045 Radiostasjonen

Under andre verdenskrig var motstandsbevegelsen sterk i Norge, også her i Ytre Enebakk. Mye var så hemmelig at man ikke snakket om det, eller ville ikke vite om det, av frykt for hevnaksjoner fra tyskerne. Motstandsmannen Max Manus, drev sin virksomhet i kjelleren på Stang-hytta, rett ved bensinstasjonen. Han hadde en hemmelig radiostasjon 2-300 meter oppe i skogen, ovenfor misjonshuset. Nøyaktig hvor denne stod er man ikke helt sikker på, men den stod i et høyt tre, akkurat der dagens Tiurveien går inn i Vågliveien. Den hadde et skilt med advarselen: «Den som rører denne blir skutt!». Radiostasjonen ble brukt som militært samband for å samkjøre sabotasjeoperasjoner fra Storbritannia under okkupasjonen i 1940-1945. Det ble bl. a. avtalt flydropp med våpen og utstyr til bomber. Det er flere rester etter slike flydropp i enebakkskogene.

Under okkupasjonsårene ble det i Norge bygget opp et omfattende radiosamband for Milorgs samband med Forsvarets overkommando i London og internt i Norge. Milorgs første sambandssjef var Kaptein Rolf Palmstrøm som senere ble sambandssjef ved Hærens overkommando i London, og i 1945 den første Generalinspektør for Hærens Samband. Av de ca. 110 radiofolk som arbeidet i det skjulte i Norge under krigen, var flere utdannet ved Befalsskolen og Radioskolen før krigen. Disse og flere kom til Hærens Samband etter krigen som yrkes- og vernepliktig befal.

Oppbygningen av de norske styrker begynte alt i 1940 fra Storbritannia. Sambandsoppsetningen var til å begynne med små og til dels improviserte, men fra august 1942 fikk den norske brigaden i Skottland egen sambandssjef, og en regulær sambandstropp. Sambandsstaben i London utførte et betydelig plan- og organisasjonsarbeid som bl.a. la grunnlaget for en rask etablering av Hærens Samband etter krigen.

I Sverige ble det fra 1944 bygget opp en sambandsorganisasjon for polititroppene, med sambandstropper til åtte infanteribataljoner, samt til tre grupper (brigader) i 1945. Videre ble det utdannet og satt opp en tung radioseksjon, for drift av store radiostasjoner og en langlinjeseksjon for arbeider i det permanente nett.

«Den første senderen i en stor og uhåndterlig unica koffert». Beta-senderen, en SIS-sender, som var på Rudsetra og i Sørkedalen. Beta-senderen ble drevet av telegrafist Rolf Bjørgan og Einar Hagness jr. Senderen kom på luften første gang 14. januar 1942.

Under frigjøringen av Finnmark i 1944-45, ble det organisert en spesiell radioavdeling med lett radiomateriell. Dette var samme type som det ble brukt på Milorgs samband med London. Befalet kom fra styrkene i England, og telegrafister ble avgitt fra polititroppene i Sverige. Etter nødvendig opplæring i Sverige inklusive fallskjermtrening, ble avdelingen dels landsatt, dels droppet i Finnmark hvor den med sentrum i Skoganvarre satte opp et nett med 10-12 utestasjoner over hele distriktet. En tropp av langlinjeseksjonen ble også satt inn i Finnmark, der det ved krigens slutt var bygget opp et sambandskompani på over 100 mann.

Oppbygging av hærens samband 1945-1988
Hærens Samband ble formelt etablert 16. oktober 1945 etter at oberst Rolf Palmstrøm ved Kongelig resolusjon var beordret som Generalinspektør for Hærens Samband. I realiteten hadde Hærens Samband vært selvstendig våpengren siden 11 februar 1943, da Ingeniørkontoret i Hærens overkommando ble oppløst og oppgavene fordelt – henholdsvis Sambandssjefen og Pionersjefen.

Våpenet ble i 1946 organisert med Generalinspektøren for Hærens sambands stab, Hærens sambandsskole, Sambandsregimentet, Trøndelag Sambandsbataljon og Hålogaland Sambandsbataljon. Noe senere kom sambandslagre og verksteder, sentralt og regionalt.

Sambandskompaniet/DKS som oppsettende avdeling på Sørlandet, ble opprettet i 1954-55. Denne organisasjonen består i hovedsak fortsatt med unntak av ansvaret for materielltjenesten, som ble overtatt av Hærens forsyningskommando som da ble etablert.

