196 Karl den XII’s kanonkule

I Borgveien 3 ble det gravd frem en rund jernkule da huset skulle utvides av nye eiere, etter at de kjøpte huset i 1996. Rett under overflaten dukket denne jernkula opp. Den veier 3,477 kg og har en diameter på 9,51 cm. Ut ifra vekt og dimensjon kan man stadfeste at dette er en 8 punds kanonkule. Den er mest sannsynlig datert til Karl den XII sin marsj mot Christiania og angrepet på Akershusfestning i mars 1716.

Bilde 1 – Her er kanonkulen, en 8 pounder. Den veier nå 3,477 kg og er 9,5 cm i diameter. Den har antakelig veid 4 kg og hatt en diameter på 9,60 cm, som passer til svenske Stryk kanoner fra den tiden. Foto: Trym Bergtatt, mai 2024.

De svenske karolinerinfanteristene kan ha passert her, mest sannsynlig på retrett. Men det er ingen sikre dokumenter som kan stadfeste dette. Det er derimot flere sikre bevis på at 8 punds kanonkuler har blitt skutt mot Akershus festning. Så om denne kulen har falt av lasset, blitt funnet ved festningen og hentet hit, eller blitt skutt med i et slag her, vites ikke.

Det står skrevet i lokalhistorien at Karl den XII returnerte over Enebakk, på vei til Sverige. De skal ha stjålet med seg messingklokken fra Enebakk kirke. De kom ikke langt med klokken, som ble funnet igjen ikke langt unna. De karolinske dragoner, eller soldater, returnerte hjem blant annet gjennom Dalefjerdingen, mot Sverige. En annen vei tilbake var over isen ved Langen. Det er dokumentert et slag ved Klemma, så mest sannsynlig passerte de Våg på sin retur østover.


Rundt Oslo finnes det flere steder med historiske minnemarkeringer etter Karl XII og hans karolinske dragoner, knyttet til felttoget mot Christiania og forsøket på å innta Akershus festning i mars 1716.

Karl XIIs to siste felttog markerer slutten på Den store nordiske krig (1700–1721), en konflikt mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen, Russland, Preussen og Hannover på den ene siden og Sverige under Karl XII på den andre. Sveriges dominans i Østersjøområdet gikk mot slutten. For Norges del var de svenske angrepene i 1716 og 1718 betydningsfulle. Det helhjertede norske forsvaret påvirket indirekte landets politiske historie, og trusselen fra den mektige svenske krigsmakten utløste en spontan og ekte norsk patriotisme i 1716.

Det er skrevet mye om Karl XII, spesielt i forbindelse med 300-årsmarkeringen av hans felttog. Utstillingen “Beleiringen 1716” på Akershus festning i 2016 ga en omfattende oppdatering fra Sveriges stormaktstid til Karl XIIs død på Fredriksten festning i 1718. Groruddalens historielag har vært spesielt aktive i å ta opp dette temaet, spesielt med fokus på Skansene på Bakås. Arkitekt og tidligere byantikvar Kjeld Magnussen (1923–2016) var også sterkt engasjert i dette arbeidet.

Angrepsplanen for felttoget i 1716 innebar at en armegruppe på 3000 mann, ledet av Karl XII selv, skulle invadere Norge fra Värmland. En annen gruppe på 4000 mann under generalløytnant Carl Gustav Mörner skulle trenge inn fra Dalsland. Disse to styrkene skulle omringe Christiania og erobre hovedstaden gjennom en knipetangsmanøver. En tredje og mindre styrke hadde som oppgave å sørge for kommunikasjonen med Sverige via Svinesund.

Angrepet

Den 8. mars 1716 krysset svenske styrker riksgrensen ved Värmland. I Høland oppsto kamp med norske styrker som ble beseiret. Et kraftig snøvær over hele Østlandet forsinket imidlertid svenskenes fremrykning, og verdifull tid gikk tapt. Dette reduserte overraskelsesmomentet, som var en del av strategien. General Mörner ignorerte Fredriksten og Fredrikstad festninger og marsjerte mot Christiania. Men forsinkelsen og et sterkt norsk forsvar på Bakås skanse ved Ellingsrud den 14. mars førte til at Karl XII endret sine planer.

Bilde 2 – Soldatene til Karl XII ble kalt for karolinere. Maleri av Emil Åberg.

