028 Da vannet ble til kraft

Trerennene, møllene og akveduktene ved Tangenelva

Vannet i Våg har gjennom mange generasjoner vært en viktig kraftkilde for virksomhetene i området. Før elektrisiteten kom, var det rennende vannet som gjorde mye av det tunge arbeidet.

Historien om vannkraften ved Tangenelva begynner imidlertid ikke med de store betongbuene vi ser i dag.

Den begynner med en enklere trerenne til den gamle mølla rett nedenfor Vestby bru og demningen.

🌲 Den første trerenna

Etter at Våg ble demmet opp ved Vestby bru, som ble bygget mellom 1910 og 1912, ble vannet tatt i bruk for å skaffe kraft til møllevirksomheten.

Den første løsningen var en trerenne som førte vannet fra området ved demningen og ned til den gamle mølla som lå like nedenfor Vestby bru.

Dette var en enkel, men viktig konstruksjon. Vannet ble ledet frem til mølla og skulle drive vannhjulet som igjen drev møllesteinene.

Men det viste seg at det var for lite fall.

Vannet hadde ikke nok høydeforskjell til å gi mølla den kraften man ønsket.

Dermed måtte man tenke annerledes.

⚙️ En ny mølle – og en lengre vannvei

Løsningen ble å bygge en ny mølle lenger ned i elva.

Ved å flytte mølla nedover fikk man større høydeforskjell mellom vanninntaket og vannhjulet. Det ga mer energi i vannet og dermed bedre mulighet til å drive maskineriet.

Det var i forbindelse med denne utbyggingen at den langt større vannveien ble etablert.

I stedet for bare en enkel renne skulle vannet nå føres over en betydelig avstand, høyt over bakken, frem til virksomhetene som skulle bruke kraften.

Det var da rekken av betongbuer kom til.

🏗️ Betongbuene bar vannkraften

Store vannrør av tre og jern ble lagt på kraftige betongbuer. Rørgaten strakte seg over flere hundre meter og førte vann fra området ved Vestby bru og videre til blant annet Mølla, Frørenseriet og Hjulmakerverkstedet.

Betongbuene gjorde det mulig å holde vannledningen på en bestemt høyde gjennom terrenget.

Det var ikke selve betongen som skapte kraften.

Det var høyden på vannet.

Vannet ble ført frem i den høye rørgaten før det fikk falle ned mot vannhjulet eller annet maskineri. Jo større fall man kunne oppnå, desto mer energi kunne vannet avgi.

Slik ble landskapet selv en del av maskineriet.

🌲 De store trerørene

Trerørene var kraftige, runde trekonstruksjoner. Rundt rørene satt jernringer med omtrent én meters mellomrom. Ringene holdt rørene sammen og var en viktig del av konstruksjonen.

Rørene var behandlet med tjære på utsiden for å beskytte treverket mot vær og fuktighet.

Men selv solide trekonstruksjoner har begrenset levetid.

Med årene kunne treverket tørke, råtne og sprekke. Om vinteren kunne frost og bevegelser i treverket føre til lekkasjer. Når vannet samtidig stod under trykk inne i røret, kunne vannet sprute kraftig ut gjennom sprekkene.

Det forteller noe om kreftene som var i sving. Dette var ikke bare en vannrenne – det var en vannledning som fraktet selve energien til industrien.

💧 Fra vann til arbeid

Prinsippet var enkelt:

Vann → fall → vannhjul → mekanisk kraft.

Vannkraften kunne brukes til langt mer enn å male korn.

Ved Tangenelva ble kraften brukt av blant annet mølla, frørenseanlegget og hjulmakerverkstedet. Vannet kunne drive maskiner som utførte arbeid som ellers måtte gjøres med menneske- eller hestekraft.

Vestby gård hadde også sin egen kraftoverføring. En lang wire gikk opp mot området der parkeringsplassen til Østmarka golfklubb ligger i dag.

Kraften fra vannet ble dermed ikke bare brukt direkte ved vannhjulet. Den kunne også overføres videre til maskiner andre steder.

⚙️ Vannkraften var lokalsamfunnets motor

På denne tiden var rennende vann en av de viktigste energikildene i Norge.

Over hele landet ble vann brukt til å drive:

• møller og kverner
• oppgangssager
• pumper
• treskeverk
• verkstedmaskiner
• andre industrielle innretninger

Tangenelva var en del av denne større norske historien.

Det som i dag kan se ut som en rekke merkelige betongbuer langs elva, var derfor egentlig en del av et stort mekanisk system.

Betongbuene bar rørene.
Rørene bar vannet.
Vannet bar kraften.

👦 Da trerørene fortsatt lå der

Historien om rørene sluttet heller ikke da vannkraften mistet sin betydning.

De gamle trerørene lå fortsatt på betongbuene da dagens eldre generasjon var barn.