Den viktigste oppgaven i den første tiden var å få utdannet befal til det nye våpenet. Befalsskolen for Hærens Samband ble opprettet i juni 1945, og den 3. august samme år startet det første aspirantkurset, og det neste allerede 3 måneder senere.

Hærens Samband overtok Jørstadmoen Leir ved Lillehammer i oktober 1945, og i løpet av november var Befalsskolen, Radioskolen og troppssambandskursene – den senere våpenskolen – i god gjenge. Yrkesskolen tok opp elever første gang 1. juli 1946, og rekruttskolen kom i gang i november samme år.

Hærens sambandskoler, senere kalt «Hærens sambands skole og øvingsavdeling», ble fra 1985 slått sammen med Sambandsregimentet og kalt Sambandsregimentet. Den begynte sin virksomhet under primitive forhold i 1945, men er etter hvert bygget ut til et skole- og øvingssenter, som i årene etter 1945 har utdannet ca. 40 000 sambandsbefal og soldater, kvinner og menn, samt gitt sambandsutdanning for befal og soldater fra andre våpen og forsvarsgrener.

Historisk tilbakeblikk på militær samband

Siden vikingtiden har det Norske forsvar vært basert på tvungen verneplikt innenfor vårt territorialfarvann. I gamle dager ble mobiliseringsordren gitt på to måter. Varder med lys og røyksignaler fra fjelltopp til fjelltopp. Den andre ved bruk av en «budstikke«. Disse stikkene ble på norrønt kalt herør eller hærrør, det vil si hærpil. Begge systemer ble forordnet med hjemmel i Gulatingslover omkring 950 og bekreftet i 1274, 1347, 1604 og til slutt i 1772.

Den rute som skulle følges, var nøyaktig foreskrevet; forsømmelse ble straffet med bøter. På mange budstikker er det svimerker med kongemonogram. Gårdene som budstikka skulle innom, var vedtatt i herredstyret, og det var også bestemt på hvilken gård de skulle overnatte. Hver gård måtte kvittere for ankomst og avreise. Utformingen varierte. Den opprinnelige Hærpil var en alminnelig pil uten annen form for melding. Den var i seg selv en ordre til mobilisering. Mange av trestykkene var merket med inskripsjoner, de eldste med runetegn. En pilformet budstikke kunne innkalle til krig, en sverd- eller økseformet til ting og en korsformet til kirken. De kunne også brukes for eksempel til å advare mot skogbrannfare. Seinere ble hylseformede rør vanligere.

Ordre til alminnelig mobilisering – en jernpil – ble ført fra en del av landet til et annet med skip, eller av tre bevæpnede ryttere som skulle reise dag og natt.
Ordre til delvis mobilisering ble gitt ved hjelp av en trepil med jernspiss. Den ble bragt fra gård til gård av bøndene og festet til døren.

Med den økende skrive og lesekunnskapen ble Hærpilens form forandret slik at den kunne overbringe en melding. Først ble den gitt et delt håndtak som kunne inneholde en skrevet melding, og senere ble den formet som en treeske med en jernspiss – Budstikken.

Budstikken var i bruk i Norge inntil omkring 1850 da den ble erstattet av telegrafen. Systemet med budstikker kunne være effektivt, og soldater kunne mobiliseres raskt. Det ble blant annet brukt for å samle mannskapene i «Elverumske Skieløber Compagnie«, som ble opprettet i 1747 som en av tre kompanier i «Søndenfjeldske skiløperbataljon«. Det kunne være strenge straffer for ikke å videreformidle budstikkene og enkelte var derfor svidd i den ene enden og utstyrt med tau som en påminnelse om at en kunne bli hengt og gården brent dersom en brøyt kjeden.

Morse – Prikker og streker med elektrisk strøm mellom Oslo og Drammen.
Julaften 1848, fikk den tretti år gamle marineløytnant Carsten Tank Nielsen i oppdrag å utrede alternative kostnader for en optisk og en elektromagnetisk telegraflinje mellom Akershus Festning og Horten.
I Europa hadde man til militært samband til denne tid brukt ulike optiske systemer. I Norge ble det, påskyndet av krigen mot England 1807-14, bygget signallinjer fra Halden til Trondheim. Systemet var en viktig del av kystforsvaret, der det inngikk over hundre batterier med i alt ca. tusen kanoner. Ved hjelp av flagg og klaffer i forskjellige posisjoner, sendte man kombinasjoner av tall, som refererte til meldinger i en signalbok. Anlegget, som bestod av over to hundre stasjoner, var svært ressurskrevende, og det forfalt raskt med fredsårene som fulgte.

