190 Veivedlikehold

I gamle dager var det ikke staten som var ansvarlig for veinettet som bredte seg utover landet, men dette ble delt opp i veistykker for hver gård. I begynnelsen var det de gamle kongeveiene som bøndene hadde ansvar for at de var farbare – også på vinterstid. Etter hvert som det ble flere og flere veier, måtte vedlikeholdet settes i system – også her i Enebakk.

Den viktigste stamveien var strekningen mellom Ytre Enebakk og Tomter, dels fordi «Enebakk’s Jernbanestasjon» lå der. Spesielt etter at post og lønninger ble sendt med vogn fra Tomter og helt opp til Flateby, måtte denne veien være kjørbar – året rundt.

Rodesystemet var et system satt i drift for å sørge for et kontinuerlig vedlikehold på veinettet. Allerede i Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 fastslås det at det er bøndene som skal utføre vedlikeholdet på veiene. Fra 1600-tallet ble veiene inndelt i veistykker, og hver gård skulle ha sitt veistykke som de pliktet å vedlikeholde. Selve Rodesystemet startet langs kongeveien, men siden kom ordningen til å innebefatte også mindre viktige veier. Rodesystemet var basert på tinglag (dvs. de gårdene som sognet til ett ting), som så ble delt opp i mindre enheter og gitt ansvar for en viss veistrekning, som igjen ofte ble fordelt mellom medlemmene i de ulike rodekretsene.

Rodemester
Det var en av bøndene innenfor hver rodekrets som ble utnevnt til rodemester. Rodemesterne hadde ansvar for at bøndene i den aktuelle kretsen overholdt sine plikter, og at arbeidet foregikk effektivt. Rodemesteren hadde ansvar for å rapportere om folk som sluntret unna pliktarbeidet sitt. I «Instrux for Veibetjentene i Christians Amt«, fra 1868, kan vi lese følgende i første paragraf:

«Det paaligger Rodemesterne at føre det nærmeste tilsyn med at de veiarbeidspligtige tilbørlig udføre det dem paahvilende arbeid, og med at de under deres roder henlagte veistykker med tilhørende Broer, Veimure, Rækværker, Afløbsrender m.m. til enhver tid ere i forsvarlig stand. I disse henseender have de omhyggelig at iagttage Veilovens Forskrifter, de bestemmelser, som indeholdes i denne instrux, saa velsom de særskilte ordrer, som af deres foresatte maatte være dem meddelte, ligesom de med iver have at gaa deres foresatte tilhaande ved udførelsen af de i Veivæsenets anliggender forefaldende forretninger.»

Pliktarbeid
Det var pliktarbeid både på vedlikehold og veibygging. Husmenn hadde færre pliktdager enn selveiende bønder, slik at bøndene kunne bruke husmennene på gården da bøndene selv måtte ut i pliktarbeid. Husmennene kunne for eksempel ha fire pliktdager mens bøndene hadde tolv. Rodemestre, postbønder og loser slapp unna pliktarbeidet på veien, fordi de hadde andre plikter de måtte sørge for.

Etter hvert ble det tatt i bruk militære tropper i veiarbeidet, særlig til nybygging av veianlegg. Disse ble betalt igjennom veikassa. Etter veiloven i 1824 skulle rodemesteren sørge for at det ble satt opp trestolper som markering av rodene. Det er kanskje også grunnen til at vi ikke har så mange eksemplarer av disse markeringene igjen langs veiene – de råtnet bort.

I 1794 utgav generalvegmester Christopher Hammer en instruks om vegarbeidet – ”Instrux og almindelige Regler hvorefter Landeveyene og Broerne udi Bergens Stift skal arbeydes«.

Noen av de mest vesentlige punktene i Hammers instruks for at systemet skulle fungere var:

