10 Vik Hovedgård

Denne gården ble trolig ryddet helt tilbake i gammelnorsk tid (perioden 1000-1350) og var delt i «Østigarden» og «Vestigarden». Etter at Svartedauden herjet i Norge mellom 1349-1350 ble gårdene igjen samlet under Vik gård.

Bilde 1 – Hovedbygningen på Vik gård med 2 etasjer. Axel Gulbranson (1866-1950) eide Vestby fra 1898 og Vik var underbruk i denne perioden. Hovedbygningen skal være tegnet av fetteren, Arkitekten Bredo Greve (1871–1931) etter en brann. Foto: dm.no.

I 1873 kjøpte cand.jur. Carl August Gulbranson (1831-1910) fra Oslo, Vestbygodset fra enken etter Christian Jensen Qvarner (1811-1868). Vestbygodset var den gang på 500 mål innmark og hadde rundt 3.000 mål skog, 11 husmannsplasser, mølle, sag og snekkerverksted ved Tangenelva. Fra tidligere var Gulbranson eier av Rausjø med 34.000 mål skog og tilhørende sagbruk og bolighus, som han hadde overtatt av sin far, og året før, i 1872, hadde han kjøpt Vik med 12.500 mål skog. 190 mål innmark og 20 husmannsplasser. Carl Gulbranson satt altså som eier av et mektig eiendomskompleks.

Bilde 2 – Ved inngangen til Vik står denne bautasteinen med navnet Vik og eiendoms-nummeret 91/28. Foto: Trym Bergtatt, August 2020.

I 1898 skjøtet han Vestby til sin sønn cand.jur. Axel Fridtjof Gulbranson (1866-1950) som bosatte seg der med sin familie. Vik hovedgård ble brukt som underbruk og gjesterom til alle overnattende gjester som han hadde på sine storslåtte fester.

Under storbrannen på Vik i 1898 brant alt ned bortsett fra kårboligen og redskapsskjulet. Nytt hovedhus ble satt opp med 2 etasjer inkludert 2 leiligheter og skal være tegnet av Arkitekten Bredo Greve (1871–1931), fetteren til Axel Gulbranson (1866-1950).

Husmenn på Vik i ca. årstall:

  • 1500 (ca.) – Rogier registrert som bruker
  • 1593-1595 – Halvor skattet av gården
  • 1600 (ca.) – Lars
  • 1610-1625 – Villum
  • 1625-1645 – Jens
  • 1645-1647 – Ola gav koppskatt
  • 1647-1670 – Børger Olsen (1624-*)
  • 1685-1735 – Holm Hansen *(1651-1714)
  • 1735-1807 – Holm Holmsen *(1696-1746)
  • 1807-1858 – Holm Holmsen *(1783-1826)
  • 1858-1873 – Rasmus Holmsen *(1824-1892)
  • 1873-1898 – Carl Gulbranson (1831-1910)
  • 1898-1921 – Axel Gulbranson (1866-1950)
  • 1921-1939 – Enebakk kommune

Richardt Boger (1895-1967) gift med Ruth Alvilde Helgestad (1897-1983) kjøpte Vik i 1939 av Enebakk kommune og eiendommen har vært i familiens eie siden.

*) Førstefødte av Holm Hansen ble hetende Holm i 2 generasjoner før Rasmus Holmsen tok over.

Kårboligen på Vik skal være fra 1720 og er restaurert i 1979. Stabburet er fra år 1900 og nytt redkapsskjul ble bygget i 1988. Det gamle skjulet var da over 200 år gammelt.

Bilde 3 – Vik gård sett fra sør i 1954. Nederst til høyre ser man kjona ved Skiveien og oppe i bakkant kan man se Viksaga. Foto: Rolf Ingelsrud, 20.7.1954, dm.no.

Ved å studere flyfotoet fra 1954 av Vik gård kan man se Viksaga i bakgrunnen i bildet. Nederst i høyre hjørne på nedsiden av Skiveien ser man Kjonen som man brukte som tørkerom for korn, lin og annet som skulle behandles.

Bilde 4 – Vik gård sett fra nord med oversikt ned mot Våg. Bak Hella på andre siden av Våg skimter man gården Østre Kjellgård. Foto: Rolf Ingelsrud, 20.7.1954, dm.no.

