01 Vestby gods

Vestby ble ryddet tidlig på vikingtiden og betyr Vestgarden. Opprinnelig delt i to garder, men etter svartedauden samlet igjen. I 1396 arvet Ragnhild Jonsdotter og Jon Torleifsson hele Vestby og siden Ragnhild var av adelsætta på Holter i Nes, ble Vestby et adelsgods. Gården grenser i øst til Mjær, i vest til Høljern, sør til skog ved Ungerness og nord til Vik ved Kvernstubekken.

Bilde 1 – Flyfoto fra 23.09-1948. Den gamle låven fra 1904 ble tatt av lynnedslag den
19.6-1939 og brant helt ned. Foto: dm.no.

Familien Kamph eide hele Vestby på 1600-tallet og til sammen 43 husmannsplasser, flere sager, 2 møller og 1 teglverk tilhørte gården på det meste. Den staselige hovedbygningen på Vestby gård ble bygget av Maren Kamph (1680–1754) tidlig på 1700-tallet, og er påbygd etter 1760. Fra 1754 tok familien Juel over eierskapet i 150 år.

I 1873 kjøpte cand.jur. Carl August Gulbranson (1831-1910) fra Oslo, Vestbygodset fra enken etter Christian Jensen Qvarner (1811-1868). Vestby var den gang på 500 mål innmark og hadde rundt 3.000 mål skog, 11 husmannsplasser og mølle, sag og snekkerverksted ved Tangenelva. Fra tidligere var Gulbranson eier av Rausjø med 34.000 mål skog og tilhørende sagbruk og bolighus, som han hadde overtatt av sin far, og året før, i 1872, hadde han kjøpt Vik med 12.500 mål skog. 190 mål innmark og 20 husmannsplasser. Carl Gulbranson satt altså som eier av et mektig eiendomskompleks.
I 1898 skjøtet han Vestby til sin sønn cand.jur. Axel Fridtjof Gulbranson (1866-1950) som bosatte seg der med sin familie.

Bilde 2 – Hovedbygningen på Vestby med begge fløyene sett fra syd. Sokneprest J. N. Wilse skrev i 1763 om hvor fantastisk flott og stor gården var. På slutten av 1800-tallet ble takhøyden hevet til slik vi ser husene i dag. Foto ca. 1960-tallet, dm.no.

Etter en ligningstvist i 1921 om takst, kjøpte kommunen eiendommene. I 1924 ble kommunen tvunget til å selge ut Vik og Vestby pga. økonomi og nedgangstider, men beholdt området hvor Våglia senere ble til.
Familien Hobøl kjøpte Vestby gods med 350 da. innmark og 1400 da. skog i 1924.


Barthold A. Butenschøn – Trekk av Vestbygodsets historie. Jeg har lagt ut deler av innholdet her.

Referanse: Barthold A. Butenschøn, fra Særtrykk av: Romerike Historielag Årbok XVI 1990. Viktigste kilde til Vestbys eierhistorie: Birger Kirkeby.
Sitert fra Særtrykket:

Vestby kom over til rådmann i Christiania Hans Carstensen Kamph (1650-1699) på slutten av 1600-tallet. Han var stesønn av Christen Eskildsen Griis (1545-1617), en av de rikeste Christiania borgere i sin tid. Carstensens enke Margrethe bodde på Vestby og var bruker av gården fra 1690-årene til 1720-årene. De to hadde døtrene Maren, som ble gift med Peder Nielsen Hess (1660-1730) i Fredrikstad, og Gjertrud gift med en av slekten Juel i Christiania.

Maren arvet Vestby med to flomsager og et kvernbruk, og gården Foss på den annen side av elven med to underliggende bruk og dessuten diverse gårdparter i Enebakk og utenbygds. Hennes mann Peder Nielsen Hess (1660-1730) satt også godt i det. Han hadde vært skipper og skipsreder, drev krambod og trelasthandel i Fredrikstad, og endte sine dager som en meget formuende mann.

Som enke forvaltet Maren formuen vel. Siden alle hennes barn var døde, testamenterte hun av sin formue nesten 11 000,- riksdaler til forskjellige gode formål. Testamentet ble opprettet 3. juledag 1753, og tre uker etter ble hun begravet i Fredrikstad i selve kirken, et begravelsessted som bare ble storfolk til del. De postene i Marens testamente som særlig interesserer oss er 3000 Rdl. til ny kirke i Enebakk og 500 Rdl. til Enebakk menighets fattige.