Om morgenen den 16. mars marsjerte Karl XIIs armegruppe derfor sørover over isen på Øyeren mot Enebakk og Spydeberg. Den 18. mars ankom angrepsstyrken Hølen, hvor kongen møtte Mörner. Den samlede svenske hæren fortsatte deretter mot Christiania, først langs den Fredrikshaldske kongevei. Natten mellom 20. og 21. mars overnattet kongen på prestegården ved Ås. For å unngå sperringer på landeveien marsjerte armeen i stedet på den islagte Bunnefjorden mot Christiania. Akershus festning og Christiania kom til syne ved middagstid 21. mars 1716, men svenskene ble møtt med heftig beskytning fra festningen. Om morgenen den 22. mars red Karl XII med sin stab inn i en nesten folketom by for å finne et hus til hovedkvarter. Dette fant han i Vognmannsgaten i Vaterland, omtrent der Radisson SAS-hotellet ligger i dag. De fleste innbyggerne i Christiania hadde flyktet, og Akershus festning var klar til kamp med en garnison forsterket til 3000 mann.

Stensrud Skanse og Langen-vassdraget mot Basmo Festning

Etterretning spilte en vesentlig rolle for både norske og svenske styrker. De norske militære skiløperpatruljene overvåket svenskene på vei mot Oslo. Svenskene, som ikke var utstyrt med ski, var i større grad avhengige av veier, islagte vann eller gode stier. Beretningene fra felttoget viser at svenskene hadde god kjennskap til de hindringene de kunne forvente fra norsk side.

Svenskene var klar over at det ved innfartsveiene til Christiania var anlagt en serie skanser og forhugninger for å hindre eller forsinke fienden. I sør lå to skanser med særlig betydning for Østensjøområdet: Haugbro ved Gjersjøen i Oppegård kommune, på begge sider av elven mellom Tussetjern og Gjersjøen, på grensen mot Langhus i Ski kommune. Herfra gikk det veiforbindelse til Christiania som måtte sperres. Ved Sværsvann lå Stensrud skanse, eller postering, som det står på kart fra tidlig 1700-tall. Stedet er i dag vanskelig å lokalisere, men lå like ved Store Stensrud gård ved Enebakkveien. Posteringen ved Sværsvann ble anlagt for å sperre veien fra Enebakk over Langen, som førte mot Basmo festning i Rødnes og videre til Onstadsundet, et kjent sted for kryssing av Glomma.

Basmo festning var en viktig forsvarsbase, men klarte ikke oppgaven som sperrefestning. Den var godt utbygget og ble aldri angrepet eller erobret. Festningen lå imidlertid for avsides og var lett å omgå under en invasjon. Derfor ble festningen senere oppgitt, og den militære aktiviteten ble forflyttet.

Angrepet på Bakås

Den 13. mars 1716 begynte Karl XII sin marsj over isen på Nordre Øyeren og slo leir ved gårdene Røykås, Kjenn, Rolfsrud og Skårer. Han visste at den korteste veien derfra til Christiania gikk gjennom passet ved Bakås. Samme dag sendte han en styrke på 50 ryttere under oberst von Rosen (1688-1769) for å rekognosere, men de ble slått tilbake.

Om morgenen den 14. mars dro kongen selv frem for å inspisere situasjonen og konstaterte at veien mellom snøfonnene var så smal at det bare var plass til to mann i bredden. Til tross for dette beordret han oberst Christer Schlippenberg (1697-1716) til å angripe. Fra skansene kunne veien bestrykes med kanoner. Skytsen som kunne bringes frem under disse forholdene var trolig ikke særlig grov, og skuddvidden for datidens artilleri var maksimalt 500 meter, for håndvåpen 100 meter.

Bilde 3 – Bakås skanse. Gjennom Riksantikvaren ble det innvilget en million kroner til dette. Skansene ble istandsatt og i tilknytning til jubileet i 2005, ble det gjennomført en “rekonstruksjon” av slaget med tropper fra begge sider. Foto: Jens Treider, 2005, Byantikvaren i Oslo.

De norske forhugningene var gode, og det gikk dårlig for de svenske styrkene. De trakk seg tilbake før tapene ble for store. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som ble såret eller drept på begge sider. Svenskene rapporterte at artilleri ble benyttet. Samme dag trakk svenskene seg tilbake, og bygningene på Ellingsrud gård ble brent. Det er usikkert om dette skjedde i forbindelse med kampene eller som en hevnakt fra svenskene. Karl slo leir på Skjetten og Stalsberg og ble der 15. og 16. mars.

Derfra forsøkte han å passere skansene på Gjelleråsen (Oldtidsveien), men den stillingen viste seg også å være for sterk. Forsøket på å krysse Nitsund mislyktes også, da norske styrker holdt området nord for Nitsund. Svenskenes avmarsj sydover Øyeren på isen i dyp snø startet 17. mars.

