097 Øvre Kjepperud

Denne gården ble trolig ryddet tilbake i gammelnorsk tid og lå øde etter Svartedauden (1347–1353). Den ble ikke tatt opp som gård igjen før på slutten av 1500-tallet. Da gården ble tatt opp igjen, tok den med seg en annen ødegard som lå nord ved delet mot Kamperud – også en nedlagt gammelnorsk gård.

Kjepperud – det er usikkert hva førsteleddet i dette gårdsnavnet sikter til. Det kan være et gammelt mannsnavn som skjuler seg der. Kjeppestad i Ski kan være dannet av det samme førsteleddet. Dette navnet ble på 1300-tallet skrevet “kepastadir”. “Kepa” er eieform av “kepi”, og det er dette som kan ha vært et mannstilnavn. Kjepp hette på gammelnorsk “keppr”, og et tilnavn dannet av dette ordet skulle bli kappa, som igjen kunne bety “den lange” eller “den tynne”. Det antas at det er dette ordet som ligger til grunn for gårdsnavnet Kjepperud.

Kjepperud grenser i øst etter bekk mot Bjerke, i nord etter en liten bekk mot Kamperud, som etter Svartedauden ble underbruk under Nordby. I nordvest grenser Kjepperud gjennom skog mot Skinnfellrud (Granerud), i vest mot Gjevelsrud og i sør gjennom skog mot Foss.

Eierhistorie
Hele Kjepperud ser ut til å ha vært odelsgods fra gammelt av, dvs. at eierne har holdt rede på eierforholdet gjennom ødetida. Gården var bondegods ennå 1617, men må kort etter ha blitt pantsatt til byborgere. Helge Bertelsen i Kristiania var eier i 1647. Det var far til Helge Bertelsen, Bertel Helgesen, som visstnok pantet til seg gården. Omkring 1617 og av og til utover er en Bertel ført opp som bruker også. Det kan ha vært panthaveren som har latt gården bruke for egen regning. I 1671 overdrog Nils Bertelsen i Kristiania pantet i gården for 60 dir. til sagmester Nils Hansen (1636-1714), som ble bruker av Kjepperud.

Brukerhistorie
Kjepperud ble tatt opp av øde omkring 1600 eller noe tidligere. Ola skattet av gården i 1610, og han er den første på Kjepperud som vi finner i futens skattelister. Ødegarder var skattefrie i mange år etter den første gjenrydningsmannen satte spaden i jorda. Alt i 1614 skattet Bertel av gården. I 1617 er Ola nevnt og deretter Bertel igjen. I 1616-17 hette det at gården til Ola Kjepperud var bondegods. (Alt jordegods som bønder eide, enten eieren brukte det sjøl eller leide det bort til andre.) Bertel er nevnt helt fram til 1650-åra i flere skattelister, men i koppskatten for 1645 og matrikkelen for 1647 har Kjepperud en annen bruker.

• 1650-1671 – Dagfinn (1616-*). Han og kona gav koppskatt i 1645
• 1671-1714 – Nils Hansen (1636-1714) g m Kari Olsdatter (1642-1714)
• 1714-1749 – Pål Hellesen (1710-1785) g m Gunhild Halvorsdatter (1722-1793)
• 1749-1755 – Olav Larsen (*-*) fra Mjærskog
• 1755-1782 – Jakob Olsen (1718-1782) g m Johanne Larsdatter (1714-1786)
• 1782-1788 – Anders Jakobsen (1756-1817) g m Abigael Hansdatter (1758-1809)
• 1799-1824 – Ola Tostensen (1760-1843) g m Gunhild Halsteindatter (1768-1856)
• 1824-1842 – Eskild Gulbrandsen (1787-1841) g m Johanne Marie Olsdatter (1796-1818)

Gården ble delt i to bruk og solgt på auksjon i 1843.
En halvpart ble solgt for 530 Daler til Simen Larsen (1797-1852) og den andre for 544 Daler til Bendix Christensen (1790-1859), Dammerud, Trøgstad.
Simen fikk det nedre bruket kalt Nedre Kjepperud, mens Bendix fikk det øvre bruket Øvre Kjepperud med , bnr. 2 som egentlig var det opprinnelige bruket på garden.

I 1842 ble Kjepperud delt i to like store bruk, Øvre (Vestre) Kjepperud og Nedre (Østre) Kjepperud.

