188 Kvartsårer i Diabas

Kvarts (Silisiumdioksid, SiO2), er etter feltspat, det mineralet det finnes mest av i jordskorpen. Det finnes i magmatiske bergarter (granitt, granittpegmatitt), i metamorfe bergarter (gneis, kvartsitt), i sedimentære bergarter (sandstein, kvartskonglomerat), og i løsavsetninger som sand. Kvarts er et veldig hardt mineral, som kjennetegnes ved at man kan ripe glass med mineralet.

Industriell produksjon av produkter av kvarts og bergkrystall har foregått i et par hundre år. Bruksområder for kvarts eller silisiumdioksid er veldig store, og er et av de viktigste industrimineralene vi har. Råstoffet brukes blant annet til:

Glass, smykkestein, framstille silisium, optikk og briller, halogenlamper, halvledere og solceller, optiske fibre, kvartsglass til rør og stenger, kvartsull, fyllstoffer for elektroniske komponenter, bl.a. topplag i DRAM-minnebrikker, silisiummetall, tannfyllinger og forskjellig kosmetikk.

Kvarts er delkomponenter i mange andre mineralvarianter, f.eks. agat, aventurin, tigerøye, kalsedon, krysopras og mange flere.

Navnet «kvarts» kommer fra tysk Quarz, som kommer fra et slavisk opphav. Den romerske vitenskapsmannen Plinius den eldre trodde bergkrystall var permanent, frosset is. Han sa: «Regnvann og ren snø er absolutt nødvendig for at den skal dannes, og derfor tåler den ikke varme, men kan bare brukes for å holde væsker som drikkes kalde.» Etter renessansen ble bergkrystall omfattet med større interesse på grunn av sin evne til å splitte lys i spektrum i 60° vinkel.

Nicolas Stenos studium av kvarts, banet vei for den moderne krystallografien. Han oppdaget at uansett hvor fordreid en kvartskrystall var, ville den lange prismen alltid danne en perfekt 60° vinkel.

Charles Sawyer oppfant den kommersielle kvartskrystallproduksjonsprosessen i Cleveland. Etter dette gikk en over til å bruke kunstig fremstilt kvarts i elektriske apparater.

Kvarts inngikk i redskapsproduksjonen i norsk steinalder. Ettersom kvarts spaltes på en langt mindre forutsigbar måte enn flint, er det krevende å oppdage produksjonsavfall av kvarts i arkeologisk sammenheng. Når arkeologer graver ved helleristningsfelt, er avslag av flint og kvarts blant de aller vanligste funnene. Når kvarts eller flint slås sammen, slår det gnister. Trolig har bronsealderens presteskap frembrakt virkningsfulle lysglimt under religiøse seremonier i nattemørket. Senere i vikingtiden ble bergkrystall slipt og brukt som perler og amuletter.

Bergkrystall er betegnelsen på klare og gjennomsiktige krystaller av kvarts. Den er en pryd- og smykkestein, som er ganske vanlig i Norge, og ikke særlig verdifull.
De er vanlige i hydrotermale ganger. Når varmt vann på flere hundre grader med oppløste mineraler strømmer gjennom sprekker og hulrom i bergarten, dannes utfellinger av kvarts og andre mineraler. I disse såkalte drusene i berget, er krystallene blitt dannet som geometriske søyler.

En krystall som består av klar kvarts kalles for en bergkrystall, og de fleste steinsamlere har bergkrystall i sin samling. Dette er den vanligste varianten av kvarts i krystallform. Kvarts finnes i mange forskjellige farger, og de forskjellige fargene har egne navn. Sort kvarts kalles morion, men både sort til brunlig kvarts kalles røykkvarts, rosa kvarts kalles rosenkvarts, gul kvarts kalles citrin, og fiolett kalles ametyst. En krystall med to farger, fiolett og gul, kalles for ametrin.

Noen steder er krystallene lange og smale, andre steder tykke og korte, ved noen forekomster har krystallene karakteristiske striper på overflaten, eller bestemte flater er redusert eller fremhevet. Slik får de en særpreget form fra sted til sted, ettersom trykk, temperatur og kjemiske forhold varierer. Krystaller kan vokse seg store når de får tid på seg. Ofte har store krystaller grodd i flere omganger, etter hvert som de har fått ny «næring» – mer supervarmt vann som kvarts løses opp i. Ofte kan bergkrystaller også ha særegne inneslutninger, som for eksempel tynne nåler av rutil på kryss og tvers inne i krystallene.

I folketroen ble bergkrystall kalt dvergstein, ettersom man tenkte seg at det var dvergene som smidde den. Budeier kunne skjære hull i melkebøtten og sette en «dvergnagle», dvs. en propp av gjennomsiktig «dvergstein», i hullet. Tussene trodde da hullet var åpent, og at melken ville renne ut. Da tok de seg ikke bryet med å hindre budeiene i melkingen. Kvarts er trolig også brukt i maban, de gjenstandene som australske urinnvånere benytter seg av når de behandler syke. Maban-helbredere stikker gjenstandene inn i pasientens ører eller underliv for å styrke livskraften.

Grunnfjellet i Ytre Enebakk

Det geologiske grunnfjellet i Ytterbygda kan deles opp i to hoveddeler hvor granittisk gneis er hovedbestanddelen (grønn på illustrasjon). Den andre består av en rygg av amfibolitt, som er stedvis migmatittisk med Diabas/Gabbro (rød på illustrasjonen). Det er denne som har skapt det sorte fjellet, som du blant annet kan se i krysset mellom Fjellveien og Revefaret, og i krysset mellom Oterveien og Tiurveien.

Migmatittiske eller metamorfe bergarter er omdannede bergarter, som blir dannet når en eller flere bergarter blir utsatt for høyt trykk, temperatur og/eller kjemisk påvirkning. Bergartene smeltes ikke, men blir omdannet og mineralene blir helt eller delvis omkrystallisert. Den har da hatt en metamorfose på fagspråket.

Utenfor Oslo har basalt blitt omdannet til amfibolitt/diabas som vi har i området vårt i Våglia. Diabas er en finkornet, hard og magmatisk steinsort som opptrer i steiltstående ganger. Her oppstår ofte også ganger av kvarts slik som vi ser her i krysset mellom Tiurveien og Oterveien.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️