036 Telefonkiosken som forsvant!

For de av oss som vokste opp på 1970 og 80-tallet, var telefonkiosken et sted man ofte samlet seg. Dette for å ringe venner, tulle-ringe, eller finne på andre sprell. Hvor mange personer klarte man å dytte inn i en slik boks? Telefonkatalogene som var festet der i benken, inneholdt alle personer i Norge som hadde fasttelefon. Her var det spennende å lete frem navn som man deretter ringte til. Her i Ytterbygda hadde vi en telefonkiosk ved bensinstasjonen.

I mange år brukte alle den. Nå står de siste igjen og minner oss om en svunnen tid. Du kjenner den sikkert, den røde telefonkiosken. Et lite rom for små og store øyeblikk. Helt siden den første ble satt ut i 1932, har de stått der og skapt øyeblikk. En julidag i 2016, på Majorstuen, mistet den siste røde telefonkiosken summetonen. I nesten 85 år hadde de stått der, nesten helt uforandret. Telenor bestemte at det skulle vernes 100 telefonkiosker, spredt ut over hele landet. Mange av oss har minner knyttet til den lille røde bygningen.

Den røde telefonkiosken forsvant fra bensinstasjonen i Ytre Enebakk rundt 2015, da Telenor bestemte seg for å fjerne disse kjente landemerkene landet rundt. Her ved bensinstasjonen vår, ble det skapt mange historier i årenes løp. I dag står kun betongrampa igjen, etter at Telenor bestemte seg for at denne ikke skulle vernes.
For oss som vokste opp med denne telefonkiosken, har vi nå kun minner igjen.

Telefonkiosken – et kulturminne

Telefonkioskene ble vernet som kulturminner i 2007. Selv om summetonen er borte, har telefonkioskene viktige historier å fortelle. Historier om en tid da du ikke kunne putte telefonen i lommen. Ikke noe annet offentlig bygg vekker vel så mange personlige minner, hos så mange mennesker? Folkets kjærlighet for telefonkiosken har sin naturlige forklaring. På et tidspunkt var det utplassert over 6 000 telefonkiosker i Norge, fra Lindesnes i sør til Hammerfest i Nord. Historien om telefonkiosken er på mange måter historien om oss.
Klikk på bildet for å laste det interaktive kartet fra Telenor. Det viser veldig mye informasjon om sentraler etc.

• ”Det vakreste produktet fra denne tida, en upåaktet nyskapning fra kromepoken, fins det tusenvis av, på alle gatehjørner fra Rådhusplassen i Oslo til Nordkapp. Det er verdens mest elegante telefonkiosk, i knallrødt og sink.” Forfatter Hans Magnus Enzensberger, ”Norsk Utakt”, Universitetsforlaget 1984.
• ”Den røde telefonkiosken representerer en ekte modernistisk manifestasjon, et uttrykk for det moderne Norge. I tillegg til den raffinerte arkitektoniske utformingen, har telefonkioskens utbredelse over det ganske land gjort den til et landemerke.” Norsk Arkitekturmuseum ved Birgitte Sauge, brev datert 11.11.1998.
• ”DOCOMOMO (Documentation of Modern Monuments) ser den røde telefonkiosken som et arkitekturikon og som et viktig uttrykk for funksjonalismen i Norge. Den røde telefonkiosken er dessuten en viktig representant for det forrige århundres modernisme og norsk telekommunikasjon.”

Telefonens historie i Enebakk.

På Stranda i Flateby ble den første telefonsentralen satt opp i 1916, i bygget som het Søndre Flateby. I 1939 ble den flyttet til et eget lite skur i Damsbakken. Dette var da en elektromagnetisk velger, som selv fant frem til riktig abonnement, når man ringte til en annen person.

Telefonvelgeren i Damsbakken ble avleggs på 1980-tallet, og erstattet med en helautomatisk sentral ved Berg i Ødegårdsveien. Flateby var en av de første i landet vårt, som fikk telefon med 6 sifferet telefonnummer – lenge før de større byene, som hadde hatt telefoni i mange år før Enebakk.

Abonnenter i Flateby kunne altså ringe direkte til alle verdenshjørner, mens resten av Enebakk måtte innom en manuell sentral, som koblet dem videre. Først i desember 1975 ble abonnenter i Ytterbygda automatisert, og Kirkebygda noen måneder senere.

Historie

Allerede på 1600-tallet ble det eksperimentert med mekaniske telefoner, som kunne overføre tale via en stram tråd eller vaier. På 1800-tallet var det flere telefonsystemer som baserte seg på denne teknologien, og som ble benyttet i næringslivet. De beste kommersielle systemene på den tiden kunne overføre tale over en distanse på nesten 800 meter.

Den elektriske telefonen er basert på elektrisk telegrafteknologi, som ble utviklet på begynnelsen av 1800-tallet. Særlig fra 1850-tallet ble telegrafnettet bygd ut i flere land, og mot slutten av 1800-tallet var store deler av verden koblet sammen gjennom telegrafene. Blant annet ble det bygd flere undersjøiske kabler, som koblet telegrafnettet i Europa sammen med Amerika. I motsetningen til telegrafi, som kun overfører enkle elektriske impulser, har telefonen mulighet til å overføre menneskelig tale. Mot slutten av 1800-tallet var det mange oppfinnere og forskere som arbeidet med å utvikle et apparat, som kan forvandle tale til elektriske signaler.

