21 Husmannsplassen Sollia

Husmannsplassen Sollia ble ryddet under Øvre Kjepperud på 1790-tallet. Den lå på sletta sør for gården. Det er ennå rester etter en jordkjeller på plassen men selve huset og grunnmur er borte. Det ble enighet mellom utbygger Block Watne og Enebakk kommune om å sette av en liten natursti mellom hustomtene slik at husmannsplassens minne kunne bevares under byggingen av Østmarkskollen boligfelt i Ytterbygda.

Bilde 1 – Husmannsplassen Sollia før utbygningen. Det var en kamp fra Historielaget for å bevare denne plassen før og under byggeprosessen. Foto: Enebakk historielag.

Jens Hansen (1761-1833) g m Anne Mari Olsdatter (1765-1787) var husmann da Håkine ble født i 1797. I folketellingen fra 1801 var Jens Jansen (1748-*) g m Ingebor Hansdatter (1749-1818) husmann her. Siste notering om folk som bodde på plassen var Johanne Jørgensdatter (1742-1808) som døde her, 66 år gammel av sult.

Bilde 2 – Slik ser de eneste restene av husmannsplassen ut i dag. Dette var muren til
jordkjelleren på huset. Foto: Trym Bergtatt, 6.6.2021.

Denne plassen er ikke nevnt i noen skrifter etter de harde nødsåra i perioden 1808-1814.

Bilde 3 – Her ligger tuftene etter husmannsplassen Sollia – inneklemt i Østmarkskollen boligfelt. Illustrasjon: Trym Bergtatt, 2019.

Nødsår er en fellesbetegnelse på år med hungersnød på grunn av misvekst eller krigshandlinger og Norge hadde siste nødsår i perioden 1808-1814.

Begrepet brukes spesielt om nødsåra under den britiske blokaden mellom Danmark og Norge under Napoleonskrigene. Blokaden startet i 1807 etter at dansk-norske fartøy hadde angrepet britiske krigsskip. Nødsåra varte fram til 1814, da Kielfreden ga en midlertidig stans i kamphandlingene og delte Danmark-Norge i to riker.

Nødsåra er kjent som det siste tilfellet i norsk historie hvor en betydelig del av befolkningen måtte ty til barkebrød, ettersom korntransportene fra Danmark ikke kom fram. Poteten, som hadde begynt å få en viss utbredelse i Norge fra 1770-åra, fikk sitt endelige gjennombrudd under nødsårene.

Bilde 4 – Europa i 1811. Fargekoder:
– Mørk blå: Det franske keiserdømme.
– Lys blå: Franske vasallstater.
– Blågrå: Stater deltok i fastlandssperring.
Storbritannia og Portugal var tilnærmet de eneste land i Europa som ikke ble formelt dekket av blokaden. Foto: Wikipedia.no, CC BY-SA 3.0

Napoleonskrigene utløste store omveltninger også i de nordiske landene. Etter at britiske styrker i september 1807 bombarderte København og ranet med seg den dansk-norske orlogsflåten, kom tvillingriket Danmark-Norge med i napoleonskrigene på den tapende side.

Storpolitiske strategier førte til at Danmark-Norge kom i et uløselig krysspress mellom britenes krav om utlevering av orlogsflåten og de franske kravene om tilslutning til fastlandsblokaden rettet mot Storbritannia, som Napoleon etablerte fra 1807. I de fleste krigsårene fra 1807 til 1814 blokkerte britiske orlogsskip samvirket mellom Danmark og Norge.

Blokade og sult
Perioden fra 1807 til 1814 var preget av nærmest kontinuerlig krig og operasjonene utspilte seg hovedsakelig til lands i grenseområdene mellom Norge og Sverige og til sjøs i Kattegat og Skagerrak. Norge var ikke selvforsynt med mat, og var avhengig av import av korn fra Danmark for å unngå hungersnød. Den britiske blokaden, som i perioder også ble supplert av svenske skip, ble en katastrofe for Norge. Bare i løpet av året 1807 gikk 533 skip tapt, det var mer enn en tredjedel av handelsflåten. Sult og nød herjet.

Skyhøye melpriser
Høsten 1812 blir en stor katastrofe for befolkningen og spesielt den nordnorske befolkningen. Allerede tidlig i august melder folk i nord om så sterk nattefrost at isen legger seg og avlingene tar betydelig skade. Sognepresten i Ibestad i Troms, Gunnar Berg, bønnfaller myndighetene om å hjelpe familier i hans prosti som knapt har noe å spise:
Udsigtene for Familiens Ophold er fortvilende. Uden muligste Hjelp fra det kongelige Korn Oplag vil deres Liv ikke frelses fra Hungerens drebende Nød.
Men det var ingen hjelp i sikte. Prisen på mel steg i stedet til svimlende høyder og gjorde forholdene enda verre. Mens melprisen i Bergen i 1790 gjerne lå på 4 daler og 5 våg* tørrfisk, ligger den i 1812 på hele 52 daler. Hungersnøden griper om seg.
*[1 våg tørrfisk = 18,52 kg = 3 pund = 72 mark]