Kart og Veier

Kartene som Karl XII hadde tilgang til, benevnte traseen “Weg von Christiania über Langen nach Basmo” (Accurate Carte i Hennes Majestet Dronningens Håndbibliotek på Amalienborg slott i København, gjengitt i “Svensk angrep – norsk forsvar-Christiania 1716”). Når veien gikk over vannene “Langen,” betyr det vintervei, som strakte seg helt ut til Enebakk-områdene med videre forbindelse mot Onstadsundet. På vestsiden av Langen gikk det en kongevei (“Den Basmoske kongevei”) som var sommerveien til Basmo, ofte nevnt i forbindelse med “Den Fredrikhaldske kongevei”. På siste etappe mot nord gikk disse kongeveiene samlet til Christiania. Veien til Basmo, i alle fall som kongevei, gikk ut av militært bruk da festningen ble nedlagt, men det finnes fortsatt spor etter veien (Fønnebø 2004).

Bilde 4 – Kart over området der det ble kamper mellom svenske og norske styrker. Karl XII’s felttog i Norge i 1716. Foto: snl.no, Norges kriger (2011).

Karl XII benyttet vinterveiene når de ikke sammenfalt med sommerveiene. Reidar Fønnebø (1920-2010) kaller veien over Langen for “Den vestre vinterveien i Østmarka”, den samme veien som sokneprest Wilse tegnet på sitt kart fra 1700-tallet med navnet “Vinterveien til Smaalenene over Langen Søe, Onstad Sund, Øyeren og til Fredrick Hald”. Denne veien var et brukbart alternativ for Karl XII, med mindre Stensrud skanse var en effektiv barrikade.

Veien mot Østensjøvannet

Veien fra Enebakk og Langen fortsatte mot Abildsø gård (Østensjø) og over Alna ved Bryn. Vinterveien gikk over Østensjøvannet. Denne veien hadde betydelig trafikk, ikke minst av trelast til Christiania, og fikk etter hvert navnet Plankeveien. Det er sannsynlig at Karl XII kjente til denne ruten og vurderte å bruke deler av veien for oppklaringspatruljer etter det mislykkede forsøket på å forsere Bakås skanse.

Takket være Stensrud skanse ble områdene rundt Østensjøvannet ikke hjemsøkt av felttoget.

Karl XIIs vei

Da Karl XIIs armegruppe befant seg ved Ellingsrud, omtrent 3 km nord for Nordre Elvåga, vurderte de nye veier til Christiania. Det er mulig at kongen sendte en oppklaringspatrulje over Elvåga og videre vestover i Østmarka på den nordlige delen av Plankeveien. Denne veien var kjent som en rask rute til Christiania, spesielt egnet for en rytterpatrulje. Deler av denne veien kalles tradisjonelt Karl XIIs vei. Ifølge boka “Østmarka fra A til Å” (Even Saugstad 2012), har veien ved Øgården på gamle kart fått navnet Karl XIIs vei.

For å ha gjort inntrykk, må rytterpatruljen ha vært av en viss størrelse. Husmennene på Skytten og Øgården kan ha sett dragonene på sin ferd gjennom Østmarka. Kanskje fulgte hovedstyrken etter? Historien kan ha blitt fortalt videre gjennom generasjoner, og navnet Karl XIIs vei kan ha blitt nedfelt på kartet som et vanlig navn.

Tradisjonen sier at Karl XIIs soldater var på Guldsmeden og at det kom til strid der. Finfallåsen rett nord for Guldsmeden tolkes av enkelte som “fiendefallåsen”. Sigurd Senje nevner i sin bok om Østmarka historier om funn av en kanonkule og en svensk uniformsknapp. Kan det ha vært en trefning mellom en norsk og en svensk rekognoseringspatrulje? En gressvoll på Skytten, den gang under Losby gods, skal en gang ha båret navnet Svenskesletta. Navnet Svenskemyra ved Eriksvann, nevnt i “Østmarka fra A til Å”, sies også å stamme fra Karl XIIs tid.

Forsvarsverkene foran Christiania

I krigene mot Sverige var sikring av veiforbindelsene over grensen en viktig del av militærstrategien. Fra Elverum i nord til Svinesund i sør førte alle disse ferdselsårene til Christiania, hvor Akershus festning var nøkkelen til herredømmet over Norge. Allerede på 1640-tallet, under Hannibalsfeiden, ble det satt opp befestede posteringer ved viktige veier gjennom lett forsvarlig terreng.

