173 Kjona fra Vik

Helt fra vikingtiden har vi i Norge hatt en type bygning, som hadde som formål å tørke mat. Her på Østlandet ble dette bygget kalt for en kjone. Nordover hvor det var mer naturlig at folk brukte badstuer, ble disse også brukt til tørking av mat. Når man sier mat, var dette fra starten av, stort sett korn og malt (spiret korn). Saltet kjøtt ble hengt opp her for tørking. Lin og hamp som ble brukt til stoffer og tauverk, ble også tørket her. Malt var hovedingrediensen til produksjon av mjød, og etter hvert øl. Det var viktig at malt/kornet var helt tørr, slik at det ikke oppstod mugg. De fleste typer kornslag ble tørket her, da forutsetningen for maling av korn med møllesteiner, var at kornet var tørt nok. Fuktig korn ville sette seg fast mellom møllesteinene og tette «øyet», som var tilførselen av korn til nedre møllestein.

Den gamle kjona fra Vik ble bygget midt på 1800-tallet nedenfor selve gårdstunet, rett over Skiveien. I 1939 solgte Enebakk kommune Vik gård til Richardt Boger (1895-1967), gift med Ruth Alvilde Helgestad (1897-1983). I selve salgskontrakten ble det bestemt at kjona ikke skulle selges til kjøper, men at kommunen skulle vedlikeholde den, til de hadde bestemt seg om den skulle brukes i museumssammenheng eller ei.

På begynnelsen av 1900-tallet var kjona ikke lenger i bruk og forfalt. I 1958 ble det bestemt at den skulle plukkes ned bit for bit, og flyttes til Enebakk bygdetun. Bygdetunet ligger sentralt midt i bygda bak middelalderkirken Enebakk kirke, hvor den kan besøkes.

Kjona er antakelig et like gammelt bygg som kvernkallen, i hvert fall her i Norden. I motsetning til kvernkallen, som ble bygget i et vassdrag, ble kjona satt opp blant gårdstunets øvrige bygninger. Etter noen generasjoners erfaring, fant man ut at kjona ofte brant, og derfor ble denne flyttet lengre vekk fra de andre bygningene på gårdstunet. I eldre tider var badstuer vanlig i hele Norge, og en kjone ble ofte bygget slik at man kunne bruke den som en badstue.

Kjona var i de fleste tilfeller en toetasjes laftet bygning, ikke helt ulikt et stabbur. I underetasjen var det ofte steingulv med steinvegger, hvor ovnen var plassert. I annen etasje, som hadde en større grunnflate, var det plass til kornet i midten, med ganger langs tre ytterkanter. Det var ofte flere hyller og plattinger til tørking.

Etasjeskillet var oftest ikke et sammenhengende gulv, men det hadde åpninger for å slippe varmen opp i tørkeetasjen. Eventuelt kunne det være et system av rajer eller lekter dekket av tekstil – et stort kjoneklede/kjonehåre. Produktet som skulle tørkes ble fordelt utover kjonekledet, som var innsmurt med grisebust og tagl, fra ku og hest. Dette sørget for at produktet klebet seg til kledet. Kjonekledet eller kjonehåre lå over en glissen himling, som var plassert over ovnen.

Ildstedet sørget for å varme hele overflaten, og røyken satte gjerne sitt preg på malt og smaken i mjøden/øllet som skulle produseres. Det var viktig å bruke ved som ikke spraket eller gnistret, da en gnist fort kunne antenne kjonekledet, og hele bygget kunne brenne ned. Dette arbeidet trengte nøye ettersyn, og en arbeider på gården satt ofte vakt i flere timer i kjona.

Lin i Norge

Lin har vært dyrket i Norge i flere tusen år. Vikingskipene hadde gjerne seil i vadmel, unntatt kongeskipene som ofte hadde seil i lin. Klær har også blitt laget av lin, men også i gammel tid var lin et dyrere stoff, enn for eksempel ull. Lin var viktig i det gamle jordbrukssamfunnet. Ved siden av ull, var det lin som ga materialer til klær, tekstiler og tauverk. Praktisk talt hver gård dyrket lin til husbehov. Det ble betalt inn skatt av lin, som av andre viktige jordbruksprodukter.

