117 Gravhaugen på Solberg

Under arbeid! – Ikke satt ut!
Gravhaugen på Solberg er en rundrøys fra jernalderen og automatisk fredet (ID=80545). Den er uklart markert og bygd av steinblandet jord. Innskjæring i haugens sørlige del der det ligger en jordfast blokk. I Øst ligger påkastet stein. Den er bevokst med lyng og lauvtrær.

Bilde 1 – Oversiktsbilde av gravhaugen på Solberg. Sett fra sør. Den er bevokst med liljekonvall og lauvskog. Diameter 8m, høyde 0,5m. Foto: Trym Bergtatt, 30.07.2020.

Å grave i andres graver
Om det unaturlige i å åpne gravhauger
av Atle Omland

Arkeologer er en av de få yrkesgrupper som lever av de døde. De dødes graver er en viktig kilde for kunnskap om forhistorien, og i arkeologien er det derfor normalt å undersøke graver. Men har det alltid vært slik? Gravhaugåpning krysser på mange måter grensene for det aksepterte og normale. I vikingtiden kunne den som åpnet en gravhaug anklages for homoseksualitet. I bondesamfunnet på 1800-tallet var gravhaugåpning en farefull handling som kunne føre til stor ulykke for haugåpneren.

Om å undersøke det unormale
Ritualer, tabu og regler omkring døden, de døde og de dødes bolig er kjent i de fleste kulturer. Dersom man ikke følger disse, setter man seg gjerne utenfor fellesskapet hvor normene deles. I flere ikke-vestlige kulturer kjenner vi godt til at arkeologers gravundersøkelser bryter med de lokale normene, noe det oppstod en heftig debatt omkring i arkeologien på 1980-tallet [1]. Arkeologenes gravhaugåpning ble av flere urbefolkninger ansett som «unormalt». Dette ble også en strid med sterke politiske fortegn da vestlig vitenskap kom på kollisjonskurs med urbefolkningsgrupper som krevde at benene til deres dødes forfedre skulle gjenbegraves. I dagens Australia og USA tilbakeføres flere av de døde og deres graver til stammene, og vi har eksempler fra Norge der samiske levninger er tilbakeført til samene.
De norske gravene er ikke gjenstand for tilsvarende debatter. Arkeologien er en vitenskap, og den døde er et kildemateriale som skal bidra til å gi svar på akademisk orienterte spørsmål. Dessuten er det viktig å framvise de døde i arkeologiske museer, utstilt som materiell kultur fra fortiden. Nåværende direktør for Universitetets Oldsaksamling i Oslo ironiserte for noen år siden omkring slike utstillinger: «Graver med de døde, omgitt av gjenstander slik de ble funnet av arkeologene ved utgravningen. Dette er museenes pendant til tivolis spøkelsestog. Med riktig lyssetting kan virkningen bli riktig effektfull» (Mikkelsen 1988:18).
I stedet for å forfekte den gjengs oppfatningen om at det er vitenskapelig korrekt å åpne gravhauger, ønsker jeg å vise at undersøkelser av gravhauger kan sees på som unormalt fra andre ståsteder.
Les mer på linken om Heimskringla under.

Bilde 2 – Rundstein ligger i en haug på toppen av gravhaugen mot nord. Sannsynligvis stein fra omliggende jorde som er plassert her. Foto: Trym Bergtatt, 30.07.2020.

I førromersk jernalder (500 f.Kr-0) var gravskikken enkel. De døde ble lagt i flatmarksgraver uten kostbare gjenstander. Lik ble brent på bål, ofte sammen med mat, da man ofte finner dyrebein i slike graver. Etter at bålet var utbrent, samlet man bein i et knytte av skinn/tekstil, kar av tre/bark/keramikk. Knyttet eller karet ble nedgravd i en grop med kullrester i jorda, eller strødd utover bakken. En hellekiste ble laget og graven ble overfylt med stein og jord.

Bilde 3 – Illustrasjon med tverrsnitt av en rundhaug. Dette var den vanligste byggemetoden i Norge under Jernalderen.
Illustrasjon: Hallvard Straume, Wikipedia, CC BY-SA 3.0.
LINKER & REFERANSER 🔗📰
 RELATERTE TAVLER
< 07 Gravhaug Øvre Foss >
< 19 Bjerkehaugen gravhauger >
< 53 Gravrøys fra Bronsealderen >
< 69 Rundhaug på Solheim, Øvre Foss >
< 70 Foss gard fra eldre Jernalder >