158 Vaskehella

Under arbeid! – Ikke satt ut!

I dag er det ingen av oss som tenker over bruken av vann i husholdningen vår. Vi vrir på krana i dusjen eller springen, justerer temperaturen og gjør det vi skal. Vi vasker klær i vaskemaskin, dusjer i egen dusj og drikker vann fra springen – helt naturlig. Men før 1850 var situasjonen en helt annen.

Klesvask har vært en viktig del av husarbeidet vårt siden slutten av 1800-tallet. Økt renslighet inngikk i moderniseringen av samfunnet, og i kampen mot de store smittsomme folkesykdommene. Fra 1850 gjennomgikk hvordan man håndterte klesvasken store endringer. Klesvasken på 1860-tallet er grundig dokumentert gjennom boken til «Eilert Sundt – Om renligheds-stellet i Norge«, som kom ut i 1869.

På 1800-tallet førte befolkningens urenslighet til en hygienekampanje for å bedre helse- og sunnhetstilstanden. I 1860 ble Sunnhetsloven vedtatt. Før dette var det ikke kroppsvask eller klesvask på daglig basis. Det å varme opp vann til vask av klær, kropp, hus og hjem – var tidkrevende og foregikk tradisjonelt på lørdag – vaskedagen. Dette for at klær var klare for gudstjenesten på søndag. Først i annen halvdel av 1900-tallet ble vask av kropp og klær en hverdagslig handling.

Mange var så fattige at de hadde bare ei skjorte, så da måtte de gå skjorteløse mens den var til vask. Arbeidsklær ble som regel vasket annenhver uke. Det ble fortalt at: «Om måndan att var det å gå ti den gamle habitten. Je trur nok vi kan sea at skjorten gikk ti tre vikur da. Og buksen vart nå stiv«. Buksene var av vadmel, det vil si ull. Det var tungt og vanskelig å vaske, og det var nok derfor de ikke ble vasket så ofte. Plagg av strie, lin og bomull ble brukt som skjorter og underkjoler. Innføringen av bomullslerret førte til at undertøy ble mer vanlig. Før den tid gikk man uten truser. Kvinner som hadde menstruasjon hadde noen filler der for oppsamling, ellers gikk de uten truse. Lerretsundertøy tar svette og urenslighet til seg og ble vasket oftere. Det var en stor forbedring med tanke på rensligheten.

Det å vaske klær

På slutten av 1800-tallet ble bøking (lutkoking) erstattet av såpevask. Men helt frem til midten av 1900-tallet var det tilstrekkelig at klærne var hele og flekkfrie, for at de ble ansett som rene. Femtitallets husmor brukte forkle for å beskytte sine klær og derved sparte en del av den krevende klesvasken. Læreren hadde frakk, det samme hadde lagerarbeideren. Fram til 1900-tallet var klesvask et manuelt og fysisk anstrengende arbeid. Vannet måtte bæres inn. Noen bygårder, som Wessels gate 15 (bygd 1865) i Oslo, hadde fra starten innlagt vann i alle leiligheter. Klesvasken foregikk likevel i bryggerhuset i kjelleren.

Elektriske vaskemaskiner kom på markedet i Norge på 1920-tallet, men var ikke vanlige før 1950. I 1920 hadde to tredjedeler av norske husholdninger innlagt strøm, og de første vaskemaskinene ble utprøvd i Norge i 1933. I 1973 hadde 72% av husholdningene i Norge en vaskemaskin. Et slitsomt arbeid med bryggerpanne og vaskebrett er i etterkrigstiden erstattet med helautomatiske vaskemaskiner og tørketromler.

1850–1900
Perioden var preget av økning i bruken av tekstiler, sammenliknet med skinn og feller, både til klær og sengetøy. Dette medførte økning i bruken av bomull og vaskbare ullprodukter. Bind ble en del av skittentøyet.

Innredningene skiftet også karakter, og mange nye innredningstekstiler kom til. Det var store sosiale og geografiske ulikheter i bruken av tekstiler. Tekstiler var dyre investeringsobjekter som store deler av befolkningen ikke hadde råd til. En stor klesvask var status og forbeholdt de bedrestilte. Klesvasken i disse hjemmene ble ikke vasket av husmoren selv, men av innleid hjelp. Det brede lag hadde lite egen klesvask, men vasket eventuelt for andre.

Klesvasken ble utført som onn – altså kvinnene gikk sammen om selve vaskejobben. Vasken foregikk primært om våren og gikk over flere dager. Bløtgjøring, lutkoking og skylling var vanlig der det fantes rent vann – slik som i elver og vassdrag. Bleking var en viktig del av vaskeprosessen.

1900–1950
Velstandsøkning og store endringer innen hygienen inntraff i denne perioden. Storvasken ble stadig større, med sengetøy, duker, gardiner, undertøy, forklær og skjorter som viktige bestanddeler. Dermed ble det mye vask av hvit og lyst farget bomull. Fortsatt var det lite vask av klær, med unntak av undertøy. Tekstiler var fortsatt et kostbart knapphetsgode, men klesvasken økte kraftig, også hos det brede lag av folket.

Til tross for utvikling av ny teknologi for klesvask vasket mange fortsatt for hånd. De ferdige husholdningskjemikaliene var derimot blitt alminnelige. Store deler av vasken var rulle- og stryketøy som krevde et omfattende etterarbeid. Med enkle hjelpemidler og dårlig tilgang på vann representerte klesvasken en stor arbeidsbyrde for kvinnene. Dette vaskeproblemet ble diskutert av fagfolk og politikere. Løsningen ble å utvikle teknologien og å gjøre den allment tilgjengelig gjennom kollektive vaskerier, som vaskekjellere i leiegårder.

