07 Gravhaug Øvre Foss

Foss, en av de eldste garder i Ytterbygda, var delt opp i to garder omkring 1660-tallet. Det ble Øvre Foss og Nedre Foss (mest omtalt som Sagstua). På Øvre Foss finner man ennå rester av to fredede kulturminner/gravhauger. De ligger på hver sin side av Sagstuveien og er ennå tydelige i landskapet. På høyre side er det to rundhauger hvor det er bygget et hus. Begge ble vernet i 1978.
Fra Kulturminnesøk er følgende tekst hentet på kulturminnet.

Bilde 1 – Kartutsnitt fra Kulturminnesøk-basen hvor gravhaugen hvor 2 rundhauger er
definert. Gravhaugen er datert Jernalder og har kulturminne ID: 61569-1/2

Rundhaug 1.
Klart markert mot V, ellers noe uklart. Bygd av jord med enkelte stein. Ø-V-gående hekk som markerer eiendomsgrensen, går over haugens N-del. D 7m, h 0,3m. 20m SØ for 1.

Bilde 2 – Gravhaugen er fortsatt intakt og er bygget fint inn i hagen i Sagstuveien 8. Foto: Trym Bergtatt, 16.04.2021.

Rundhaug 2.
Noe uklart markert. Lagt opp på en bergrygg. Bygd av jord med enkelte stein. Det sies at haugen var rundere og høyere før husbyggingen. Gressbevokst, bjerketrær. D 6m, h 0,5m.

Bilde 3 – Samme rundhaug fotografert fra sør mot nordøst. Foto: Trym Bergtatt, 16.04.2021.
SKJØTSEL AV ARKEOLOGISKE KULTURMINNER
Veiledning utarbeidet av Sør-Trøndelag fylkeskommune, juni 2006
Denne veiledningen utgjør det som en bør vite i forkant av og underveis i et skjøtselsprosjekt angående arkeologiske kulturminner der det gis tilskudd fra ordningen: Tilskudd til skjøtsel av areal med arkeologiske kulturminner på innmark.

Videre informasjon får en via Riksantikvarens informasjonsblader (løsbladserie), som kan bestilles fra riksantikvaren@ra.no, tlf 22 94 04 00 eller hentes fra Internett på adressen www.riksantikvaren.no. (under Publikasjoner – Informasjonsblader – kap. 7)

Skjøtsel av gravhauger
En gravhaug er det ytre synlige minnesmerke over en avdød person fra forhistorisk tid. Oftest er det bare en enkelt person som er gravlagt i haugen, men det kan også være flere. Begge kjønn fikk slik gravlegging fra starten av bronsealderen til slutten av jernalderen her i Trøndelag (ca. 1500 f. Kr. – ca. 1000 e. Kr.). Oftest tolkes det slik at det var gårdens overhoder som fikk slik begravelse. Menneskene ble gravlagt ubrent eller brent og fikk ofte med seg utstyr og gjenstander i graven, til bruk i det neste liv. En gravhaug er bygd opp av jord, eventuelt også med noe iblanding av stein. Gravhaugene finnes ofte både enkeltstående og i felter med flere på innmark. Ofte har det i området tidligere vært flere hauger som har blitt fjernet eller dyrket vekk i tidens løp. Haugen er ofte omvendt skålformet av utseende, med en eller flere forsenkninger i overflaten. Slike groper kan være arr etter forsøk på gravplyndring, men kan også eksempelvis være spor etter at haugen har vært benyttet som massetak. Haugen har alltid et lag av torv i overflaten. I dag kan en slik haug være fullstendig overvokst av urter og trær, slik at formen ikke kan gjenkjennes. I en del tilfeller har en også lagt rydningsstein og gårdsavfall oppå haugen over tid.

Framgangsmåte ved skjøtsel:
Alt som åpenbart er pålagt oppå haugen i forholdsvis ny tid, enten det er rask eller rydningsstein fjernes. At dette er nytt kan en se av at det er plassert oppå torvlaget som fra gammel tid dekker haugen. Urter, busker og trær fjernes ned til torvlaget. Trær oppå haugen sages ned. Etter hvert som haugens utkant kommer fram, måler en inn haugens sikringssone i et 5 meter bredt belte fra ytterkanten og gir dette arealet samme behandling som haugen. Målet er at haugen med nærmeste omgivelser skal kunne framstå som den gressvokste/torvkledde haugen dette opprinnelig var, med arr etter gamle inngrep synlige som del av kulturminnet. I tillegg skal området inntil haugen være ryddet slik at en har god oversikt over haugens overgang mot omgivelsene. Dersom en ønsker å ha dyr på beite på og rundt haugen, kan en gjøre dette uten videre når det gjelder småfe som sau og geit. Dersom en ønsker storfe på beite her bør en vurdere dette i forhold til haugens og bakkens beskaffenhet og slitestyrke mot tråkk av tunge dyr samt også vurdere dyras potensielle graveaktivitet i en slik haug. I noen slike tilfeller vil dyra kunne påføre haugen skade, men andre ganger kan dette fungere bra. Er en i tvil om beitespørsmålet, ta kontakt med kulturminnevernet.