Etter Maren Kamph’s død arvet søstersønnen Hans Juel gården. Han var justisråd og assessor i overhoffretten. Hans sønn, kammerråd Helle Juel, overtok så Vestby i 1766 etter farens død, og bosatte seg her omkring 20 år etter. Fra sine forgjengere tok han i arv den herskapelige hovedbygningen med to fløyer, som ennå står. I Lars Hess Bing’s “Beskrivelse over Kongeriget Norge” (1796) finner vi en beskrivelse av gården som blant annet forteller at “de utvendige Trapper og Pillarene, som opholde Gitterværket, der indhegne Gaardsrummet, saavelsom et i Gaarden værende Springvand, ere av Marmor. Springvandet ledes fra et Kildevæld i nærmeste Berg, og Renderne ere lagt saa dypt at Frosten ei kan række samme, hvorfor Fieldet paa nogle Steder maatte utsprænges …. Den fornemste Herlighed til Gaarden ere 5 betydelige Saugbruge, som ere opført strax neden for Gaarden ved et vandfald som dannes av en Elv imellom de 2de Vande Vaagen og Mieren. Disse Sauge have tilsammen 40 000 Bords aarlig Quantum.” (Bing henter sine opplsninger fra J. N. Wilses erindringer fra en reise i 1763).

I den monopolstilling sagbrukseierne hadde, ligger forklaringen til marmoret i springvannet på Vestby og for øvrig til den skildring av stormannslivet på gården i Helle Juel’s tid i årene før og etter 1800, slik Nils P. Krogsbøl (1842-1927) gir oss.

Krogsbøl var født i Enebakk i 1844, var en kort tid lærer her før han utvandret til Amerika. Herfra sendte han i 1921-22 erindringer fra sin ungdoms bygd til bladet “Akershus”, og disse artiklene ble senere samlet og utgitt av Enebakk Historielag i et hefte “Enebakk i gamle dage”.

Krogsbøl’s far og bestefar hadde arbeidet på Vestby, og han skriver at Helle Juel, som gikk under navnet “Gamle Juel” var en snill herre, godt likt av arbeiderne.

Men forholdene var nok for øvrig meget patriarkalske: “Kammerherren (Krogsbøl kaller ham det, men han vare bare “kammerråd”) holdt seg høit hevet over folket. Var det en eller anden som ville ham noget, saa fik de henvende sig til fogderne: Spismesteren, gaardsfogden og skogsfogden; disse hadde at melde og bestemme, hvad der skulde gjøres. Der førtes et stort og flot hushold, man kan godt si overdaadig. Gjester kom og reiste uavladelig til alle aarstider, dog mest i jakttiden om høsten og i juletiden; men da var ogsaa hr. Jul i sit rette element, de kand bedst betegnes ved følgende linjer, som en versemaker gjorde den gang:

«Hr. Jul levde høit som adelsmann fin
Var alltid lystig og glad
Ved bugnende Bord med Frugter og Vin
Og Fugle og Fiske paa Fad.«

Det var et stort antal tjenere og opvartere, som stod under spismesterens herredømme; disse hadde det noksaa bra; ti de fik, hvad det faldt fra herskapets bord – skjønt lønnen var tarvelig. Anderledes var det med husmænd og dagarbeidere fra landbogaardene; deres husholdning var vist skral eftersom gaardsklokkens kald lød:

«Tom tarm;
Kom him!
Sur villing!
Røten Sil!
Tie saa stil!«

 Og spisesedlen var ikke stort bedre:

«Spøsøl i Villing
Aa Øl attaat Graut;
Grønsalta Pølse
Aa Kolun af Naut;
Syltede Labber
af Okser og Kjør;
Silla paa Haverbrø
Spiken og tør;
Villing og Sil
Æd de De vil,
Saa kan Du gaa
Men tie bare stil.«

 Det var nok ikke værdt at klage på kosten.

