195 Bjørkeslekten

Bjørkefamilien er en plantefamilie blant de tofrøbladete blomsterplantene. Familien består av løvfellende trær og busker. I tillegg til bjørkeslekta hører også or og hassel til i familien. Hvert individ er tokjønna, men har enkjønna blomster. Hannblomstene er samla i tette, hengende blomsterstander som kalles rakler. Artene er vindpollinerte, og pollen fra flere av artene gir opphav til allergiske reaksjoner hos mange mennesker.

Bjørk (Betula) er et vanlig innslag i norsk fauna, fra sør til helt nord i landet. Bjørk er en av tre arter fra bjørkeslekta her i Norge. Dette er mindre trær som kan bli opptil tretti meter høye, og der barken er glatt og lys – også hos eldre trær. Bjørk er Norges vanligste tre, både i utbredelse og individantall. Det er også en meget formrik art.

Her i landet har vi 3 typer av bjørk.

Hengebjørk (Betula pendula), også kalt lavlandsbjørk, kan bli opptil 30 meter høyt. Grenene vokser oppover nær stammen, med en ganske spiss vinkel. Men halve grenen og særlig ytterst på enden, henger rett ned, slik at grenene har et tydelig hengende preg. Herav kommer navnet hengebjørk. Røttene vokser ikke særlig dypt. Hengebjørk kan skilles fra vanlig bjørk på at bladene er dobbelt sagtannet, trekantede og tilspissede, og at årsskuddene er glatte med vorter. Unge trær har glinsende, rødbrun bark, som seinere blir hvit med lysegrå, horisontale bånd og grå, avskallende flekker. Eldre trær har hvit bark med store, rombeformede, svarte flekker, og nederste del av stammen har dype furer omgitt av små, svarte knudrete flak. En viktig forskjell som ikke er synlig med det blotte øye, er antall kromosomer i cellekjernen. Hengebjørk er diploid med 2n = 28 kromosomer, mens vanlig bjørk er tetraploid med 4n = 56 kromosomer. Hengebjørk er lyselskende og vokser helst i lavlandet i åpen skog eller langs skogkanter. Den finnes ofte på sur eller næringsfattig grunn som brakkmark og hei. I motsetning til vanlig bjørk kan den ikke vokse på våt og oksygen fattig jord. Hengebjørk tåler vinterfrost. Utbredelsen er Sibir, Lilleasia, Nord-Iran, Kaukasus og Europa. I Norge er den vanlig nord til lavlandet rundt Trondheimsfjorden og nord til Snåsa. Så forekommer den fra Saltdal til Skjomen ved Narvik. Det er også forekomster av hengebjørk i Pasvik. Spesielt vekstkraftig hengebjørk i Nord-Norge har sitt opphav fra Saltdal.

Dunbjørk (Betula pubescens), eller «vanlig bjørk», også kjent som libjørk, europeisk hvitbjørk, bjørk, bjerk og birk, er en av minst 30 arter i bjørkeslekten. I denne slekten er det tre arter som vokser i Norge. De to andre er dvergbjørk og hengebjørk. I tillegg finnes fjellbjørk, men denne klassifiseres nå som en underart av vanlig bjørk. Vanlig bjørk er et løvfellende tre som blir 10-20 meter høyt. Bjørka formerer seg med å slippe de karakteristiske pollenskuddene. Disse blir sluppet i mai-juni, og det er svært mange som er allergiske mot denne type pollen. Vanlig bjørk er nært beslektet med hengebjørk, og den blir ofte forvekslet med den. De synlige forskjellene er at vanlig bjørk har runde, enkelt sagtannet blader, små dunhår på årsskuddene og hvit bark som har horisontale grå eller brune bånd, men aldri svarte, rombeformede flekker. En viktig forskjell som ikke er synlig med det blotte øye, er antall kromosomer i cellekjernen. Vanlig bjørk er tetraploid med 4n = 56 kromosomer, mens hengebjørk og dvergbjørk er diploide med 2n = 28 kromosomer. Bjørka danner verdens nordligste skog, og man finner bjørkeskog opp til Oksfjorden på Nordkynn i Lebesby kommune. Man finner også bestander enda lengre nord, men bjørka opptrer da som et lavt kratt i stedet for et tre. På Grønland og Island er vanlig bjørk det mest utbredte treet.