Bilde 4 – Tussehaugen på Bygstad, Sunnfjord. Foto: Haakon Schetelig; Vestlandske graver fra jernalderen 1912. Link fra Heimskringla under.

Skjøtsel av gravrøyser
Ei gravrøys er det ytre synlige minnesmerke over en avdød person fra forhistorisk tid. Oftest er det bare en enkelt person som er gravlagt, men det kan også være flere. Begge kjønn fikk slik gravlegging fra bronsealderen til slutten av jernalderen her i Trøndelag (ca. 1500 f. Kr. – ca. 1000 e. Kr.). Oftest tolkes det slik at det var gårdens overhoder som fikk slik begravelse. Menneskene ble gravlagt ubrent eller brent og fikk ofte med seg utstyr og gjenstander i graven, til bruk i det neste liv. Ei gravrøys er bygd opp av steiner og blokker, eventuelt også med noe iblanding av jord. Gravrøysene finnes oftest enkeltstående eller to eller tre sammen. Røysa er ofte omvendt skålformet av utseende, med en eller flere forsenkninger i overflaten. Slike groper kan være arr etter forsøk på gravplyndring, men kan også eksempelvis være spor etter at røysa har vært benyttet som massetak. Røysa kan være mer eller mindre overvokst av torv. Dette torvlaget er da som regel ikke noen opprinnelig del av konstruksjonen, men har vokst seg innpå fra sidekantene i tidens løp. I dag kan ei slik røys være fullstendig overvokst av urter og trær, slik at formen ikke kan gjenkjennes. I en del tilfeller har en også lagt rydningsstein og gårdsavfall oppå røysa over tid.

Framgangsmåte ved skjøtsel:
Alt som åpenbart er pålagt oppå røysa i forholdsvis ny tid, enten det er rask eller annet, fjernes. Unntaket her er rydningsstein. Ofte har en lagt stein fra rydding der det lå stein fra før, altså gravrøysa. Denne rydningssteinen kan være svært vanskelig å skjelne fra røysas opprinnelige innhold av stein og hovedregelen må derfor bli at det ikke fjernes stein fra gravrøyser. Urter, busker og trær fjernes ned til steinlaget i røysas overflate. Trær oppå røysa sages ned. Etter hvert som utkanten kommer fram, måler en inn sikringssonen i et 5 meter bredt belte fra ytterkanten og gir dette arealet samme behandling som røysa. Målet er at røysa med nærmeste omgivelser skal kunne framstå som den røysa dette opprinnelig var, med arr etter gamle inngrep synlige som del av kulturminnet. I tillegg skal området inntil røysa være ryddet slik at en har god oversikt over dens overgang mot omgivelsene. Dersom en ønsker å ha dyr på beite på og rundt røysa, kan en gjøre dette uten videre når det gjelder småfe som sau og geit. Dersom en ønsker storfe på beite her bør en vurdere dette i forhold til røysas og bakkens beskaffenhet og slitestyrke mot tråkk av tunge dyr. Ofte vil det være best å holde de større dyra unna. Er en i tvil om beitespørsmålet, ta kontakt med kulturminnevernet.

Skjøtsel av andre typer gravanlegg
Dette kan være flate, røyslignende anlegg som bare så vidt hever seg over bakken. I dette tilfelle går en fram på samme vis som ved gravrøyser. Dersom slike gravminner oppviser spesielle utforminger, ta kontakt med kulturminnevernet. Noen ganger kan det da være aktuelt for kulturminnevernet selv å gå inn og fjerne torvlag for å få strukturer i bakken bedre fram.

LINKER & REFERANSER 🔗📰
 RELATERTE TAVLER
< 19 Bjerkehaugen gravhauger >
< 53 Gravrøys fra Bronsealderen >
< 69 Rundhaug på Solheim, Øvre Foss >
< 70 Foss gard fra eldre Jernalder >
< 117 Gravhaugen på Solberg >