Hvad driften angik, saa blev der stadig hugget i de store skoge; alle grovere dimensioner blev solgt til Moss sagbrukene; mens de mindre blev skaaret til bord og planker paa godsets egne sage, som var igang stadig, naar is ikke var til hinder. Den skaarne last blev av husmænd og landbønderne kjørt til Kristiania paa vinterføre, og paa retur hadde de med tilbake, hvad huset trengte sommeren over: Jern, salt, sild, fisk, øl (potøl til arbeiderne), vin i tønder og lærsekke. Alt stablet i oplagshus og kjeldere paa Westby. Naar plankekjøringen var over, maaatte alt være under spismesterens nøklekjipper vel forvart. Det kostet nok penger at drive paa det vis, og det viste sig, at indtekt og utgift ikke ballanserte.”

Helle Juel tok sikkert godt til seg av sin egen gode mat, men det kan ikke være hele forklaringen til hvorledes han kom til å se ut på sine gamle dager. Emerentze Munch (1786-1868) har noen linjer om ham i sine kjente opptegnelser. Hun forteller at hun før 1812 i noen år var på julebesøk hos presten Aars i Enebakk, som hun skildrer som en “smuk, munter og begavet Mand, ikke bange for med et godt Glas Vin i Handen at synge for “Norge, Kæmpers Fødeland”, eller “knibe en Hare, naar der gaves Leilighed dertil”.  Og så skriver hun at de annen hver juledag var til selskap hos Juel på Vestby: “Han var af en saa uhyre Fedme og Corpus, at for at komme til Bords blev han af to stærke Bondefruentimmer ført på den Maade, at han slog sine Arme om deres Nakke, de tog et sikkert Tag i hans Buxelinning, og saaledes kom han frem, hans Ben var mere lig en Elefants end et Menneskes; men naar han kom til Sæde, saa han noksaa godt ud. Naar han have spist, ble han paa samme Maade ført tilbake, lagt paa en meget bred Sopha, et lille Bord stod udenfor til hans Mave. Han var av Ingiernes Slægt.”

Fra Danmark har vi fått begrepet gods: en større landeiendom med herskapelig bebyggelse. Vestby var et typisk gods. Foruten Vestby eide Helle Juel en hel rekke gårder, først og fremst i Enebakk, men også noen utenfor. I Enebakk eide han: Holt, Nordre Mysen, Saltvet, Nedre Berger, Nedre Foss, Gjevelsrud, Ungersness, Rustad ved Langen.

Godset holdt så lenge Helle Juel levet. Men gjelden var blitt stor, og han var ikke før død i 1811, og sønnen kammerråd Hans P. Juel hadde overtatt, at kreditorene meldte seg. Krogsbøl skriver: “Han fik moratorium paa to aar; men det begynte  nu riktig at gaa galt. Han var en lystig fyr: drak og spilte kort. Paa en eneste nat spilte han og tapte alle de planker og bord, som i sommerens løp var opskaaret paa Westbysagene; han sank saa langt ned, at han kunde sitte i kjørestuen i sagstuen og drikke og spille med arbeiderne …. Nu kom falliten saa grundig, at han intet hadde igjen at leve paa.”

Hans P. Juel døde i 1836, men før det var det store Vestbygodset blitt oppdelt:

Rustad ved Langen ble skjenket av Helle Juel til Universitetet det året han døde (1811), samme år som Det Kongelige Frederiks ble grunnlagt. Overdragelsen gikk visstnok senere om.

Frasalget av gårdene under Hans P. Juel begynte i 1821 med salget av Holt til Hans Clemmetsen Hansen på Østenbøl. Kort etter overtok svigersønnen Hans Oppegaaard gården.

Nedre Berger ble solgt til Tosten Svendsen, som i 1828 skjøtet gården til Ole Hansen.

Svend Kjeldsen kjøpte Gjevelsrud, visstnok allerede i 1829.

Ungersness ble solgt til Universitetet i 1831, som året etter skjøtet gården til Jørgen Stolt.

Saltvet ble solgt til Martinius Arnesen. Skjøte tinglyst 1831.

Nedre Foss ble solgt til Hans Chr. Hansen på Bjerke. Skjøte 1832. Solgt 1866 til Vik.

Nordre Mysen ble solgt til Johannes Jacobsen. Auksjonsmøte i 1838.