Den første som tok patent på et slikt fungerende apparat var Alexander Graham Bell i 1876. Mange tvilte på nytteverdi av oppfinnelsen telefon. Næringslivet i Norge var veldig skeptiske med å skulle inngå bedriftsavtaler muntlig. Bell hadde likevel stor tro mulighetene, som en telefon ville kunne skape. Han reiste rundt i USA og Europa for å demonstrere oppfinnelsen sin. Skepsisen til den nye oppfinnelsen var imidlertid stor i Norge. En typisk kommentar fra denne tiden beskriver telefonen som «…et morsomt leketøy helt uten praktisk betydning«.

Teknikken blir stadig bedre, og Norge var et utmerket land for nettopp utbredelse av telefonsystemet. I 1894 var Norge blant de aller beste på telefoniutbygging på verdenssammenheng. Norge hadde 14 000 telefonapparater, hvilket var ett apparat pr. 140 innbyggere. I England var det bare ett apparat pr. 400 innbyggere og i Frankrike så lite som ett pr. 1 600 innbyggere. Norge lå med andre ord på Europatoppen.

Virkemåte

Telefoni fungerer ved at tale forvandles til elektriske signaler. Disse elektriske signalene sendes så over et eller flere telenett mellom brukere, som dermed kan oppnå kontakt. Hos mottakeren vil telefonapparatet forvandle de elektriske signalene tilbake til tale. For å kunne koble sammen telefonabonnementer, trenger man svitsje-sentraler i nettet.

Telefoni er basert på en linjesvitsjing, hvor en kanal i nettet blir eksklusivt reservert for de to brukerne som skal snakke sammen. Dette sikrer brukerne en høy kvalitet på tjenesten, da ingen andre signaler kan påvirke eller forstyrre signalene til de som snakker sammen. Det er også en lite effektiv bruk av nettet, som bidrar til høye kostnader. Telefontjenesten basert på linjesvitsjing er kalt PSTN.

Når en bruker ønsker å ringe noen, må han vanligvis taste inn et telefonnummer. Svitsjesentralen tolker dette nummeret og setter opp en linje (derav linjesvitsjing) mellom den som ringer og den han ønsker å snakke med. Denne linja kan strekke seg over hele verden og involvere et titalls svitsjesentraler. Mottakeren vil i de fleste tilfeller høre en ringelyd som betyr at noen i telefonnettet har ringt hans nummer. Når han løfter av røret på telefonapparatet vil han svare på henvendelsen, og linjen blir reservert. I telefonnettet er det funksjonalitet som gjør det mulig for teleoperatører å måle varigheten av samtalen, og hvor den man ringer befinner seg, for på den måten kunne fakturere den som ringer.

Telefonkioskens form

I 1932 ble arkitekt Georg Fredrik Fasting kåret som vinner i arkitektkonkurransen utlyst av Telegrafverket om design av offentlig telefonkiosk i Norge. Helt fra den første telefonkiosken ble produsert i 1933, har det blitt gjort endringer og modifiseringer i kioskens utseende og produksjon. I tidens løp har gamle og nye løsninger vært brukt om hverandre. Dette gjør at det har vært en glidende overgang mellom modeller. Likevel fremkommer tre epoker i utseendet og produksjon som skiller seg ut.

Her er en 3D modell av telefonkiosken slik den så ut.

1. Modell I – Arkitekt Georg Fredrik Fastings første telefonkiosk, 1932–1933
2. Modell II – Telegrafverkets hovedverksted tegninger, 1933–1938
3. Modell III – Telegrafverkets hovedverksted tegninger, 1970–1973

Arkitekt Georg Fredrik Fastings sin første telefonkiosk fra 1932–1933 ble endret og modifisert 3 ganger av betydning.

Modell I. Arkitektens tegninger er datert juni 1933.
De mest synlige forskjeller i forhold til senere varianter er:

• Plater utvendig og innvendig er ikke knekt rundt skjelett, men naglet fast. Dette gir synlige naglefester.
• TELEFON er stanset ut i egen plate som er festet til veggplate.
• Det er sveiset inn en midtsprosse i rillefelt.
• Hylle innvendig er på to sider.
• Vindu har synlige innfestinger i ramme.
• Taket er i kobber med oppbrett i skjøter, samt at det er feste i senter av taket for mottak av telefonlinje.

Modell II. Telegrafverkets hovedverksted tegninger, 1933–1938.
Mange av tegningene er datert på høsten 1933. Her er de mest synlige endringer:

• Plater utvendig knekkes rundt skjelettet, slik at det blir ingen synlige naglefester. TELEFON er stanset ut i veggplate, slik at det ikke blir et eget felt for skiltet.
• Taket blir nå i jern og sveiset sammen i skjøter.
• Midtsprosse i rillefelt blir fjernet.