Tank Nielsens kostnadsoverslag fikk en byråkratisk behandling. Marinedepartementet forela forslaget for Finansministeren som konkluderte: «.. at der ikke kunde bruges nogen summer til tilfældige og uforudsætte statsutgifter…«

Tre år senere fikk han samme oppdrag, og denne gang med en sivil vinkling. Indredepartementet var oppdragsgiver. Han anbefalte å bygge et «Electromagnetisk Telegraphanlæg«. Han leverte sin innstilling 20. desember 1853. Nå gikk det utrolig glatt. Allerede en måneds tid senere ga Stortinget klarsignalet. Start byggingen. Den Norske Statstelegraf var et faktum, og Tank Nielsen ble Norges første Telegrafdirektør.
Etter et år, 21. desember 1854, kunne han rapportere til sin oppdragsgiver: «Telegraphlinjen mellom Cristiania og Drammen er i brugbar stand for korrespondance.»

I årene som fulgte ble et nett av telegraflinjer strukket på kryss og tvers i Norge. Nå kunne man meddele seg fra landsende til landsende, selv om nettet i de fleste landsdeler var svært tynt. Forbindelser ble knyttet med andre land.

Verden fikk for første gang internasjonale samband som virket i «sann tid». Men det var en vesentlig begrensning, man var avhengig av personer med kyndighet i bruken av morse-kodens prikker og streker. Telegrafist ble et nytt og spennende yrke. Telegrammer ble en del av dagliglivet.

Langsomt kom Armeen i gang.
Allerede i et innlegg i Norsk Militært Tidsskrift i 1856, Nogle ord om Telegrafiens Anvendelse i Norge til Feltbrug, hadde Tank Nielsen orientert om hva som var på gang.

«Medens Telegrafiens hele tidligere Udviklingshistorie tyder paa at den var uadskillelig fra militaire Øiemed, synes den i vor Tid stedfundne Overgang fra optiske til elektriske Telegrafer, derimod endnu ikke at være bleven indforlivet med Armeerne.» Han fortsatte med et hjertesukk: «… og hos os er, saavidt vides Intet foretaget, hvorfor det antages, at et Par Ord om denne Sag kan have nogen Interesse for Militaire.»

Det fulgte atten år før noe begynte å skje. Først i 1864 bevilget Arme-departementet de første pengene, tusen spesidaler. Telegrafdirektøren skulle anskaffe materiellet. Nå fikk offiserene smått om senn prøve seg. For pengene ble det anskaffet en «materiellpark» som bestod av tre telegrafapparater og tre mil linjetråd.

Nå var det ufred i Sønder-Jylland. Danmark var i krig med det mektige Prøyssen. På påskeaften dette året skrev Bjørnstjerne Bjørnson sitt kjente dikt. «Da Norge ikke ville hjelpe». Krigserfaringer påskyndet trolig utviklingen. Et dansk telegrafkompani hadde deltatt i kampene. Danskene ble viktige rådgivere, både i Sverige og i Norge.

I 1873 fikk Ingeniørbrigaden et kombinert telegraf- og jernbanekompani og nå begynte ting å skje. Telegrafapparater, blanktråd og isolert kabel ble anskaffet, og spesialvogner konstruert. Befal og mannskaper kunne nå for første gang løse sambandsoppgaver i operative enheter med elektroniske midler.

Bell: «Mr. Watson come here, I want you».
Dette skal være de første ordene som er blitt sagt gjennom en brukbar telefon. Professor Alexander Graham Bell, som var professor i «taleorganets fysikk» i Boston, og lærer på en skole for døve, hadde i lengre tid drevet eksperimenter med telefonen. Nå virket den tilfredsstillende. Hans assistent, instrumentmakeren Watson, nølte neppe med å stille hos sjefen da han fikk denne beskjeden – gjennom telefonen – fredag 10. mars 1876. Det hastet også, flere oppfinnere arbeidet mot samme mål. Bell visste nok at han var på rett spor. En måned tidligere hadde han levert inn patentsøknad. Bare to timer etter Bell skal det ha kommet inn søknad fra en annen.

Søndag 22. juli 1877 (ref. Bergens Tidende) :

Generalkonsulen i New York sendte også to apparater til sin kone, fru Børs, i Bergen. Hun lot ingeniør Jens Hopstock få låne dem. Med disse telefonene, men mot fruens vilje, heter det, reiste han på en historisk demonstrasjonstur i august 1877.

I Oslo ble telefonen koblet til telegraflinjen til Drammen: «Ikke alene kunde man høre hva man sagde på Telegrafkontoret i Drammen men endog kjenne Kolleger igjen på Stemmen.»