På midten av 1800-tallet gikk lindyrkingen sterkt tilbake. Det var fordi bomullsstoff ble vanligere på 1800-tallet, og interessen for å dyrke lin, og fremstille linstoffer i Norge ble mindre og mindre. Det var konkurranse med importert bomull, jordbrukets overgang fra selvbergings- til handelsjordbruk, og færre som arbeidet på gårdene, som var noen av årsakene.
Bearbeiding av lin var meget arbeidskrevende, når alt skulle gjøres for hånd og med enkle redskaper.

Etter at Nyttevekstforeningen var stiftet i 1902, varte det ikke lenge før foreningen begynte arbeidet med å gjenopplive lindyrkingen. Foreningen drev opplysningsarbeid, formidling av såfrø, og planlegging av linberedningsverk og spinnerier.
Hvam forsøksgård på Romerike drev med forskjellige sorts- og gjødslingsforsøk. På Moelv ble et lite linverk etablert. Lindyrkingen fikk et større oppsving i Sverige og Danmark i 1930-årene. Ett av Europas mest moderne linberedningsverk lå i Laholm i Sør-Sverige.

I dag dyrkes lin i meget liten skala. Noen entusiaster dyrker for egen husflidsproduksjon, eller i småskalaproduksjon for salg av lin til bl.a. blomsterdekorasjoner.

Lin fremstilles fra lin planten (Linum usitatissimum) også kalt flax. Mens bomull utvinnes av fibrene rundt frøet, lages linstoff av plantefibrene i stilken på lin. Lin er en av menneskehetens eldste kultiverte planter, og har blitt dyrket helt siden bronsealderen. Allerede i det gamle Egypt ble lin brukt i stoffer, blant annet til stoffet som er surret rundt mumiene, der det representerte lys og renhet – og rikdom.

Materialet har avkjølende og luftige egenskaper, som gjør at det passer godt i sommerhalvåret. Både stoffet og planten kalles for lin. Dagens klesplagg i lin kommer nesten utelukkende fra land som Hviterussland, Kina og Baltikum – hvor arbeidskraft er billig. Planten dyrkes best i litt kjøligere klima.

Linet har ofte en svært matt overflate, som kan virke litt grov ved første øyekast. Det gjør at det ofte klassifiseres som et mer uformelt materiale enn andre, som eksempel fine ullkvaliteter. Fine ullkvaliteter får en høyere glans, blant annet når de brukes i dresser og bukser. Klesplagg av lin får en høyere glans jo mer det brukes og vaskes. Lin kan også få en veldig fin glans når det rulles, noe som kanskje ikke er så aktuelt når det gjelder klær.

Sammenlignet med andre materialer, for eksempel bomull, har linet en utrolig høy evne til å absorbere fuktighet. Materialet kan ta opp hele 20 % av sin egen vekt, før det begynner å føles fuktig. For den som liker tall, kan vi også nevne at det absorberer 50 % av sin egen vekt før det begynner å dryppe av klesplagget. Det vil si dobbelt så mye som et bomullsstoff. Dette er en av grunnene til at lin svært ofte brukes til håndklær, men det egner seg også godt til plagg for varme og svette sommerdager, når vi trenger hjelp til å holde oss tørre og svale.

I tillegg til at lintøyet absorberer fuktighet godt, kvitter det seg også raskt med fuktighet. Fibrene som stoffet fremstilles av, er nemlig hule, og det gjør at luft lettere strømmer igjennom. Dermed føles materialet svalt å ha på seg i sommermånedene, mens det isolerer kroppen når det er kaldere.

Materialet er også veldig slitesterkt, og fibrene er en av de mest holdbare vi bruker i hverdagen. Til forskjell fra mange andre materialer, blir faktisk linet bare enda sterkere når det er fuktig. Stoffet er heller ikke særlig elastisk, noe som gjør at det sjelden mister fasongen, eller vrir seg. Hvis stoffet er av god kvalitet, beholder det fasongen vask etter vask.

Kjonehåre
Av Hilde Lauvland, konservator – Folkenborg Museum

Her er et lydklipp fra Folkenborg museum hvor du kan høre hvordan en kjonehåre ble brukt.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️