089 Husmannsplassen Skinnfellrud

Under arbeid! – Ikke satt ut!

Dagens Granerud var opprinnelig «England» plassen Skinnfellrud under Nordby, var en plass fra før Svartedauden (1349-1350). Den forekommer i ødeplasslistene fra omkring 1600. Det er lister over nedlagte gårder, gårder som var i bruk og bebodd før Svartedauden. I disse listene kom alle nedlagte gårder med som myndighetene fikk sporet opp, for det skulle betales «vissøyreskatt» av dem. Slik skatt skulle betales av alle gårder det engang hadde bodd folk på. Betaleren var den bonden som hadde en slik gard som underbruk. Mange av disse gardene var ukjente for myndighetene, men Skinnfellrud var altså kommet i deres lister. Der var også gårder som vi i dag ikke vet hvor lå. I listen fra 1616, er bl.a. følgende «england», som ødeplassene da ble kalt, tatt med: Skinnfellrud, Kongrud, Siljebøl, Rustad, Rustad, Durud, Ry, Stakkerud.

Bilde 1 – Granerud gård
Ingen av disse stedene bodde det folk på da. Av disse kjenner vi Skinnfellrud, Siljebøl, Durud og Stakkerud. Det er ukjent hvor de andre plassene lå. De to england-plassene «Rustad» er andre gårder enn de tre i bygda som har dette navnet i dag. Disse var alle tre gårder i bruk i 1616, og de er ført opp med navnet på brukerne i skattelistene.

Skinnfellrud ligger nord for Gjevelsrud og er omgitt av skog på alle kanter. Bruket er i dag på 45 dekar dyrket mark, og mer kan det iallfall ikke ha vært i gammelnorsk tid, trolig en god del mindre. Den gang var imidlertid den naturlige enga viktig. Den og dyrket mark var nok den gangen minst på samme størrelse. Lauvtak, skav, storrenger (vassengvegetasjon) og utenger, var dessuten av stor betydning, og slik fôrberging har de hatt bra muligheter for å benytte seg av på Skinnfellrud.

Husmenn og beboere i ca. periode

• 1670-1720 – Jon Andersen (1651-*)
• 1730-1740 – Erich Christophersen (1710-1746), gift med Johanne Svendsdatter (1713-1743)
• 1740-1750 – Iver Andersen (1700-1743), gift med Berthe Enersdatter (1709-1753)
• 1750-1765 – Christen Andersen Sundby Eie (1702-1765), gift med Sara Nilsdatter (1709-1752)
• 1765-1775 – Johannes Tollefsen (*-*), gift med Maren Henriksdatter (1748-*)
• 1775-1810 – Svein Jonsen (1749-*), gift med Mari Toresdatter (1751-*)
• 1810-1835 – Hans Svensen (1781-1852), gift med Kari Tostensdatter (1786-1865)
• 1850-1875 – Thorer Hansen (1824-1885), gift med Anne Johannesdatter (1825-1867)
• 1875-1891 – Hans Thoresen (1851-1895), gift med Julie Gundersdatter (1849-1914)
• 1880-1900 – Karl Kristiansen (1856-1920), gift med Karen Hansdatter (1856-1932)
• 1900-1923 – Anthon Johansen (1848-1942), gift med Maren Martinsdatter (1861-1910)

Skinnfellrud ble solgt fra Nordby i 1923 for 15.000 kroner. De nye eierne endret navn til Granerud. Eiendommen er på ca. 45 dekar dyrket mark og 120-130 dekar skog. Husdyr var da kviger og okser. Den gamle bygningen ble revet i 1985 og ny satt opp 1986-87. Uthusene er fra 1961. Da den nye eieren kom, hadde det ikke bodd noen her på 10-12 år.

Navnet Skinnfellrud forteller kanskje om et håndverk som bonden hadde ved siden av gårdsbruket. Han var trolig skinnfellmaker, han som først slo seg ned her.

