I Tangenelva ved Steinkistedammen er det bever. Følgende tekst og informasjon er hentet fra Store norske leksikon. (Se link i bunnen av siden.)
Bever er en gnager i beverfamilien. Det er to arter i familien, europeisk bever og nordamerikansk bever. Beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule og kan veie opptil 40 kilo. De to artene er veldig like, både i utseende og størrelse. Den er også kjent som Castor fiber, Euroasiatisk bever, Bjor. Beverfamilien heter Castoridae. Beverens mest spesielle kjennetegn er den flattrykte halen, som ser omtrent ut som ei padleåre. Beveren kjennes også på byggverkene sine, både hytter og demninger.
Beskrivelse
Europeisk bever er kan ha kroppslengde inntil 90 centimeter og halelengde inntil 30 cm. Vekta er vanligvis 15–20 kg, sjeldnere 30–40 kg. Frambeina er korte med kraftige klør, mens bakføttene har svømmehud. Kroppen virker kraftig og massiv. Ørene er små og nesten skjult i pelsen. Både ører og nese kan stenges så ikke vann trenger inn. Øynene dekkes av en membran under dykking. Pelsen består av lange dekkhår og en veldig tett bunnull. Pelsen er nesten ensfarget gulbrun til mørkebrun, med grå bunnull. Halen er hårkledd ved roten, men ellers naken. Den er dekket av hornaktige overhudsskjell, med enkelte hår. Beveren er godt tilpasset et liv i vann.
Levevis
Beveren lever utelukkende i tilknytning til ferskvann, både i elver og sjøer av vidt forskjellig størrelse. Beveren er mest aktiv om natten, men kan også sees om dagen. De korte beina gjør at den ikke er spesielt rask på land, men den er en svært dyktig svømmer, og den kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter. Beveren kan tolerere mye menneskelig aktivitet dersom den får være i fred, og den kan til og med bo tett på bebyggelse. Beveren slår med halen på overflaten som en advarsel, for eksempel for å advare andre bevere om fare.
Beveren lever sammen i par som kan vare i mange år. Familiegruppa er den sosiale enheten, den kan også bestå av unger fra tidligere år. Om våren føder hunnen en til seks, gjennomsnittlig kun to, blinde unger. De blir først forplantningsdyktige i sitt tredje leveår.
Beveren er territorial og duftmarkerer på spesielle steder. Den har både analkjertler og spesielle kjertler som produserer castoreum, et spesielt duftende stoff. Sekretene fra begge kjertler avsettes på en liten haug som beveren lager av mudder og pinner. Muligens kan beveren kjenne igjen andre individer på duften av deres castoreum.
Beverens føde består av en mengde forskjellige vannplanter og trær. Den foretrekker bark og unge grener av vier, selje og osp, men spiser også bjørk, rogn og hassel. Om våren i sevjetiden ser man at den enkelte ganger gnager på furubark. Sommerføden består for en stor del av urteaktige planter, særlig vannplanter.
For å skaffe seg føde feller beveren trær med sine sterke gnagertenner. Den sitter da på bakbeina mens den støtter seg på halen. På et kvarter klarer en bever å felle et tre med diameter på 15–20 cm. Den hamstrer mat til vinteren på bunnen av vannet, gjerne nær hytta. Felte trær gjør det lett å se om det finnes bever i et område.
Byggverk
Det merkeligste ved beveren er dens spesielle byggverk. Den bygger både hytter og demninger av kvister, trestokker, jord og stein.
Beverhytter
Der den er uforstyrret, bygger den runde eller avlange hytter. Disse kan være opp til et par meter høye og flere meter lange og brede, veggene er ofte 30 centimeter tykke. Gulvet i hytta er jevnt og slett, med en «seng» av tørt gress. Hytta har to utganger, noen ganger er den delt i to rom, og den deles av hele familiegruppa. Utgangene munner som regel ut under vann. På steder hvor den ofte blir forstyrret, graver beveren huler i elvebredden med ganger som munner ut under vannflaten.
Demninger
Beveren bygger dessuten demninger, den kan demme opp hele utløpet av ei elv. Slik kan den øke vannstanden i vassdraget og skape mindre eller større sjøer. Den graver også kanaler i bakken utover fra vannet for å øke tilgangen på føde og for lettere å kunne transportere trestokker. Mange andre våtmarksarter drar fordel av disse aktivitetene.
Bytte av oppholdssted
Når beveren har bodd lenge på samme plass vil en stor del av trærne nær vannet ha blitt felt. Etter hvert som løvskogen og dermed fødetilgangen minker, kan beveren måtte begi seg ut på leting etter et nytt oppholdssted. Dermed kan bestanden i et enkelt område variere, selv om bestanden totalt sett er god. Stort sett er beveren veldig stasjonær, men særlig ungdyr kan måtte vandre en del for å finne sitt eget leveområde.
Utbredelse
Beveren var tidligere utbredt over det meste av Europa, Nord- og Mellom-Asia, samt Nord-Amerika. Bestanden i Eurasia ble sterkt redusert som følge av jakt, slik at beveren på 1800-tallet ble utryddet i mange land. Siden er den med stor suksess gjeninnført og satt ut i mange land. Mange av de utsatte beverne kom fra Norge. I Norge var det færre enn 100 dyr igjen, men bestanden har tatt seg godt opp igjen, spesielt i sør og øst. Bestanden i Europa er også økende og teller nå mer enn 500 000 individer. Utbredelsen strekker seg nå fra Frankrike til Russland. En relikt bestand finnes i Mongolia til Kina. I Sverige og Finland ble den helt utryddet, men utsettinger har gitt nye og solide bestander. Bever er nå også satt ut i Storbritannia, med dyr fra Norge.
Magne Berg har filmet bever og barn som spiser kvist i Tangenelva. Video: 03.07.2016, Magne Berg.
Beverjakt
Beveren har blitt jaktet på både for pelsen, kjøttet og castoreum (bevergjel). Tidligere ble pelsen brukt til jakker og luer, mens castoreum ble brukt i parfyme og medisin. Særlig i Nord-Amerika var beveren et viktig pelsvilt. Beverjakt i Norge er tillatt i perioden 1. oktober–30. april i de kommunene som åpner for det.
Opphavsrett (cc)
Frafjord, Karl. (2020, 8. januar), bever. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/bever
LINKER & REFERANSER 🔗📰
- Enebakk Avis (27.10.2015) – Bever på jobb stoppet trafikken …
- Enebakk Avis (27.10.2014) – Her faller treet …
RELATERTE TAVLER
< 72 Flora langs Tangenelva >
< 73 Tangenelva’s Rødlistearter >
< 133 Våtmarkdeltaet Mjær >
< 135 Fiskeørn ved Mjær >
< 136 Toppdykker ved Mjær >
< 137 Enkeltbekkasin ved Mjær >
< 138 Storskarv ved Mjær >
< 139 Aska på Bjerkeland >
< 141 Sangfugler ved Tangenelva >
< 142 Løvskog som habitat >
< 143 Sivspurv ved Mjær >
< 144 Rørsanger ved Mjær >
< 146 Fossekall i Tangenelva >