Fjellbjørk (Betula pubescens ssp. czerepanovii), er et løvtre som tilhører bjørkeslekten. Den ble tidligere regnet som en egen art (Betula tortuosa), men blir nå klassifisert som en genetisk variant eller underart (økotype) av vanlig bjørk (Betula pubescens). Fjellbjørk vokser i fjellregionen i hele Sør-Norge, i Nord-Norge også i lavlandet. I Norden vokser den i Finland, Sverige, Norge og på Island. Den danner tregrensen mot snaufjellet mange steder. Den blir inntil 8 meter høy, og er motstandsdyktig mot frost og vind i fjellet, hvor den former seg etter terrenget. Stammene kan være forvridd og hele kronen kan ha form av enten tre eller busk, til dels nesten krypende. Bladene er tjukke og om høsten får de en gul-rød farge.

Dvergbjørk (Betula nana), er en busk som sjelden blir over én meter høy. Den er liten og har en buskformet eller krypende vekst, med små blader som er stive og maksimalt én centimeter lange. Den bærer både hann- og hunnrakler på samme individ, og er derfor kjent som en såkalt sambu eller tokjønnet plante. Om høsten får den en praktfull, sterk rød farge. Dvergbjørk trives i fjellet og finnes i de fleste plantesamfunn, inkludert risheier hvor den ofte dominerer, samt i vierkratt og myrer, spesielt på toppen av torvmosetuer. Den tåler ikke langvarig snødekke. Utbredt langs hele den skandinaviske fjellkjeden, er dvergbjørken en meget vanlig art. Den finnes også i lavlandet på myrer. I Jotunheimen vokser den opp til 1570 meter over havet, mens den i Troms når opp til 1075 meter. Dvergbjørken er også å finne i Europa, Grønland og Vest-Sibir. På Svalbard er dvergbjørken den eneste observerte arten av trær. Årlig vokser den i Colesdalen, som ligger midtveis mellom Longyearbyen og Barentsburg. I fjellet danner dvergbjørken hybrider med fjellbjørk. Disse hybride individene er som regel betydelig større enn dvergbjørken alene, og de er vanlige langs hele fjellkjeden, spesielt ved tregrensen. Dvergbjørken kan også krysse seg med vanlig bjørk, og ekstremt sjeldent med hengebjørk, spesielt i nordlige områder.

De to underartene Dunbjørk og Fjellbjørk er ikke alltid lett å skille, og mellomformer er vanlige. Mange steder er det ikke mulig å opprettholde skillet. I motsetning til hengebjørk har dunbjørk noe tjukkere småkvister som er håra og mangler harpiksvortene som hengebjørk har. Kvistene er heller ikke hengende som hos hengebjørk. Barken hos bjørk er glatt og lys til hvit, også på eldre stammer. Hos noen eldre, store trær kan barken bli grov, mørk og sprekke opp slik som hos store hengebjørker. Bladene hos bjørk er ofte håra på undersida og av og til litt på oversida, men hårene kan forsvinne utover sesongen. Bladene har ikke noen lang spiss slik som hengebjørk, og bladkanten er som regel enkelt sagtanna. Bjørka forekommer over hele Norge, og danner skoggrense mot fjellet og den arktiske skoggrensa mot tundraen. Verdens nordligste forekomst av bjørk finnes i Oksevågdalen i Lebesby kommune i Finnmark. Treet trives med mye lys og lett fuktig jord. Artene krysser lett seg imellom, og det finnes et utall overgangsformer (økotyper eller klimaraser). Fruktene til bjørk er små nøtter som har breie vingekanter som bidrar til spredning med vind.

Allergi mot bjørkepollen er vanlig. Det er raklene som inneholder pollenet. I Norge foregår pollensesongen for bjørk i lavlandet fra begynnelsen av mai til omtrent halvveis ut i juni.

Bjørk i norsk skogbruk

Det samla volumet av bjørk i Norge er i underkant av 100 millioner kubikkmeter, med en årlig tilvekst på ca. tre millioner kubikkmeter. 96% av volum og tilvekst er vanlig bjørk eller fjellbjørk, resten er hengebjørk. Mellom 15 og 20 millioner kubikkmeter regnes å være tilgjengelig som skurtømmer eller massevirke. Bjørka er svært ettertrakta som ved, og det hogges årlig et stort kvantum bjørkeved. I forhold til Sverige og Finland er det få sagbruk som skjærer bjørk i Norge, og treindustrien og bygge-bransjen bruker i liten grad bjørk. Årlig skjæres under 10 000 kubikkmeter.

