11 Søyleruiner Vestby sag

Langs Tangenelva fra Våg til Mjær skal det i glansperioden ha vært opp til 5 sagbruk, hvorav 2 av betydelig størrelse. Sagbruket ble revet en gang på 1930-tallet. I dag står fire av seks steinsøyler igjen ved elva. De to siste ble dessverre revet da man bygde kraftstasjonen for noen år siden. Det antas at søylene er fra rundt 1600-tallet. Tidlig på 1600-tallet var det nemlig to større sager ved Tangenelva. De tilhørte Foss og senere Vestby.

Bilde 1 – Søyleruinene etter sagbruket står fortsatt igjen bak kraftstasjonen ovenfor brannstasjonen. Foto: Henning Bergersen, Enebakk historielag.

Ulf Oppegaard (1911-1995) skriver i en oversikt over vassdragene i Enebakk: “Fossene mellem Våg og Mjær passet utmerket for kverner og sager…. Allerede i begynnelsen av 1600-tallet var det flere sager her. Tømmeret kunne fløtes fra skogene, nedover elven og like inn i sagene. Noen trelasteksportører så muligheten for å kunne skjære mere enn det stedlige tømmer i fossene her. De kjøpte tømmer i Glomma, fløtet det inn i Presteåen, og kjørte det om vinteren til sagene ved Tangenelva.” Derfra var transporten av skjært trelast på vinterføre til bordtomtene i Christiania overkommelig.

Disse forhold gjaldt også mange andre sagbruk i Enebakk. I 1817 beretter presten Jens Aars (1779-1834) i BUDSTIKKEN, “Et Ugeblad af statistisk oeconomisk Inhold”, at av Enebakks 27 sager ble omtrent 9 til 10 forsynt med tømmer fra sognets egne skoger, “de øvrige skjære alle Opplandsk Tømmer, der nedflødes gjennom Glommen til Øjeren og Præsteaaen, og derfra opkjøres til Saugene”.

Denne store sagbruksvirksomheten i Enebakk i gammel tid var kilden til betydelige inntekter for eierne. Det hang ikke minst sammen med de såkalte “saugbrugsprivilegier”, det monopol på saging av trelast som var tillagt et begrenset utvalg sager. Det var en ordning Staten hadde fått i stand allerede i begynnelsen av 1600-tallet. Staten skaffet seg på denne måten inntekter, samtidig som den sørget for å regulere avvirkningen av skogene som hadde skutt sterk fart ved eksport av bord og planker til Holland og England etter at vannsagen var tatt i bruk. Antall sager ble begrenset, og de som fikk lov å sage, de privilegerte sagene, fikk fastsatt et bestemt årlig kvantum som ikke måtte overskrides. Derav navnet “kvantumsag”. Som vi så, hadde Vestby på sine 5 sager lov til å sage 40 000 bord. Til sammenligning hadde Collettene på Flateby (den gang skrevet Fladebye), som eide 7 sager i Flateby-dalen, lov til å produsere 52 450 bord.

Byene fikk enerett til trelasteksport. Trelasthandlerne i byene hadde derfor en iøynefallende interesse av å eie skogseiendommer med tilhørende vassdrag og privilegerte sager. Slik kunne de beherske alle ledd i produksjonen fra tømmeret i skogen inntil bord og planker var innlastet på skipene. Det var det økonomiske motiv for Colletene til å eie og drive Flateby og som brakte familien Kamph, med etterfølgere Juel, til Vestby.

Så sent som i 1814 føltes privilegiene trykkende for bøndene, og som en stor urettferdighet. Bygdsagene fikk bare sage mindreverdige planker og bare til lokalt bruk. I en betenkning fra Modum Almue til riksforsamlingen på Eidsvoll heter det blant annet at skogproduktene “næsten maa bortgives for intet til Lastehandlerne, hvorved enkelte Mennesker alene drage Landets marv til sig, og beriges av Landmandens Sveed; hvilket igien udbreder Misnøye og Slavesind istedet for Fedrelands-Kierlighed og Frihetsfølelse hos den Stand, der er Staternes Støtte.”

Gårdbruker Christian Christensen Kollerud (1767-1833), som representerte Akershus på Eidsvoll sammen med Peder Anker (1749-1824) og Christian Magnus Falsen (1782-1830), fremla en betenkning for riksforsamlingen med forslag bl.a. om at sagbruksprivilegiene bør oppheves, og hvor det heter: “Den der Ejer Skov og Vandfald paa sin Eiendom, bør det være tilladt, at opføre Saug og derpaa skjære Udskipnings Last af Planker og Bord, for at Transportere til hvilketsomhelst Kjøbstæd enhver fandt tjenligst.”

Forslaget førte ikke frem. Grunnlovsparagrafen (§111) som ble vedtatt lyder: “Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes for Fremtiden”. Altså «nye». Det ble besluttet at spørsmålet om eksisterende privilegier burde oppheves eller ikke, ble utsatt til neste storting. Privilegiene ble lempet på, men først fullt opphevet i 1860.

Bilde 2 – Restene av søylene tatt fra en annen vinkel. Foto: Trym Bergtatt, Mai 2019.

Fra boken til Jacob Nicolai Wilse (1736-1801) står det: «Den fornemste herlighet til Gaarden ere 5 betydelige Saugbruge, som ere opført strax neden for Gaarden ved et Vandfald som dannes af en Elv imellem de 2de Vande Vaagen og Mieren. Disse Sauge have til sammen 40.000 Bords aarlig Quantum.»

LINKER & REFERANSER 🔗📰
 RELATERTE TAVLER
< 01 Vestby gods >
< 06 Historien om Sagstuen >
< 69 Rundhaug på Solheim, Øvre Foss >
< 70 Foss gard fra eldre Jernalder >
< 58 Plassen Bråten >