Eiendommen var på 190 dekar dyrket mark, 1.760 dekar produktiv skog og 380 dekar annen inn- og utmark, men Råkenåsen er i ettertid solgt ut til boligformål.

Kjone
På 1800-tallet var det normalt å ha en Kjone for å kunne tørke og bearbeide flere typer korn, lin og malt. Kjona var i de fleste tilfeller en toetasjes laftet bygning, ikke helt ulik et stabbur. I underetasjen var ovnen, i andre etasje var hyller og plattinger til tørking. Etasjeskillet var oftest ikke et sammenhengende gulv, men hadde åpninger for å slippe varmen opp i tørkeetasjen. Eventuelt kunne det være et system av rajer eller lekter dekket av tekstil; et stort kjoneklede. Produktet som skulle tørkes ble bredt utover kjonekledet som var innsmurt med grisebust og tagl fra ku og hest slik at det som skulle tørkes klebet seg til kledet. Kjonekledet lå over en glissen himling som var plassert over ovnen. Ildstedet sørget for å varme hele overflaten, og røyken satte gjerne sitt preg på maltet og smaken i øllet som skulle produseres. Det var viktig å bruke ved som ikke spraket da en gnist fort kunne antenne kjonekledet. Dette arbeidet trengte nøye ettersyn!

Bilde 5 – Her er kjona fotografert på gården Vik i Ytre Enebakk før flyttingen til Enebakk bygdetun i 1958. I bakkant ser man Skiveien. Foto: Enebakk historielag.

Man fant ut etter hvert at det var lurt å plassere en kjone langt unna selve hovedhuset og låven da det har vært tilfeller hvor alt tok fyr og brant ned.
Den gamle kjona på Vik som ble satt opp midt på 1800-tallet var ikke i bruk utover 1900-tallet og stod bare der til forfall.

Bilde 6 – Slik ser kjona ut i dag, plassert helt ned mot Ignaelven på Enebakk bygdetun. Foto: Enebakk historielag.

I 1958 ble kjona fra Vik gitt til Enebakk kommune og den ble derfor plukket ned og flyttet til Enebakk bygdetun som ligger sentralt midt i bygda bak middelalderkirken Enebakk kirke.

Låvebrua
Da den nye låven ble bygd opp igjen på Vik etter storbrannen, ble dagens flotte låvebru av granitt hentet fra husmannsplassen Bergsvik hvor det gamle steinfjøset ble tatt ned noen år tidligere. Transporten av granittblokkene foregikk med hest og vogn og det var nøyaktig 1 km å trekke steinblokkene fra Bergsvik til Vik. Husmannsplassen Bergsvik var den første plassen som ble fraskilt i 1921 under Vik – som på det meste hadde 22 husmannsplasser.

Bilde 7 – Slik ser låvebrua ut den dag i dag. Flott bygget av granittblokker fra det gamle steinfjøset som stod på husmannsplassen Bergsvik. Foto: Trym Bergtatt, August 2021.

Viksaga
Godseier Carl Gulbranson som med sine nesten 40.000 mål skog fordelt på Rausjø og Viksåsen satte opp en egen sag for å kunne tjene mest mulig penger på eksport av plank til kontinentet. Disse store skogeierne ble kalt for Plankeadelen. Den opprinnelige Viksaga ble revet i 1950 og lå omtrent der badeplassen ved Våg ligger i dag. Den ble flyttet på oversiden av gården som man ser på bildet fra 1954. Selve saghuset ser man som første bygning helt til høyre. Utstillingen på Kirkebygda kultur og kompetansesenter skal være en komplett kopi av Viksaga og er et unikt treskjærerarbeid laget av Johan Martin Østvåg (1924-2009) som fikk Enebakk kommunes kulturpris for dette arbeidet i 2004.