Bjørk som trevirke

Bjørk gir et middels tungt, hardt og meget seigt virke. Fargen er hvitgul, lyst rødaktig eller lys brun og uten fargeforskjell mellom kjerneved og yteved. Årringene er lite markerte. Bjørka kan ofte ha vakre mønstre. Særlig gjelder det flammebjørk og valbjørk. Treet kan lett bli skada av fukt og brukes derfor lite utendørs. Virket er derimot godt egnet til å lage møbler, kjøkkeninnredninger og kjøkkenredskap, og i panel og dører. Bjørk egner seg godt til finér. Fra gammelt av har bjørk vært brukt til tresko, øsekar, selepinner og rivetinder. Fordi bjørkevirke ikke framkaller allergi, egner det seg godt til framstilling av leketøy. Bjørk setter ikke smak, og brukes derfor til emballasje for matvarer, ispinner, tannstikkere og spatler. I senere år har det vært drevet forsøk med og utvikling av limtrekonstruksjoner i bjørk. Bjørka har langt bedre styrkeverdier enn gran og furu; en kan derfor bruke bærende konstruksjoner av bjørk i mindre dimensjoner enn en trenger med tradisjonelle treslag. Bjørkenever har vært brukt til taktekking (torvtak) og som kapillærbrytende sikt for å isolerer mot fuktvandring i bygningskonstruksjoner, til innvendig isolasjon, og for øvrig til et stort antall bruksgjenstander, som lurer, butter, konter og øskjer. Bjørka inneholder stoffet betulin, som virker bakteriehemmende og gjør at melkeprodukter får lengre holdbarhet når de oppbevares i beholdere av bjørk.

Bjørkebark har vært brukt til garving og til barking av fiskegarn.

Bjørk i matlaging

Bjørkeaske har vært brukt til å framstille lut til lutefisk. Mange legger bjørkepinner nederst i gryta når de dampkoker pinnekjøtt. Bjørkesaft brukes som råstoff for vinframstilling. Bjørka inneholder søtstoffet xylitol, som brukes i matvareindustrien som erstatning for sukker. Saften som pipler ut om man borer seg gjennom barken og litt inn i stammen, smaker søtt og forfriskende.

Folkemedisinsk bruk av bjørk

Bjørk har tradisjonelt blitt mye brukt i folkemedisinen i Skandinavia. Forskjellige deler av bjørketreet, som blad, bark, ved, tjære og aske, har blitt anvendt i ulike medisinske råd.

Te laget av bjørkeløv ble drukket for å lindre plager som gikt og hemoroider. Å spise ung bjørkeløv kunne angivelig hjelpe med nyrestein. Mot gikt kunne man fylle sengen med friskt bjørkeløv. Bjørkeris med blader ble lagt på gulvet for å hindre lopper og lus, og også brukt til å piske seg med under badstuopphold for å øke blodsirkulasjonen. En avkok av bjørkeblad kunne brukes til fotbad mot svette og trøtte føtter, eller som en velduftende tilsetning i badevannet. Bjørkeblad ble også brukt til plantefarging og ga vanligvis en gul farge.

Bjørkesaften, samlet tidlig om våren fra trestammene, ble brukt i håret for å fremme hårvekst, eller som en styrkedrikk mot vårlig slapphet.

Bladknopper av bjørk, samlet om våren, kunne legges på sprit og stå i solen i 10 dager for å lage en medisin som virket blodrensende, stimulerende og legende, og kunne brukes på sår. Bjørkeolje ble brukt på sår hud, sprukne lepper, forkjølelsessår og insektstikk. Knust, tørket bjørkebark ble brukt som strøpulver på sår og kunne også blandes med smør og brukes som salve på brannsår.

Silkeneveren mellom barken og veden ble brukt som trekkplaster på verkebyller og for å stanse blødninger.

Bjørkeaske ble brukt til å lage “støypelut” ved å helle kokende vann over den. Denne luten ble brukt til å behandle en rekke plager, inkludert brannsår, skurv, skabb, ringorm, eksem og ulike typer utslett. Den ble også brukt som hårvask for å rense håret og hodebunnen for lus og gjøre håret lyst og glansfullt. Samene brukte også bjørkeaske mot kløe, skabb og utslett.

MOBILAPPER 🌳🌺

Dersom du er interessert i å lære mer om Fauna og Flora når du er ute på tur her i Ytterbygda, kan jeg anbefale deg å laste ned en app som du kan bruke for å artsbestemme planter og dyr du tar bilder av.
Mobilappen heter Artsorakelet og kan lastes ned for Android telefoner her eller for iPhone her.

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️