Kioskens vekt og høyde er tilnærmet lik som første utgave, høyde 2 500 mm. og vekt, ca. 850 kg.

Modell III. Telegrafverkets hovedverksted tegninger, 1959–1973
Hovedverkstedet gjør forenklinger på 1960-1970 tallet. Her er de mest synlige endringer:

• Kiosken blir 110 mm. lavere.
• Ribbene i rillefeltene var tidligere massivt jern (ca. 10 x 40 mm.) Dette blir nå U-profiler av aluminium.
• Veggplater utvendig deles opp, slik at det blir ett toppfelt med «TELEFON» og ett veggfelt.
• Gulvrist forenkles.

I denne prosessen blir dimensjoner i materialer brukt i kiosken redusert. Dette sammen med at høyden nå er 2 390 mm. som ga en egenvekt på ca. 400 kg. Det var en telefonkiosk Modell III som stod her i Ytre Enebakk.

Historisk oversikt over telefonens utvikling i Norge

• 1880 – Norges første manuelle sentral i Christiania var en krysskinneveksler. Telefonistinnene satt opp forbindelsen mellom to telefoner ved å føre de to kontaktklemmene til samme skinne på vekslertavlen. Veksleren i Drammen (som første i verden) hadde et klaff-felt istedenfor krysskinner. Senere ble snorvekslere vanlig. Strømmen som overfører talen, kommer fra et batteri i telefonapparatene.
• 1886 – Multippelsystem tas i bruk på sentralen i Christiania for å kunne knytte til flere nummer.
• 1893 – Telefonapparatene får mikrotelefon; høredelen og mikrofonen blir bygget sammen.
• 1899 – Telegrafvesenet tar i bruk normaltypen, et forsøk på å innføre et standard telefonapparat.
• 1908 – Samtidig telegrafering og telefonering blir utprøvd på telegraflinjen Narvik-Sandtorg.
• 1912 – Ved hovedsentralen i Christiania kan hver sentralborddame nå alle 10 000 nummer i det oppgraderte multippelsystemet.
• 1914 – De første sentralbatterisentralene åpnes i privatanlegg. Et fellesbatteri på sentralen erstatter lokalbatteriet i telefonapparatet.
• 1918 – Telegrafvesenet tar i bruk sin første sentralbatteristasjon i Notodden, knutepunktet for nettet mellom Øst-, Sør- og Vestlandet.
• 1919 – De første telefonforsterkerne tas i bruk på langlinjene fra Trondheim til Christiania, Bergen, Ålesund og Nord-Norge.
• 1920 – Skien tar i bruk et rent automatanlegg som den første byen i Skandinavia. Automatikk erstatter menneskene ved sentralen.
• 1922 – Luftlinjene på den viktige linja mellom Christiania og Drammen erstattes med landets første fjernkabelanlegg.
• 1925 – Bærefrekvenstelefoni tas i bruk på strekningen Lillestrøm – Trondheim – Narvik. Med systemet kan tre samtaler overføres på en gang på den samme linja.
• 1926 – Stavanger Telefonforening får landets første helautomatiske landsentral.
• 1931 – En ny strømlinjeformet telefon utvikles av «Elektrisk Bureau» og blir forbildet for de fleste apparater fram til 1970-årene.
• 1936 – Ekspedientfjernvalg innføres til sentralen i Bergen. Rikstelefondamene kobler seg automatisk til abonnenten uten å gå om betjeningen ved lokalsentralen.
• 1953 – Koaksialkabel tas i bruk mellom Oslo og Gjøvik. Kabelen kan overføre 600 telefonsamtaler på en gang.
• 1954 – Telefonkabel legges over Nordsjøen mellom Norge og England. En rikstelefonsamtale blir for første gang avviklet automatisk – abonnenter i Ski kan ringe automatisk til Oslo. Raskere koordinatvelgere erstatter etter hvert rotasjonssystemene i automatsentralene.
• 1958 – De første transistorene tas i bruk i spesielle telefonapparater for hørselshemmede.
• 1966 – Prøvedrift med mobiltelefon begynner. Mobile radiostasjoner kan ringes opp over det offentlige telefonnettet.
• 1967 – Transistorer tas for alvor i bruk i teleteknikken, både i telefonapparater, sentraler og linjeforsterkere.
• 1971 – Den nordiske jordstasjonen i Tanum i Sverige formidler teletrafikk mellom Norden og USA over satellitt.
• 1975 – Bildetelefon demonstreres i Oslo. Landets første styrte datamaskinsentral settes i drift i Oslo.
• 1977 – Den første telefonsamtalen over optisk fiberkabel i Norge.
• 1980 – Televerket innførte tastafonen som standard apparat.
• 1981 – Automatisk mobiltelefon (NMT) innføres på Østlandet.
• 1985 – Telefonautomatiseringen blir offisielt fullført.
• 1986 – Den første digitale sentralen tas i bruk.
• 1994 – ISDN-tjenesten blir offisielt åpnet i Norge.
• 1997 – Den 1. desember er alle sentralene i Norge digitale.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️