Som guttunge kunne man faktisk gå og leke på dem.
Rørene var da allerede gamle, slitte og råtne, men konstruksjonen var fortsatt tydelig. De var store og runde, og de karakteristiske jernringene satt fortsatt rundt rørene med omtrent én meters mellomrom.

«Da jeg var guttunge, lekte vi ofte på de gamle rørene.»

Etter hvert ble det forbudt å ferdes på rørene. De var ikke lenger trygge.

Senere fjernet kommunen både trerørene og jernringene.

Dermed forsvant den delen av anlegget som hadde vært selve vannveien.

🧭 Et personlig minne fra Tangenelva

Det er lett å glemme hvor annerledes dette stedet en gang så ut.

For dem som vokste opp her, var ikke betongbuene bare historiske konstruksjoner. De var en del av landskapet og av barndommen.

De gamle rørene var fortsatt synlige. De kunne klatres på og brukes som en del av leken, selv om de allerede var kraftig forfalne.

I dag finnes ikke rørene lenger.

Men minnene om dem gjør det mulig å forstå hvordan anlegget faktisk så ut før det ble fjernet.

Dette er et personlig førstehåndsminne fra Tangenelva, fortalt av en som selv så og brukte rørene før de forsvant.

🏗️ Det som står igjen

I dag står omkring 50 betongbuer igjen etter den flere hundre meter lange vannveien.

Noen av betongrestene har fått et nytt liv som benkeplasser langs stien som følger Tangenelva.

Men betongbuene var aldri ment å stå alene.

Over dem lå en sammenhengende vannledning av tre. Vannet ble ført frem til mølle, frørenseanlegg og verksteder og omgjort fra naturkraft til nyttig arbeid.

🌊 Fra den første trerenna til akvedukten

Det er kanskje dette som gjør historien ved Tangenelva ekstra interessant.

Man begynte med en enkel trerenne til den gamle mølla nedenfor Vestby bru.

Da denne løsningen ga for lite fall, ble møllevirksomheten flyttet lenger ned i elva. Der kunne vannet utnyttes bedre.

Så kom betongbuene.

Over dem ble de store trerørene lagt, og vannet kunne føres høyt og langt før det ble sluppet ned mot maskinene.

Det var en utvikling fra en enkel vannrenne til en langt mer avansert rørgate for vannkraft.

🔎 Hva var egentlig en «akvedukt»?

Ordet akvedukt forbindes ofte med de store romerske vannledningene, men prinsippet er langt bredere: en konstruksjon som fører vann fra ett sted til et annet.

I Tangenelvas tilfelle var det teknisk sett en vannrenne og rørgate, bygget for å føre vann og utnytte høydeforskjellen.

Trerør av denne typen var en kjent norsk teknologi. Trestokker kunne bores eller uthules og settes sammen til lange vannledninger, mens andre konstruksjoner ble holdt sammen med jernband eller ringer.

Tangenelvas anlegg var derfor en lokal del av en større norsk historie om hvordan mennesker lærte å hente energi ut av rennende vann.

🕰️ Et landskap fullt av spor

I dag går man kanskje forbi betongbuene uten å tenke over hva de forteller.

Men ser man litt nærmere, forteller de historien om en tid da vannet var en av de viktigste energikildene i bygda.

Her sto det en gang en mølle.

Her gikk trerenna.

Her kom den nye vannveien.

Her lå de store trerørene.

Her gikk vannet fra Våg mot maskinene.

Og her kunne barn, mange år senere, fortsatt klatre på de gamle rørene før de til slutt ble fjernet.

Trerørene er borte.
Jernringene er borte.
Oppgangssagene er borte.

Men betongbuene står igjen.

Som stille spor etter den gangen vannet var kraften som holdt bygda i gang.

I dag kan du sette deg på restene av vannveien.
En gang førte denne konstruksjonen kraften fra vannet til mølla og industrien langs Tangenelva.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

Privat bruk av metallsøker
«En god rolleforståelse og et godt samarbeid mellom private metallsøkere og forvaltningen, er en forutsetning for at privat metallsøking kommer forskningen og fellesskapet til gode. Dette forutsetter tydelige retningslinjer som sørger for en enhetlig forvaltning i tråd med dagens lovverk.» Les regelverk her.

---

Det ble også funnet rester av et skovlhjul av tre som drev en av sagene langs Tangenelva.

Vannhjuldelen ble funnet ved elvekanten i Tangenelva våren 1993. Funnstedet tilsier at det må enten være hjulet som dro treskeverket på Vestbylåven – (lang wire) – eller et av de to som dro den øverste møllen. Disse hjulene fikk vann fra renner som kom fra en dam som lå litt nedenfor nåværende sementdam. Disse hjulene var antagelig fra siste del av 1800-tallet. Hjulkonstruksjonen er en mellomting av støthjul og overfallshjul. Den krever mye vann i forhold til ytelsen. Den var kanskje praktisk der det var vann nok.

---

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LENKER & REFERANSER 🔗↗️

DOKUMENTINFORMASJON 📚

RELATERTE TAVLER 🔗➡️