Hovedveien fra Moss til Christiania gikk gjennom Hølen til Ås, hvor vinterveien fortsatte ned til Bunnefjorden med en isvei inn til byen. Denne ruten var mye brukt, da fjorden frøs om vinteren og skipstrafikken til Christiania bare nådde Hølen og Son. Helårsveien svingte ned til Haugbro ved Gjersjøen i Oppegård og videre over Ljabru til byen. Ved Haugbro var det en viktig befestet postering.

Veien fra Enebakk fulgte isen på Langenvassdraget om vinteren. Sommerveien gikk via Sværsvann, hvor Stensrud postering (skanse) lå. Fra Øyeren kom hovedveien over Rælingåsen forbi Lørenskog kirke. Denne veien tok opp i seg en bygdevei fra sagbruksområdet ved Strømmen og kalles derfor “Gamle Strømsvei”. Bakåsen skanser voktet overgangen i høydedraget mot Furuset i Aker.

Flintelåsmusketter og Feltkanoner

Det primære våpenet i infanteriavdelingene var flintelåsmusketten, et glattløpet munnladningsgevær. En musketer var en infanterist væpnet med muskett, en tidlig form for gevær, og utgjorde hoveddelen av infanteriet. Denne musketten var kjent for sin begrensede treffsikkerhet, spesielt på avstander over femti til hundre meter, noe som påvirket taktikken og formasjonen under slag. Skyttere som brukte disse muskettene.

Bilde 5 – Karolinsk bajonett m/1704 for infanteriet, brukt under krigen mot Norge i 1716. Bajonetten er totalt 775 mm. Etter 1716 fant de ut at den var for lang og lengden ble kortere. Foto: Internett.

I tillegg til muskettene, var det en viss andel av soldatene som var utstyrt med lange spyd, kjent som piker. Disse spydene, som kunne være opptil fem og en halv meter lange, ble brukt av pikeneréene. Kombinasjonen av muskettérer og pikeneréer i en avdeling var et strategisk valg for å gi en balansert styrke av skudd- og nærkampkapasitet.

Artilleriet som støttet infanteriregimentene, inkluderte ofte batterier av 3, 6 eller 8 punds feltkanoner. Disse kanonene skjøt jernkuler som veide henholdsvis halvannen kilo for 3 punds kanonene, tre kilo for 6 punds kanonene og 4 kilo for 8 punds kanonene. Feltkanonene var avgjørende for å gi ildstøtte og kunne påvirke slagets utfall betydelig ved å bryte fiendens linjer og skape kaos.

Sammen utgjorde flintelåsmuskettene, pikene og feltkanonene en integrert del av regimentets kampkraft, hvor hver komponent hadde sin spesifikke rolle i den taktiske oppstillingen på slagmarken. Dette systemet reflekterte den militære tenkningen på den tiden, hvor kombinasjonen av forskjellige våpentyper skulle kompensere for de individuelle svakhetene og maksimere slagkraften til regimentet som helhet.

Kilder

Denne informasjonen er hentet fra foreløpige rapporter om Skansene på Bakås (historikk 1716 og undersøkelser 1999-2000) og “Svensk angrep – norsk forsvar-Christiania 1716” (februar 2011), begge forfattet av Ivar Bu, Jan Lillejordet og Kjeld Th. Magnussen.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

Privat bruk av metallsøker
“En god rolleforståelse og et godt samarbeid mellom private metallsøkere og forvaltningen, er en forutsetning for at privat metallsøking kommer forskningen og fellesskapet til gode. Dette forutsetter tydelige retningslinjer som sørger for en enhetlig forvaltning i tråd med dagens lovverk.” Les regelverk her.


GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger noen gamle avisoppslag som handler om denne tavlen eller tavlens tema. For å spare plass, er bildet klippet og limt for å komprimere relevant innhold.

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

Informasjonen på denne siden er skrevet og satt sammen av forskjellige referanser gjengitt i linkene under her.
↗️ Ski historielag – Karl den 12.’s ferd gjennom Ski
↗️ Arkeliet – Gamle våpenteknologier
↗️ PDF Fredriksten 1718
↗️ SNL – Karl 12.s første felttog i Norge i 1716
↗️ Østensjø historielag – «Karl XIIs hule» og eierne av Østensjø gård
↗️ Riksantikvaren – Privat bruk av metallsøker …  (PDF her.)
↗️ Metallsøker.no – Retningslinjer for metallsøking i Norge

RELATERTE TAVLER 🔗➡️

Her er listen med andre relaterte tavler. Da kan du lett manøvrere deg frem til andre tavler med tilvarende tema.
➡️ 083 Husmannsplassen Svenskerud