (1883-1958), gift med Hanna Johansen (1880-1957)

Harald Hansen kjøpte stedet av kommunen i 1924, og skjøtet det senere for 10.000 kroner i 1926. På 1920-tallet var tomten på 40-50 dekar, hvor 20 dekar var dyrket. Husdyr var da 1 hest og 4 kuer. Bygningene ligger på en bergrygg med dyrket jord på begge sider, i øst mot åsen (Månetoppen/Indrefileten) og i vest mot Våg. Hovedbygningen ble restaurert i 1947 og påbygd til to etasjer. Deler av huset ble revet i 1988 og nytt bygd året etter. Gammel tømmerstue er bygd inn i det nye huset. Låve og fjøs er fra 1928.

I dag utgjør Øgards-området en vesentlig del av det store boligfeltet i Våglia, som ligger vestvendt i lia opp fra den vakre innsjøen Våg. I dag er alt utparsellert til tomter. Bygningene på Øgarden er SEFRAK-registrerte.

Ødegårder i Norge

En ødegård er en felles betegnelse på en gård, som ikke lengre er en selvstendig driftet bruksenhet. Andre navn var ødegard, øydegard. Begrepet ødegård betyr altså nedlagt gård eller gårdsbruk, og allerede i høymiddelalderen ble dette ordet brukt. I skrifter er den eldste nedtegnelsen fra 1425. Fra omtrent år 1450 blir ordet en del av språket, og brukt i skriftlige kilder for å forklare fraflyttede gårder.

Befolkningsveksten tok seg opp på Østlandet fra begynnelsen av 1200-tallet, om ikke enda litt før. Det var derfor sjeldent at gårder ble lagt øde på den tiden. I de siste tiår før Svartedauden var det noen steder i vest og i nord som ble fraflyttet. Det var stort sett gårder i innlandet som ble lagt øde, noe ny forskning viser til. Muligens forlot folk gårdene sine fordi de ble for hardt avgiftsbelagt, og jorden ble utpint. Ødegårdene kunne da bli lagt inn under nabogårder som tilleggsjord.

Etter Svartedauden ble folketallet i Norge kraftig redusert. Da de fleste menneskene i Norge bodde på enkeltgårder, ble mange gårder stående forlatt. Rundt 1450 var om lag 60 % av alle gårder i landet lagt øde.

Ødegårdene er det fremste vitnesbyrdet vi har om pestens herjinger. På 1970-tallet ble alle ødegårder i Norge fra senmiddelalderen registrert i “Det nordiske ødegårdsprosjektet“. Med utgangspunkt i yngre gårdslister, kunne man lese i gamle kirkeskrifter, og finne fram til hvor mange gårder som hadde vært i bruk før pesten.

Noen bygder ble helt avfolket. Det gjaldt særlig små steder med dårlige vekstforhold, hvor folkestrømmen ble reversert. Menneskene forlot de indre strøkene og bosatte seg langs kysten, hvor det var god tilgang på fisk.

Det ble nå vanlig med glisne bygder i Norge. På Østlandet forlot folk de senest anlagte gårdene. I Asker lå 75 av 129 gårder øde i sen­middelalderen. Nesten alle ødegårdene var fattige “rud”-gårder eller mindre bruk som var blitt skilt ut fra storgårder.

“Rud” betyr rydning, og etter nedgangstidene som fulgte Svartedauden i 1349–1350, dukker navnetypen opp igjen på 1600-tallet. Om lag 2000 nye gårdsnavn kom til i løpet av de neste 250 årene. Etter Svartedauden ble mange gårder liggende øde, og i noen tilfeller ble navnet glemt.

Tendensen til å slå sammen bruk var mest utpreget på Vestlandet, for der hadde langvarig jordknapphet ført til at gårder var blitt delt opp i mange bruk i høymiddelalderen. Noen steder hadde gårdene vært så oppstykket at de liknet europeiske landsbyer. Nå ble de slått sammen til større bruk igjen.

Folk samlet seg ikke bare i de mest sentrale bygdene. De flyttet også til den beste jorda. Mange rud-gårder som var blitt ryddet i høymiddelalderen, ble nå brukt som beite og slåttemark. Dette ser vi for eksempel på husmannsplassen Kamperud.

Etter Svartedauden var det få folk og mye jord, helt motsatt av tilstanden i høymiddelalderen. Den nye situasjonen gav brukerne gode kort på hånden i forhold til jordeierne – det var “kjøpers marked”. Men middelalderen var ikke noe kapitalistisk samfunn, og jordeierne hadde militærmonopol i store deler av Europa. De var på ingen måte interessert i at markedskreftene skulle få virke, slik at jordleie, jordpriser og skatter sank. Senmiddelalderen var en urolig tid, og mye av bakgrunnen ligger i den maktkampen som utspilte seg innenfor jordbruket mellom jordeiere og de som leide jorden.

I Vest-Europa gikk bøndene seirende ut av denne kampen. Avgiftene sank til en brøkdel av tidligere nivå, til tross for at jordeierne gjorde sitt beste for å skru klokka tilbake. I Øst-Europa tok jordeierne kommandoen, og regionen gikk inn i det som er blitt kalt «den andre føydale perioden».

Danmark fulgte Øst-Europas vei. Bøndene ble bundet til jorda og pålagt tunge avgifter og arbeidsplikt.

I Norge klarte bøndene å få nedjustert avgiftene. Landskylda sank til omtrent en fjerdedel av tidligere, og tiende, skatter og jordpriser gikk ned omtrent like mye. Hovedgrunnen til at skattene ble redusert, var at de som før stod for innkrevingen, også døde under pestens herjinger. Jordeierne satt ikke passive og lot dette skje, men de klarte ikke å demme opp for prisfallet. Senmiddelalderen var en lettelsens tid for vanlige bønder – for dem som overlevde pesten.

Eierforholdene kunne være uoversiktlige etter at Svartedauden hadde gjort så sterkt innhogg i befolkningen. Da folketallet begynte å vokse igjen sent på 1400-tallet, oppstod det konflikter om eierskap til ødegårdene rundt i landet. Det var ikke lett å skulle bestemme hvem som eide eller skulle få lov til å ta over en ødegård, siden hele slekter var utryddet.

Det var likevel rikelig med jord de fleste steder til ut på 1600-tallet. Da begynte nok en periode med økt kamp om ressursene, og en ny underklasse – husmennene – så dagens lys.

Selv i dag er det veldig mange forlatte gårder. Mange nordmenn har et romantisk forhold til gårdsliv og småbruk, og drømmer om å finne roen på et slikt sted.

«Småbruk» er fortsatt et av de mest brukte søkeordene på Finn.no, og øker i volum, selv om det har falt noen plasser de siste årene. I 2016 og 2017 var «småbruk» det nest mest brukte søkeordet på Finn. Mange nordmenn går med en «Farmen-drøm», og har et ønske om det pittoreske livet som utspiller seg på et småbruk.

– Det ligger nok i vår kultur og tradisjon at en gård eller småbruk er det ideelle for en familie, og derfor er dette drømmen til veldig mange mennesker som kjenner på stresset i dagens storbysamfunn.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️