163 Stokkand i Våg

I Mjærdeltaet, Tangenelva og i Våg, er det Stokkand (Anas platyrhynchos), en fugl i andefamilien. Den tilhører gruppen gressender. Stokkand er den mest tallrike andefuglen i Norge. Mange kjenner stokkanda da den ofte finnes nær bebyggelse, som i store hager og parker.

Stokkanda med en vekt på 800-1400 gram og en lengde på 50-60 cm, er en av våre største ender. Hannen er lys, med grønnglinsende hode, gult nebb, hvit halsring, rustbrunt bryst og svart gump. Hunnen er brunspraglet over det hele, og med oransje og svart nebb. Begge kjønn har oransje føtter. I flukt er de blå vingespeilene med brede hvite kanter godt synlige. Fargene på vingespeilet er et viktig kjennetegn for å skille hunnen hos stokkand fra hunner hos andre gressender.

I likhet med andre ender skifter stokkand til en såkalt eklipsedrakt på sommeren. Da er hannen svært lik hunnen, men det gule nebbet avslører kjønnet.

Stokkand er svært utbredt, og finnes i store områder i Nord-Amerika, Europa og Asia. Den er dessuten innført til andre kontinenter som New Zealand, Australia og Afrika. I Norge er stokkand svært vanlig over hele landet. Den er tilpasningsdyktig, og finnes i mange forskjellige habitat som hager og parker, i kulturlandskapet og i våtmarksområder helt opp til tregrensa. Hekkebestanden i Norge ble i 2015 anslått å telle mer enn 50.000 par. Over store deler av Europa er stokkanda en standfugl. Den er hardfør, men mange av de stokkendene som hekker i Norge trekker over Skagerrak for overvintring i Mellom-Europa. Det er allikevel en god del stokkender som overvintrer langs Norskekysten og i fjordene. Det er ikke uvanlig med grupper på hundrevis av  individer på faste plasser i vinterhalvåret.

Stokkanda begynner eggleggingen straks isen begynner å smelte. Redet ligger ofte nært vann, på bakken og lages av hunnen. Redet er vanligvis en enkel grop i bakken som består av mose, strå og tørre blad ispedd fjær og dun. Av og til benyttes andre reirplasser som hule trær, gamle reir etter andre arter, og i beplantede anlegg av ulike slag. Stokkanda legger mellom 8-13 hvitaktige egg som ruges mellom 27 og 29 dager før de klekkes. De nyklekte andungene mates først med kromelk. Ikke lenge etter fødsel, tar andemor med ungene til vannet. Deretter tar det fra 50 til 60 dager før ungene er flyvedyktige.

Stokkand regnes som primært herbivor, men det har lenge vært kjent at arten kan ha en omnivor diett i deler av året. Nylig er det imidlertid avdekket at stokkender også kan drepe og spise andre fugler, selv om det er sjeldent. Stokkanden spiser i hovedsak planter av ulikt slag (både på land og i vann), frø og bær. Næringssøk foregår vanligvis på vannoverflata eller halvveis neddykket. Av og til dykker den også helt under vann i forbindelse med næringssøk. Mer vanlig er det imidlertid at den dykker helt under vann dersom den blir skremt. På høsten samles ofte stokkender på stubbåker hvor de kan finne spillkorn. Om vinteren søker de gjerne næring i råker i ferskvann eller i tidevannssonen. På den tida av året utgjør virvelløse dyr som børstemark, insekter, snegler og muslinger en vesentlig andel av kosten. Mange stokkender oppsøker dessuten hager og parker i vinterhalvåret hvor de spiser mye brødmat, som snille personer mater dem med.

Mange andefugler kan oppnå høy alder og for stokkand er det gjennom ringmerking dokumentert alder på over 25 år.

Jakt på stokkand er tillatt over store deler av landet fra 21. august til 23. desember. Fra svenskegrensen til og med Vest-Agder, er starter imidlertid ikke jakta før 10. september.

Folk i Norge har spist ender i lange tider, men i dag er det nesten ingen som tenker på den som mat. Biskop Erik Pontoppidan beskrev matauk og kosthold på 1700-tallet. Han forteller at folk spiste både egg og kjøtt fra ville ender, ifølge mathistorieboka “Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere”, av matforsker Annechen Bahr Bugge ved OsloMet. Tamme ender var ikke vanlig på norske bondegårder. Bugge viser til historikeren Fredrik Grøn, som mente at det stort sett var de større gårder, som hadde fjørfe, og at det var byfolk som spiste dem. I 1929 var det tre millioner høner på norske gårder, men bare et par tusen ender. I dag er det bare noen få gårder som driver med ender. Og når du bestiller andebryst på restaurant, er det disse endene du spiser.

Stokkender er ofte lydytrende. Det er imidlertid markert forskjell mellom kjønnene. Hannen vanligvis med nasale «småpratende» og gjentatte «væph, væph, væph». Hunnen ofte mer høylytt, og med mest trykk på starten, gjerne beskrevet som «kvæh-kvæh-kvah-kvah-kvah».

DYRELYDER 🦆🦫

MOBILAPPER 🌳🌺

Dersom du er interessert i å lære mer om Fauna og Flora når du er ute på tur her i Ytterbygda, kan jeg anbefale deg å laste ned en app som du kan bruke for å artsbestemme planter og dyr du tar bilder av.
Mobilappen heter Artsorakelet og kan lastes ned for Android telefoner her eller for iPhone her.

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️