Bilde 8 – Treskjærerarbeidet av Viksaga er laget av Johan Østby (1924-2009) og gitt til Enebakk kommune. Det er satt opp på Kirkebygda kultur og kompetansesenter. Her forteller Rolf Solberg om arbeidet ved saga. Foto: Enebakk historielag, 30.08.2014.
GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger en avskrift fra Enebakk bygdebok nr 3 som beskriver forskjellen på rikfolk og fattiglem. Les kontrasten til husmannsplassen Kastellet under Vestby.
Hilda Munster (1855-1940) var en av tjenestepiken under Rasmus Holmsen på Vik i 1860-åra og hun skrev leserbrev til distriktslegen Aas om livet på Vik i hennes ungdom. Disse skildringene ble gjengitt i avisen Øvre Smaalenene 7/1 1929. Her er noen av de gjengitt:

«Det var mange morsomme typer i Enebakk i min ungdom, mange originaler. Vil blott nevne en av dem, gårdbruker T. O. Hans hovedinteresse var Statskalenderen som han kunne utenat gjennem alle år. Han visste, når hver studerende fikk eksamen, karakterer og hvem som var oppe samtidig. Og han stillet tidlig deres horoskop, der ofte slo merkelig godt til. Noen stor anerkjennelse for denne sin merkelige hukommelsesevne fikk han nok ikke. Hans bror der eiet en av bygdens andre store gårde var en selskapsmann av rang. Han hadde 2 veldige parhester Castor og Pollux, som alle skyndte sig godt av veien for, når han kom kjørende. Man syntes det var modig gjort av hans hustru å turde sitte på, når han kjørte med sine sorte travere. Og en statelig rytter var han også. Den flotteste av alle ved de store rideselskaper, som i gamle dager holdtes ofte om sommeren på Vik og som der gjerne sluttet med dans. De eldre i familierne sluttet sig kjørende til den ridende flokk. De samledes gjerne alle på et avtalt møtested. Musiken til dansen ved disse sommerselskaper var meget primitiv. Den utførtes aven av våre husmenn, Kristian Råken, som kunne spille litt fiolin og hjalp til med takten med å trampe med foten.»

«Om vinteren, når vi hadde vårt juleball 3dje juledag, da hadde vi det fint og flott. Da hadde vi alltid musikk av fiolin og piano av musikere fra Christiania theaters orkester (teatret spillet nemlig ikke i julen) og navnlig var fiolinisten Weinholdt en mester på sitt instrument. Til å opvarte hadde vi en tjener fra «Logen» i Christiania. Til et slikt juleball med middag kl. 6 blev der samlet gjester fra flere bygdelag. Foruten bygdens familier var der gjester fra Ski, Kråkstad, Ås, ja endog fra Eidsberg kom ballgjester kjørende de nesten fire mil. Man var ikke bange for avstander i de tider. Optil 100 ballgjester kunde det være. Og alle de kusker og hester skulde jo også ha sin opvartning. Som oftest hendte det under selskapet at en eller annen av gjestene benyttet anledningen til å invitere til selskap hos sig selv en annen bestemt dag og således gikk det videre fremover i julen. De fleste hadde jo reisende julegjester som skulle mores. Og alle hjem var jo godt forsynt med julemat, så det stod intet på i så måte. Og julen sluttet jo først 20de dag efter gammel god opskrift. Når julen og dens herligheter var forbi og man var kommet til «striskjorta og havrelefsa» igjen, optok man påny sitt nyttige, virksomme hverdagsliv. Veven stod jo opsatt nesten hele året.»

«Man hadde på de fleste gårdene sine «vevkamre». Om kvelden satt pikene i kjøkkenet med sin rokk og spant ull og lin ved lys av hjemmelagede talglys eller fete tyristikker, stukket fast i en «påle» der stod på et jernbrett for varmens skyld. Og så lyste det jo samtidig fra peisen. Det hele gaven koselig stemning. Da Jølsens fabrikk for treolje kom igang kom også lamper i almindelig bruk. På Vik hadde vi om sommeren vakre, blått blomstrende linakre, og det skaffet meget arbeide innen utbyttet av dem las ned i skapet i form av silkefine linlaken, håndklær og grovere laken. Av ullen vevedes pene ullverkens trøier, som alltid bruktes til dagligkjoler om vinteren, samt vadmel til klær til gårdsgutten og den gamle «legdekall». Nesten alle våre tjenere blev hos oss til de skulde gifte sig, og vi holdt da bryllup for dem. Ja, slik artet livet sig på de fleste større gårder. Veven hørte med til det daglige arbeide og det var sundt og humørvekkende. Man hørte ikke meget til utilfretse tjenere dengang. Jo – en sommer midt i høislåtten da fikk vi en føling med den første streik vi hadde hørt tale om. Det var før slåmaskinen og høirivens tid og far hadde måttet ta inn løsarbeidere til hjelp i slåtten og det gjaldt å benytte tiden. Så kom en dag en deputasjon av slåttefolkene og klaget på brødet. Det var gammelt og dårlig. – (Sannheten var at det var meget godt brød). Far gav dem valget mellem å spise brødet eller å gå. De valgte det første.»