Sårbart kosthold før 1814
Kostholdet i Norge før 1814 var i hovedsak basert på korn, særlig ulike typer grøt og brød. Poteten hadde kommet til landet, men var ikke vanlig. Rotfrukter og grønnsaker var sjeldne. Kjøtt var ikke hverdagsmat, men i kystområdene var fisk vanlig kost. Vitamininnholdet i den kornbaserte maten var begrenset, langt lavere enn i poteter. Dette lave næringsinnholdet minsket motstandsdyktigheten mot sykdommer og førte til lavere levealder. Kornbasert kosthold gjorde også befolkningen sårbar hvis avlingene sviktet. Dette hendte flere ganger på 1700-tallet, mest alvorlig i 1740–1742. Siden Norge normalt måtte importere en fjerdedel av kornbehovet, ble man også sårbar for svikt i kornimporten under Napoleonskrigene.

Barkebrød
Brød brukt i krisetider med matmangel, bakt av mel og oppmalt bark (det myke laget mellom barken og veden), gjerne av furu, alm eller bjørk. Først nevnt i 1597, men trolig brukt i mange hundre år før det. Under middelalderen var det hungersår i snitt hvert 10. år. Næringsinnholdet fra bark er minimalt, men det er ufarlig spise i små mengder. Barkebrød mettet og gjorde det mulig å overleve kortere perioder med sult. Bark ble for alvor erstattet av poteten i første halvdel av 1800-tallet. Poteten ga ofte avling når kornhøsten sviktet. Oppskrift på barkebrød fra NRK.

Bilde 5 – Barkebrødet var et symbol for sult og ble vist frem til autoritetene i nødstider. Denne biten av et barkebrød er lagt ved presten Peder Ludv Lunds beskrivelse av Valle prestegjeld i Setesdal i 1798. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum/CC BY-SA

Ifølge Henry Notaker er den første omtalen av barkebrød som krisemat i Norge fra 1597: «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde.» Det var heller ikke ansett som særlig sunn mat. Men i likhet med bein, mose og røtter, var det å blande bark i brødet en måte å drøye kosten på under harde tider.


Notater fra Enebakk Historielag sin utredning av boplassen
Dette er noen notater fra tiden 2006-2010 rundt selve prosessen om å ivareta denne arven for ettertiden.

17/08-2010 Rydding av tuftene etter husmannsplassen Sollia

Enebakk historielag startet denne helgen arbeidet med å rydde tuftene etter husmannsplassen Sollia i Østmarkskollen i Ytterbygda. Sollia og et lite område omkring tuftene ble vernet av Enebakk kommune i 2006. Enebakk historielag har ventet på at byggeprosessen av eneboligene på begge sider skal sluttføres, slik at pynting og rydding på Sollia kunne påbegynnes. Denne helgen startet kulturminnegruppa arbeidet med å rydde sti opp til plassen. Stien skal gruslegges, det skal settes opp en benk på Sollia, samt en plakett som forteller plassens historie. Med dette vil tuftene etter Sollia bli en fin historisk og grønn oase midt i det nye byggefeltet på Østmarkskollen. Prosjektet er planlagt sluttført høsten 2010.

21/10-2006 Ryddeaksjon på Sollia igangsatt

Kulturminneverngruppa startet denne uka en ryddeaksjon på husmannsplassen Sollia i Østmarkskollen. Etter tidligere avtale med Block Watne skal nå tuften ryddes før snøen kommer, slik at alt er klart til byggestart våren 2007. Alle busker skal ryddes bort og steinene etter tuften plasseres i kjellerhullet. På denne måten kommer ingenting til skade under sprengningsarbeidene som starter til våren. Vi kommer tilbake med mer info om hvordan det skal se ut på Sollia etter hvert.

25/5-2006 Befaring Sollia

Etter en svært konstruktiv befaring på stedet med kulturminneverngruppa, ordfører Tore Tidemann og Block Watne sist fredag, er det nå enighet om at tuftene etter Sollia vil bli bevart for ettertiden. Det viste seg at kommunens plassering av Sollia på kartet var noe feilaktig og at en bevaring derfor vil medføre minimale endringer i den opprinnelige utbyggingsplanen. Block Watne har allikevel gått med på ytterligere justeringer for å kunne sikre de gamle tuftene. Enebakk historielag berømmer ordføreren for å ha tatt ansvar i denne saken og hans engasjement har vært helt avgjørende. Block Watne har på sin side også vist stor vilje til dialog og kommet med flere konstruktive løsninger. Vi takker også Østmarkas venner og deres leder Steinar Saghaug for verdifull bistand, blant annet for full støtte på lederplass i siste nummer av medlemsbladet «Nytt fra Østmarka». Sammen med Østmarkas venner og Fortidsminneforeningen håper nå Enebakk historielag at denne saken har vist viktigheten av å få på plass en kulturminneplan for Enebakk kommune.

Det vil neppe bli igangsatt arbeid i området der Sollia ligger sommeren 2006, men på oppfordring fra Block Watne har Kulturminnegruppa nå sikret området omkring Sollia med plastbånd, slik at det tydelig går frem hvor tuftene ligger.

LINKER & REFERANSER
 RELATERTE TAVLER
< 132 Husmannsplassen Kastellet >