Det er et yrke som godt kan ha blitt tradisjon i generasjoner på dette bruket. Navnet kommer neppe av at eiendommen har blitt sett på som så liten at den ble sammenliknet med en skinnfell. Så ubetydelig var eiendommen ikke.

Garving av skinn

Bearbeiding av skinn og huder går mange tusen år tilbake i tid. Garving gjør huden myk og innebærer en endring i proteinet kollagen. Faget har vært en viktig næring og et spesialisert håndverk i svært lang tid. Tradisjonelt har skinn og hud fra dyr vært en svært verdifull vare. Allerede på 1600-tallet var garving som håndverk et laugsfag i Norge, og fra midten av 1800-tallet vokste det frem profesjonelle garverier.

Garvingen ble en hovednæring for gårder ute på bygdene som skapte mange nye arbeidsplasser og ble en viktig økonomisk inntektskilde. Garvingen kunne involvere mange ulike typer huder, hvor garveren jobbet ut ifra kundens behov og hva råvarene egnet seg til. Garvehåndverk krever godt materialkunnskap, i tillegg til nøyaktighet og fysisk styrke. Faget er tradisjonelt kjennetegnet av bred materialutnyttelse hvor alt skinn ble utnyttet og ingenting gikk til spille. I det ligger det også at garving tradisjonelt handlet om å utnytte og bruke de råvarene og ressursene som var tilgjengelig på gårdene, enten til eget bruk, eller som inntektskilde.

Den norske garveriindustrien vokste i første del av 1900-tallet fram til sitt høydepunkt på 1950-tallet. Industrialiseringen hadde en stor påvirkning på garverivirksomheten og etter midten av 1900-tallet var det svært få garverier igjen i Norge. Som mye annet håndverksfag ble det vanskelig å konkurrere mot industrielle prosesser med rask og billigere produksjon, billigere arbeidskraft og mindre kontroll i lavkostland.

Tradisjonell garving

I naturgarving finnes det tre viktige bearbeidingsmetoder: vegetabilsk garving, hvitgarving/alungarving og fettgarving. I vegetabilsk garving brukes råstoffer fra planteriket som bark og tremasse, og skinnet fra denne prosessen har hovedsakelig vært brukt til skotøy, seletøy og lær til møbler. Metoden innebærer barking, hvor malt bark er brukt som råstoff. Typen bark vil tradisjonelt variere etter tilgang på type trær og andre økologiske forutsetninger i området rundt garveriet. Prosessen er svært kompleks og innebærer fjerning av hår fra huden, som deretter blir lagt i barkoppløsning med bark og vann og til slutt smurt inn med fett. Til sammen tar denne prosessen rundt fire til fem måneder for huder av elg og storfe, mens for reinskinn tar prosessen 2-3 uker. Fordi prosessen er svært tidkrevende ble det på starten av 1900-tallet forsøkt å gjøre produksjonen mindre kostbar og mer effektiv, gjennom å tilsette kjemiske stoffer i barken.

Hvitgarving/alungarving er en prosess hvor huden bli preparert med stoffer fra mineralriket som alun, koksalt, kritt eller leire. Vanligvis ble dette gjort med skinn og huder fra små dyr. Fettgarving innebærer at skinnet blir tilført fettstoffer slik som tran eller olje, og denne typen garving går helt tilbake til oldtiden. Fettet virker inn på huden og skaper en oksidering som fører til en kjemisk endring av proteinet.

Pels som bekledning

Det er mye vi ikke vet om klærs eldre historie. Det antas at de første klærne var laget av naturlige materialer som krevde lite bearbeiding for å kunne dekke kroppen slik som lær, skinn, løv eller blader. Dette er materialer som brytes ned fort, og det er først og fremst gjennom funn av redskaper slik som nåler det er mulig å påvise kunnskap om dem. Kroppslus oppstod som art for ca. 190 000 f.Kr. og er også en indikasjon på at klær da var tatt i bruk. Sikrere kunnskap om klær kommer med funn, og et av de viktigste er ismannen Ötzi. Han levde mellom steinalderen og bronsealderen. Hans klær er nå 5300 år gamle. Påkledning besto av skinn fra mange ulike dyr, de fleste husdyr. Mokasiner av kvegskinn, pelslua av brunbjørn og pilkoggeret av rådyrskinn. Jakka er basert på skinn fra geit og sau.