«Jeg kan erindre den tid vi ikke hadde fast læge i Enebakk. Doktor Schultze fra Ås kom reisende op annen hver torsdag og holdt mottagelse av patienter noen timer hver 14de dag altså. Jeg tror det var i «kommunalen» som den kaltes dengang. Folk fikk være så god å holde sig frisk i mellemtiden eller øve sig i tålmod. Min pleiernor måtte ofte være til hjelp med sitt husapotek: Koleradråper, Hoffmannsdråper osv. Efter en tid blev der ansatt fast læge i Enebakk og doktor Giakino Wichmann blev ansatt som kommunelæge og bodde på Vestby.»

«Noen av mine vakreste minner fra min ungdom i Enebakk er båtturene på det skjønne Børtervann. Disse avsluttedes gjerne med en svingom på Børter eller Ekeberg. Her dansedes bl. a. de gamle danse: Den fornemme Figaro, Fandango og Trondhjemmeren. Den siste var i mere rask og voldsom stil og falt derfor best i min barnslige smak. Holm Jølsen var meget musikalsk og spillet nydelig fiolin i samspill med sin hustru.»


Vidar Bjerkeland har lagt ut en lang utreding om maktfordelingen mellom Vestby, Vik og kommunen på Facebook. Jeg har lagt ut innholdet her.

I 1921 skjedde noe viktig i Ytre Enebakk, man kan godt si dramatisk, i Vestby og Viks historie og skjebnens og historiens veier kan være underlige;
Referanse: Barthold A. Butenschøn, fra Særtrykk av: Romerike Historielag Årbok XVI 1990. Viktigste kilde til Vestbys eierhistorie: Birger Kirkeby.
Sitert fra Særtrykket:

«I 1873 kjøpte cand.jur. Carl Gulbranson fra Oslo, godset Vestby fra enken etter Christian Jensen Qvarner. Vestby var den gang på 500 mål innmark og ca 3000 mål skog, hadde 11 husmannsplasser og mølle, sag og snekkerversksted ved Tangenelva. Fra tidligere var Gulbranson eier av Rausjø med 34 000 mål skog og tilhørende sagbruk og bolighus, som han hadde overtatt av sin far, og året før, i 1872, hadde han kjøpt Vik med 12 500 mål skog. 190 mål innmark og 20 husmannsplasser. Carl Gulbranson satt altså som eier av et mektig eiendomskompleks. I 1898 skjøtet han Vestby til sin sønn cand jur. Axel Gulbranson som bosatte seg der med sin familie. Carl Gulbranson solgte Rausjø i 1907 til firmaet Anders Kiær & Co i Fredrikstad for 1 million kroner (kroneverdien da var 30 ganger høyere enn i dag), og i 1908 overdro han også Vik til sønnen Axel. Axel Gulbranson satt nå med både Vestby og Vik med i alt over 30 husmannsplasser og kunne drive skogene som en enhet. Han var forsiktig med å hugge, formodentlig forstmessig sett for forsiktig, og dette virket nok inn på hans vurdering av skogenes verdi. Han drev i det hele sin eiendom med skjønnsomhet, og var kjent som en god og forståelsesfull arbeidsherre. Men i 1921, skjedde det noe helt dramatisk, i Vestby og Viks historie:

Under første verdenskrig og de første etterkrigsår steg tømmerprisene sterkt og folk fikk i alminnelighet overdrevne forestillinger om hva en skog var verd: «gull og grønne skoger», het det. En skogeiers inntekt av skogen ble den gang beregnet som en fast prosentsats av den verdi ligningsmyndighetene satte skogen i. Da Gulbranson fikk skatteseddelen høsten 1921 var skogen i Vestby og Vik etter hans oppfatning blitt ført opp med en meningsløs verdi. Han reagerte spontant, satte seg ned og skrev til kommunen at den kunne ta over eiendommen etter taksten, som var satt til kr. 1 750 000,-. (gang med 30 for dagens kroneverdi). Ordfører Jacob Brevig kom opp til Gulbranson og sa: «Mener De dette, Gulbranson?» Gulbranson, for hvem et ord var et ord, svarte: «Ja, naturligvis». Men det kan sies at han sterkt angret at han hadde sendt brevet.