I Christiania annonserte Bell-selskapet 13. mai 1880 at Centralstationen var klar til å motta abonnenter. Den første telefonkatalogen er datert 20 november 1880, og talte 169 navn. Hvert sentralbord kunne koble femti linjer. I 1882 var det et krav til sentralbord-damene at de skulle kunne lære seks hundre navn utenat. Etter hvert ble de også rene mestre i å ta folk på stemmen.

Hæren tar i bruk telefonen.
Som for telegrafen tok det noe tid å innføre telefonen i Hæren. Et forslag i 1878 om å anskaffe 2 telefoner og 1400 m kabel, en kostnad på kr 236, hadde blitt avslått. Ti år senere, da Ingeniørtroppene ble opprettet, kom man i gang. To typer ble innført i oppsetningene, et felttelefonapparat, og en spesialkonstruert «undersøkelsestelefon» til hjelp for å holde telegraf-forbindelsene i live. For den «spisse enden», de operative enheter, gikk utviklingen kanskje noe sakte.

Kavaleriet fikk innført telefoner i sine avdelinger ved århundreskiftet. I 1903 kom Infanteriet i gang. Sammenlignende prøver ble gjennomført ved Skyteskolen på Terningmoen. En videreutvikling av Dahls telefon ble «best i test». Apparatet bestod av to moduler, talekasse og ringekasse. En viktig forbedring var en knapp på ringekassen der en kunne koble ut ringeklokken. Ganske praktisk i fremre linje, eller når sjefene ikke ønsket å bli forstyrret på kontoret.

Slutten av 1890-årene var gylne år i Norge. Industrien rykket raskt frem. Sysselsettingen på den nye sektoren telekommunikasjon økte med hele 28 % fra 1895-1900. Med utviklingen fulgte utdanning og ny kunnskap. Unionen med Sverige var stadig på den politiske dagsorden. Det rene norske flagget ble lovfestet av Stortinget i 1898. Nå kunne man omsider med en økonomi i oppgang, og med sterke nasjonale strømninger i folket, ruste opp og forberede om nødvendig en militær kamp for å få full selvstendighet.

Befalsskolen for Ingeniørvåpenet var nylig blitt fireårig. De allmenndannende fag utgjorde 30% av timetallet. Telegraf- og signallære var kommet inn med tyngde både som teori og praktiske øvelser. Faglæreren på befalsskolen var premierløytnant Aimar Sørensen. Fredag 28. januar 1898 var han i «Christiania Militære Samfund». Der deltok han i stiftelsen av «Ingeniørofficerenes Forening» sammen med nitten andre offiserer. En av hans forgjengere i stillingen som lærer i samband, kaptein Thomas T. Heftye, hadde tatt initiativet og innkalt til dette konstituerende møte. Heftye ble valgt til vår første formann. Som viseformann ble valgt Johan Ræder, som også hadde vært i lærerjobben som Sørensen nå hadde.

Offiserer med sambandsbakgrunn deltok som vi skjønner, med betydelig tyngde ved opprettelsen av foreningen. Heftye ble Telegrafdirektør i 1905, og var for øvrig også forsvarsminister i noen måneder i 1903 og 1908. Ræder ble Generalinspektør for Ingeniørvåpenet, og avanserte senere til kommanderende general.
Året etter, i 1899, var premierløytnant Nicolaysen og elektrotekniker Jacobsen i «Oslo Militære Samfund» og demonstrerte «telegrafering uten traad efter Marconis system«. Igjen var noe nytt og spennende på gang, den trådløse forbindelsen.

Krigsårene 1914-18 satte fart i utviklingen av radioteknologien. Behov for samband til og mellom mobile enheter var skapt. Stridsvogner og fly var blitt en del av krigsmaskineriet. Dette stimulerte komponent- og apparat utviklingen. Det sivile samfunn hadde enda større behov for å kunne operere trådløst. Store master og antenneparker ble nye landemerker. Radio- og bølgeteoretikere gjorde en god jobb, og antennetråder og radioapparater ble en del av hverdagen. Broadcasting, som hos oss ble til rikskringkasting, var grensesprengende. Utviklingen pirret nysgjerrigheten.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger noen gamle avisoppslag som handler om denne tavlen eller tavlens tema. For å spare plass, er bildet klippet og limt for å komprimere relevant innhold.

Et oppslag i tidsskriftet «Elektroteknisk tidsskrift» fra 19 september 1905.

Et oppslag fra «Stortings forhandlingen 1900-1901» omtaler Dahls telefon.

LENKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️