Når det gikk så sterkt tilbake med økonomien på Vestby, skyldtes dette ikke bare overdrevent pengeforbruk hos eierne eller ukyndig drift, men at den fordel sagbruksdriften hadde gitt, ble sterkt redusert. Tilførselen av tømmer fra Glomma-distriktet hørte etter hvert opp. Tømmeret ble nå fløtet ned Øyeren og videre ned Glomma (som var blitt klargjort for det), slik at Fredrikstad ble utskipningshavn for denne trelast, i stedet for Christiania. Vestby-sagene satt igjen med tømmer bare fra bygdas egne skoger. Prisene på trelast for eksport gikk dessuten sterkt ned fra 1813 og fremover. Det rammet alle som drev med trelast, og selv enkelte av de solideste bukket under. Collettene på Flateby gjorde oppbud i 1828, Carsten Tanks store handelshus innstillet 1829 og det mektige «Ankerske Fideikomiss» gikk i oppløsning.

Men tross all motgang og nedgang var Juelenes tid på Vestby ennå ikke over. Tre år etter Hans P. Juels død solgte boet til den største kreditoren gården til hans sønn garver Peter Holter Juel. Men forsøk med garveridrift svarte ikke til forventningene, og allerede i 1842 solgte Peter H. Juel gården. I 1851 tok han den imidlertid igjen etter odelssak på vegne av en mindreårig sønn. Heller ikke denne gang klarte Juel seg, og da Vestby ble solgt i 1854 var Juelenes saga på Vestby definitivt slutt. Christian Jensen Qværner (1811-1868) var den nye eier, og i 1873 solgte hans enke gården til cand.jur. Carl August Gulbranson (1831-1910) fra Oslo.

Om du ønsker å lese mer om «Yttre Bøydens Fierding boende Landbønder og Indbyggere«, anbefales på det varmeste å lese hele særtrykket med «Trekk av Vestbygodsets histore«, utgitt i 1990 av Barthold A. Butenschøn eller Romerike Historielags Årbok XVI 1990. Mye interessant historie om Ytterbygda eller Yttre Bøydens Fierding som det den gang het.
Vennlig hilsen, Vidar Bjerkeland

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Avisoppslag fra Øvre Smaalenene Dagblad datert 1930
«En stygg ulykke som nær hadde kostet en gammel mann livet hendte lørdag middag i Ytre Enebakk. Den 70-årige Hans Nilsen Kjellegård hadde vært på landhandleriet og handlet og hjemveien la han over Våg-vannet. Han hadde varene med sig i en trillebor. Kommet et stykke ut på isen brast denne og både mann og trillebor gikk i råken. Som et hell i uhellet falt Kjellegård over trilleboren og blev liggende og flyte på denne.
Det ligger flere gårder like i nærheten og det kom straks mange folk tilstede som gikk igang med redningsarbeidet. Dette skulde imidlertid vise sig meget vanskelig idet isen brast etterhvert og flere av folkene gikk også igjennem men blev halet op på det tørre igjen. Det så tilslutt ut som alle redningsforsøk skulde bli forgjeves og den gamle mann ute i råken som til å begynne med hadde arbeidet svært for å karre sig iland blev mere og mere utmattet. Tilslutt fikk han også krampe og lå tilslutt bare med ansiktet over vannet.

Bilde 3 – Avisoppslag fra Øvre Smaalenene Dagblad datert 1930. Foto: Ove Tajet.

Alfred Bjerkeland som på dette tidspunkt kom tilstede skjønte at man måtte få båt ut om det skulde lykkes å redde mannen. Han sprang til Vestby gård hvor det var båt og denne blev så pr. bil kjørt ned til isen og skjøvet ut i råken. Det var i siste øieblikk redningen kom. Kjellegård hadde da ligget i råken i vel tre kvarter og var helt bevisstløs. Vel oppe på land ble han kjørt til Vestby gård hvor han blev pakket inn i ulltepper.
Heldigvis kom den gamle snart til seg selv igjen, og en knapp time etter at han var reddet iland satt han i ovnskroken på Vestby og varmet sig, kjekk å se til.

Det blev utført et udmerket redningsarbeide. Uten forkleinelse for noen må nevnes eieren av Vestby gård Erling Hobøl og Alfred Bjerkeland som forestod ledelsen av redningsarbeidet.»

LINKER & REFERANSER 🔗📰
RELATERTE TAVLER
< 03 Vestby bru >
< 10 Vik hovedgård >
< 11 Søyleruiner Vestby sag >
< 18 Mari kirke >
< 75 Husmannsplassen Østre Kjellgård >
< 132 Husmannsplassen Kastellet >