Så fulgte forhandlinger som endte med at kommunen overtok hele Vestby og Vik med skog på til sammen 16 000 mål. og vel 30 husmannsplasser til den verdi kommunen selv hadde satt. Det fortelles at Gulbranson da sa: «Kommunen trodde jeg var en rik mann. Det er kommunen som har gjort meg til en rik mann». Sønnen Carl undersøkte senere vilkårene for å ta eiendommen tilbake, men fant å måtte frafalle.

Kommunens drift av eiendommen var til å begynne med lite hensiktsmessig, og nedgangstiden som fulgte, gjorde at kjøpet i mange år fremover ble en alvorlig belastning for kommunen. Da Flateby Cellulosefabrikk måtte innstille i 1931, kom kommunen med den store gjelden den hadde pådratt seg, for alvor ut i hardt vær. Den kunne ikke lenger oppfylle sine forpliktelser og ble satt under administrasjon. Først i 1936 oppnådde den en gjeldsordning og fikk 40% akkord med kreditorene. Kommunen var igjen «fri», og med de bedre økonomiske forhold i slutten av trettiårene kom den snart på fote.

Det store eiendomskjøpet i 1921 som lenge belastet Enebakks økonomi, ble allikevel til slutt en vinning. I 1924 skilte kommunen seg av med storparten av Vestby ved salg til Erling Hobøl, og i 1939 med Vik og en god del av Vik-skogen ved salg til Richardt Boger.

Bilde 9 – I et avisoppslag fra Arbeiderblad (Akershus Social-Demokrat) fra 20. september 1939 opplyses det at Enebakk kommune selger Vik gård til Boger fra Ski. Foto: nb.no.

Største delen av Vik-skogen, den såkalte «kommuneskau’en» på 8000 mål beholdt kommunen, sammen med et område langs Langen som ble utparsellert til hytter, dessuten nesten alle husmannsplassene som ble solgt til selv-eie. Men hva faktisk viktigere var: Kommunen holdt igjen hele området av Vestby øst for Tangen-elva og Våg med den vakre Våglia og de tilstøtende områder med fin helning mot sørvest. Dette fikk den største betydning da villa-bebyggelsen skjøt fart fra 1970 av. Våglia tomtene ble bygdas mest populære, og tettstedet her snart Enebakks mest folkerike.

Skjebnens og historiens veier kan være underlige. Eierne av villaene i Våglia og av hyttene ved Langen kan kanskje takke den spontane reaksjonen hos herren til Vestby og Vik på en skatteseddel anno 1921, for at de fikk anledning til å skaffe seg tomt i det vakre området hvor de i dag trives så vel!»

Om du ønsker å lese mer om «Yttre Bøydens Fierding boende Landbønder og Indbyggere«, anbefales på det varmeste å lese hele særtrykket med «Trekk av Vestbygodsets histore«, utgitt i 1990 av Barthold A. Butenschøn eller Romerike Historielags Årbok XVI 1990. Mye interessant historie om Ytterbygda eller Yttre Bøydens Fierding som det den gang het.
Vennlig hilsen, Vidar Bjerkeland

ARKEOLOGISKE FUNN:🦕🔎
LINKER & REFERANSER 🔗📰
 RELATERTE TAVLER
< 30 Skafthulløks fra Steinalderen >
< 31 Husmannsplassen Kvernstua >
< 32 Husmannsplassen Bjørnholt >
< 38 Husmannsplassen Bjerkeland >
< 39 Husmannsplassen Råkan >
< 46 Husmannsplassen Setra > 
< 47 Husmannsplassen Nedre Grav >
< 50 Durud – funnsted fra istiden >
< 66 Husmannsplassen Tangen >
< 71 Husmannsplassen Tåjet >
< 80 Husmannsplassen Andersrud >
< 85 Husmannsplassen Sagbakken >