• Vegen skulle være stukket ut av generalvegmesteren eller hans betrodde tjener.
• Vegen skulle være 7 sjællandske alen bred (omregnet til ca. 4,4 meter). I tillegg kommer grøftene.
• Vegen skulle ha gode sidegrøfter som leder vannet bort. På tørr mark skulle de være 1 ½ alen brede (omregnet til ca. 1 meter) og gjennom myrer 3 alen brede (nesten 2 meter). Grøftenes
  sider skulle skrå ned mot midten, og vannet skulle ha fritt fall og ikke bli stående i grøften.
• Vegen skulle ha tversgående steinkister (stikkrenner) for å føre bort vannet på alle steder der vannet i grøftene stanset eller hvor det renner kryssende bekker. Steinkisten er en grøft gjennom vegen med flate steiner i bunnen, samt sidemurer og flate heller på toppen. Størrelsen på steinkisten ble avgjort ut fra mengden av vann som skulle bort.
• Etter at vegens bredde var avsatt og det var fylt i masse bestående av einer, kvister, stein og grus, skulle all jord som ble gravd opp av grøftene kastes inn på vegen for å bygge den opp i terrenget.  Men om jorden var for løs måtte det også legges grus og sand på for å gjøre vegen fast. Underlaget måtte ikke komme til syne.
• Vegbanen skulle være høyere midt på enn ut mot sidene for å lede vannet bort.
• Alle små bakker og høyder som lå midt i veglinjen, måtte graves ut og fjernes. Jorden kunne legges på vegen.
• Løse steiner måtte verken ligge på vegen eller stikke opp fra vegbanen. I så fall måtte de ryddes bort eller gruses over.

Om grinder og rodestolper (skilt) sier instruksen at:

• Grindene skulle være 5 alen brede, og grindestolpene 5 alen høye (litt over 3 meter). Låsen skulle sitte så høyt at den kunne åpnes fra hesteryggen, og slå seg igjen av seg selv.
• Rodestolpene skulle være 3 alen høye over bakken (ca. 190 cm), være utformet med hode og hals og være 6 tommer i firkant. På den siden som vender mot vegen skulle rodens nummer, rodemesterens navn og årstall stå (sannsynligvis var det ikke slike stolper langs denne strekningen da det var statens ansvar å vedlikeholde den).

I den endrede veiloven av 1824 fra Veivesenet, var det også bestemmelser om snøbrøyting. Så snart det var falt 8–9 tommer (20,9–23,5 cm) snø, skulle plogen kjøres. Hvis snøen var for hardpakket, skulle mannskap fra roden tilkalles for å skuffe. Ny lov om veivesenet kom i 1851. Den sa at første brøyting skulle skje når 8–12 tommer (20,9–31,3 cm) snø hadde falt.

Mange veistrekninger lå langt unna en gård. Da kunne jobben settes ut på anbud. I slike tilfeller fikk lensmannen i oppgave fra sorenskriveren, som var auksjonsforvalter, å avholde en offentlig «Licitation» der snøbrøytingen skulle «bortaccorderes». En lisitasjon var en slags auksjon, der den som ga det laveste budet, fikk tilslaget. Lisitasjonen var bekjentgjort i forveien. To vitner var til stede under budrunden, som ble utført for hver rode. «Uvederhæftige» (urimelig høye) bud ble ikke akseptert uten at anbyderen skaffet en kausjonist. Hvis kausjonist ikke kunne skaffes, gikk oppdraget til den med nest lavest bud som var vederheftig, det vil si betalingsdyktig.

Dokumentet med opplysninger om hvem som skulle brøyte, og hva prisen skulle være, ble kalt «accordforretningen». Den ble gjort kjent tre ganger på kirkebakken. Deretter ble den sendt til formannskapet til godkjennelse hvis ikke amtmannen hadde innsigelser. I noen tilfeller fikk anbyderen kontrakt på ett år, i andre tilfeller fem år. Noen ganger syntes formannskapet at prisen var for høy og bestemte at det heller skulle betales «for tour», altså for hver brøytetur. Det kunne jo lønne seg hvis det kom lite snø en vinter.

«Entrepreneuren», som han ble kalt den gang, måtte selv skaffe snøploger. De måtte være laget i henhold til tegning som han fikk fra veibestyrelsen. På noen smale bygdeveier kunne plogene være 5 fot (1,57 meter) bred, 9 fot (2,83 meter) lang og 10 tommer (26,1 cm) høy. På de bredere hovedveiene måtte plogen være opptil 8 fot (2,51 meter) bred.

Hvis plogen ikke var i forskriftsmessig stand, skulle lensmannen eller rodemesteren skaffe en ny på entreprenørens regning.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger noen gamle avisoppslag som handler om denne tavlen eller tavlens tema. For å spare plass, er bildet klippet og limt for å komprimere relevant innhold.

Oppslag i Øieren nr. 46, fredag 19 juni 1914 om tildeling av roder i Enebakk

LENKER & REFERANSER 🔗↗️

DOKUMENTINFORMASJON 📚

RELATERTE TAVLER 🔗➡️