1950–2000
Denne perioden introduserte mange nye fibere og overgang til farget bomull, noe som førte til en mer differensiert klesvask og mer vask på lave temperaturer. Det samme gjorde nye etterbehandlinger og blandinger. Økt bruk av blant annet trikot og kreppede stoffer gikk på bekostning av vevde varer og minsket andelen stryketøy.

Tekstiler ble billige importvarer som det fantes stor overflod av. Helt og rent tøy var ikke lenger en klassemarkør. Veksten i skittentøyet skyldes særlig mer klær, mer vaskbare klær, og økt byttefrekvens for klær og håndklær. I perioden var det liten endring i vask av sengetøy og muligens en tilbakegang i vask av innredningstekstiler. Det siste skyldes mindre bruk av slike tekstiler og overgangen til andre materialer, som papirservietter og voksduker. Bruken av engangsbind og -bleier reduserte skittentøyet betraktelig. Undertøy ble vasket svært hyppig, men førte ikke nødvendigvis til en økning av skittentøyets mengde. Det var både fordi hvert enkelt plagg ble mindre og lettere, og fordi færre plagg var i bruk.

Mange var skeptiske til de nye, elektriske vidundermaskinene. Her er en historie fra et ektepar bosatt ved Glomma.

«Marie Elida Halvorsen hadde lenge klaget til sin mann Kåre Henry om hvor tungvint arbeidet med klesvasken var. Hun kokte tøy i bryggerhuset hjemme, og siden de bodde like ved Glomma, ble tøy skyllet der. Hun ønsket at Kåre Henry skulle hjelpe henne med å bære tøy til og fra Glomma, men det ville han ikke.

Plutselig en dag, i 1964, kom Kåre Henry hjem med en splitter ny vaskemaskin til Marie Elida. Hun likte det ikke, de hadde dårlig økonomi og en vaskemaskin var bortkastede penger, mente hun. Hun ønsket bare bærehjelp. Det endte med at hun skeptisk prøvde maskinen to ganger. Men hun syntes den bråket for mye og registrerte at strømregningen var blitt høyere. Vaskemaskinen ble dermed ikke brukt flere ganger. Den ble stående i vaskekjelleren og Marie Elida fortsatte å vaske tøy i bryggerhuset og skyllet tøy selv i Glomma helt fram til hun døde i 2001. Historien ble fortalt oss av Kåre Henrys og Marie Elidas datter. Hun mener at moren gjorde dette kun på trass og i skuffelse over at mannen ikke ville hjelpe henne med å bære klesvasken til og fra Glomma.»

Den helautomatiske vaskemaskinen ble standardutstyr i norske hjem. Kvinner brukte fortsatt mye tid på vask, men vaskeproblemet ble ansett som løst, gjennom de store forbedringene innen hjelpemidler som kom i denne perioden. Det ble ikke de kollektive, men den privateide automatiske vaskemaskinen som ble løsningen for de fleste.

Klesvask etter år 2000
Mengden tekstiler i hjemmene har fortsatt å stige. Vaskehyppigheten for enkelte tekstiler har flatet ut. Det er større fokus på miljømessige aspekter ved klesvask, og dette har ført til maskiner med lavere vannforbruk og mer kompakte vaskemidler.

Fagekspertise innen klesvask har bidratt til å redusere vasketemperaturen siden andre verdenskrig. Først ble den endret fra kokvask ned til 60 °C rundt 1980, som følge av nye vasketeknologier og tekstilmaterialer. Endringen fra 60 °C til 40 °C og lavere ble derimot gjennomført til tross for ekspertenes råd.

I de senere årene har ekspertenes råd variert, avhengig av om de setter hygieniske eller miljømessige argumenter høyest. Men de fleste eksperter er enige om at lave vasketemperaturer kan brukes i hjemmet til vask av tøy, unntatt i tilfeller av epidemier eller for spesielt sårbare brukergrupper.

Større oppmerksomhet om miljøvirkninger har ført til debatt om vaskehyppighet. Å vaske klærne sjeldnere er bedre for miljøet, fordi det sparer energi, kjemikalier og vann, samt reduserer spredning av mikroplast.

Vaskemaskinens historie i korte trekk

• 1851: Den første vaskemaskinen man kjenner til ble laget.
• 1870: Vaskebrett i sink blir tatt i bruk. Vrimaskinen kom noen år etter.
• 1900: Den elektriske tørketrommelen blir funnet opp.
• 1913: Den første manuelle vaskemaskinen blir produsert på Jæren for å frigjøre tid for kvinnene.
• 1925: Den elektriske vaskemaskinen blir introdusert i USA.
• 1933: «Kommisjonen for prøving av elektriske husholdningsapparater» tester seks vaskemaskiner og to vaskeautomater.
• 1953: 53% av alle husholdninger i Norge har vaskemaskin.
• 1973: 20 år senere finnes det en vaskemaskin hos 72% av norske husstander.
• 2002: De aller fleste 95-97%, har nå egen vaskemaskin.
• 2010: En familie på fire vasker klær mellom 6 og 9 ganger i uken.
• 2018: Det selges mellom 210.000 og 250.000 vaskemaskiner i Norge hvert år.

«Vaskemaskin er arbeidsbesparende og bør være noe av det første man kjøper av husholdningsapparater» var et av rådene som ble gitt i lærebøker i husstell på 1960-tallet. Kvinner brukte fortsatt mye tid på vask, men med den privateide automatiske vaskemaskinen ble utfordringen med klesvasken ansett som løst. Vi vasker klær oftere, men tiden som går med til vasking og stryking av tøy er halvert siden 1971. Like fullt er klesvask, sammen med vedlikehold av tøy, den delen av husarbeidet der forskjellen på kvinners og menns innsats er størst, selv i våre dager.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