Lendekledet er også av saueskinn, mens skolissene stammer fra kveg. Leggvarmerne er av geiteskinn. Det er heller ikke tydelig hvorfor klær ble tatt i bruk, men trolig har kamuflasje, altså det å skjule og dekke seg til, og det å pynte seg og fremheve ens kjønn, styrke osv., vært viktig. I tillegg kommer beskyttelse mot klimatiske forhold. Dersom kamuflasje er opprinnelsen til klær, slik den danske kunsthistoriker Broby Johannsen har hevdet, innebærer dette å ikle seg dyrets ham for å lettere kunne snike seg innpå dem. Å ta i bruk dyrets hud vil da ha vært en måte å kle seg ut som dem, og dermed ikke gjenkjennes som menneske. Dette er en teori, og selvsagt vil skinn og pels være velegnet også for andre grunner for å ta klær i bruk.

Skinn og pels utgjør et viktig materiale i urfolk og naturfolks påkledning og i deres håndverkstradisjoner. I samisk kofte, finnens sel og reinskinn, og jo lenger nord vi kommer jo mer består draktene av skinn og pels. Kunnskaper om bruk av skinn og naturgarving har overlevd i kulturelle lommer av urfolk rundt om i verden. Deres kunnskap har vært viktig for en revitalisering av håndverket generelt og for Jutulskinn spesielt. Dette omfatter både teknikker og redskap og ressursutnyttelse og respekt for materialenes variasjoner og egenart. I diskusjoner om bruken av pels har det vært bruken av dem i vestlig motedrakt – og da særlig av damer – som har vært under kritikk. Denne kritikken går ut på at bruken av pels støtter oppunder dyreholdet brukt for å fremstille pelsen. Urfolks bruk har i mindre grad vekket debatt. Samtidig har urfolks bruk av og ikke minst handel med skinn, blitt påvirket av de lover og regler som er innført i kjølvannet av debattene. Det er trolig ulike holdninger til pelsbruk ut ifra om den står i en tradisjon fra naturfolk, enn pels fra vestlig pelsindustri, slik det også er ulikheter ut ifra om det er ville dyr, oppdrett, husdyr eller kjæledyr. En undersøkelse av dette vil være interessant, og gjerne da med bruk av ulike typer dyr til ulike typer produkter og for ulike brukere slik som kvinner og menn, urban, rural, og urfolkspåkledning osv. Vi antar at selskinn f. eks er mindre problematisk i støvletter for vinterbruk, enn i pelskåpe, og mindre problematisk bland urfolk og på plagg inspirert av deres klær, enn i form av moteplagg, men dette er kun våre antagelser.

Bruk av pels

Bruken av pels har en lang tradisjon med ulike konnotasjoner. I perioder har det vært begrensinger i hvem som kan bruke pels og hvordan. I det 15. og 16 århundre var det for eksempel strenge regler og kun kongelige og medlemmer av hoffet kunne bruke pels fra mindre dyr, slik som ekorn, mens resten av befolkningen brukte pels fra rev og ulv og andre større dyr. Dette understreket det luksuriøse ved pels. Pels har også vært sterkt knyttet til de sosiale forskjellene mellom kjønn, hvor det maskuline er knyttet til saueskinn og grovere pels, mens det feminine er assosiert med pelskåper og vestlige kvinner i overklassen. Felles er at pels har vært status og luksus. Pels har derfor også vært viktig i fremveksten av Haute Couture-mote i Paris fra midten av 1800-tallet og en del av kolleksjonene til de store luksusmotehusene.

Utdrag fra OSLOMET, Sifo-Rapport 5, 2021.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LENKER & REFERANSER 🔗↗️

DOKUMENTINFORMASJON 📚

RELATERTE TAVLER 🔗➡️