Husmenn/Eiere på Øvre Kjepperud etter delingen i 1842 var:

• 1843-1843 – Bendix Christensen (1790-1859) g m Anne Helene Olsdatter (1803-1849)
• 1843- 1849 – Lars Gundersen (1780-1843) g m Ingeborg Olsdatter (1783-1843)
• 1849-1891 – Johannes Christoffersen (1800-1893) g m Maren Dorthea Olsdatter (1807-1892)
• 1891-1907 – Anthon Johannessen (1847-1928)
• 1907-1964 – Ottar Torstein Holmsen (1918-2001) g m Aud Randine Olsen (1930-1984)

Ottar Holmsen solgte gården i 1985 til slektningen Johan Martin Østvåg (1924-2009).

Eiendommen ble utregnet til å være på ca. 70 dekar innmark og 125 dekar skog. Den gamle tømmerbygningen ble revet i 1986. Den var svært gammel. Låven ble bygd like etter siste krig.
Følgende plasser var registrert under et samlet Kjepperud i perioden 1600-1810:

• Øgarden/Kjepperudvollen
• Sollia

Føderådet (kår) fra 1888 på Øvre Kjepperud
“Føderåd bestod av fritt hus og ved. Videre l 1/2 sekk rugmjøl (vekt 144 kg pr. sekk), l sekk byggmjøl (vekt 96 pr. sekk), l sekk hvetemjøl (vekt 96 kg pr. sekk), l tonn poteter (gode),
6 kg kaffe, 4 kg kandis, 2 kg raffinade, 6 kg smør, 24 kg reinskåret flesk, 24 kg reinskåret kjøtt, 36 liter fint salt, 18 liter byggryn, alt årlig, dessuten 2 liter nysilt mjølk daglig. Videre skulle føderådsmannen ha de nødvendige gang- og sengeklær.”

Sosiale ordninger på 1800-tallet: kårfolk, fattige, syke

av Forfatter: Hilde Sandvik, link til artikkel her

Kårordningen
1800-tallets pensjonsordningen på landsbygda i Norge. For fattige og syke fantes det sosiale ordninger. Å ta kår betyr å gi fra seg rettighetene til en gård mot å få bolig, mat, omsorg og pleie til gjengjeld. Det vanligste var at den eldre generasjonen overlot gården til den yngre. Det var til gjensidig nytte: De unge fikk overta en gård – ofte en forutsetning for å kunne ha et levebrød og dermed gifte seg ‒ de gamle fikk omsorg. Det vanlige var å ta kår i 60-årsalderen. Da var de unge gjerne rundt 30 år og klare til å ta over ansvaret. Og den som kunne ta kår, var heldig! Husmannsfolk hadde ingen rett til å ta kår på husmannsplassen og overlate plassen til barna sine. Der var det opp til bonden som eide husmannsplassen, å bestemme. For mange husmannsfolk betydde alderdommen derfor elendighet og fattigdom.

Legd for fattige
Legd var det gamle fattigstellet på landsbygda. Det hadde røtter langt tilbake i middelalderen. Det var en ordning for gamle og syke som ikke hadde familie til å ta seg av dem. Legd betydde at flere gårder var «lagt i legd», det vil si var organisert som en kjede der gamle og syke ble sendt fra gård til gård. Oppholdet på hver gård kunne vare et par uker.

Kårkontrakter
Det er bevarte kårkontrakter som forteller hva den gamle hadde krav på. Noen kårkontrakter var veldig detaljerte og presiserte for eksempel hvor mye tobakk den gamle hadde krav på. De fleste bevarte kårkontrakter dreide seg om at den gamle skulle få mat, bolig, ved, pleie ved sykdom og en anstendig begravelse. Hvis de gamle ikke var fornøyde med omsorgen de fikk, hendte det at de gikk til sak. I protokollene fra forlikskommisjonene kan vi finne slike saker som forteller om hvordan kårkontraktene hadde fungert i praksis.

Slepekår, føderåd og fletføring
Mange steder ble det bygd egne kårboliger på gården. Da hadde de gamle sitt eget hushold og laget sin egen mat. De kunne fortsatt ha sine egne sauer og kyr i fjøset, og kanskje egne åkrer. «Slepekår» ble det kalt hvis de gamle tok kår, men fortsatt skulle bidra til arbeidet på gården som før. Andre ord for kår er «føderåd» eller «livøyre». Å «fletføre» seg var langt mer drastisk: Det betydde å umyndiggjøre seg, mot opphold og omsorg.

Kårfolks stilling
Kårfolk var ikke umyndige, de kunne gjøre avtaler og inngå kontrakter. Men en kårmann hadde ikke stemmerett etter 1814-grunnloven. Ifølge § 50 var det bare den som «eier» – i presens – eller leier/bygsler en gård, som hadde stemmerett. Legdeordningen ble det slutt på i 1900, men kårordningen eksisterer fortsatt den dag i dag, selv om det er langt vanligere bare å overdra gården med skjøte til en ny bruker. I dag har da også gamle gårdbrukere, som alle andre, krav på alderstrygd.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️