212 Måkearter ved Våg

Under arbeid! – Ikke satt ut!

Måker er trekkfugler, og de har alltid vært en del av naturen i Ytterbygda, rundt Våg og Mjær. Mange forbinder måker med kysten, men flere av måketypene vi finner i Norge, velger faktisk å hekke ved ferskvann. Måkene kan enten være delvis eller helt trekkende, og når høsten og vinteren nærmer seg, flyr de gjerne mot kysten eller enda lengre sør. I vannet Våg fungerer øyene Fyrstikkøya, Furuholmen, Stasholmen, Kjelgårdsholmen og Øgardsskjæret som viktige fristeder for disse fuglene. Hvis du prøver å komme for nær dem i hekketiden, kan måkene, og spesielt makrellterne bli aggressive. Voksne fugler reagerer med å stupe mot, hakke på og legge igjen avføring på inntrengere. Derfor er det viktig at du holder deg unna disse øyene i denne perioden.

Mange i Ytterbygda spør seg om hvorfor det har blitt så mange flere måker her de siste årene. Dette er dessverre en feiloppfatning som har befestet seg blant mange. Det er IKKE flere måker i innlandet nå enn for f.eks. 30-40 år siden. Det var kanskje større mengder av store måker (gråmåke og svartbak, ungfugler) da søppelfyllingene var mer åpne, på 1970-90 tallet. Nå er kravene til overdekking av søppelfyllinger mye strengere, og ungmåkene kan ikke godte seg på matrester fra søppelberg i samme grad som for noen tiår siden. Både hettemåke og fiskemåke har gått tilbake i antall, og det blir ikke stadig flere måker i innlandet. Måkene er VANN-fugler, ikke strengt saltvannsfugler, så dersom de finner mat ved ferskvann, kan de også hekke der.

Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har i perioden 1995, 2000 og 2010 utført observasjoner ved Mjær i forbindelse med vannskikjøring, og resultatene ble følgende måketyper:

Fiskemåke (Larus canus)
«Arten blir sett på næringssøk i alle deler av vannet. Ett til to par gikk muligens til hekking i nord uten at dette ble konstatert. Det ble ikke sett noen pullus* i området. I de midtre deler gikk også to par til hekking og disse fikk fram tre unger. Dette er en halvering av antall par siden 2000 og arten er tilbake på samme nivå som i 1995 hvor en antydet en hekkebestand på ett til to par. Arten har siden forrige rapport hatt en negativ utvikling ved Mjær.»

*Pullus. Det brukes om ringmerking av fugleunger som ennå er i reiret (og da er den faglige betegnelsen på dem pullus).

Rødlistestatus: Sårbar-VU
En liten måke art med sølvgrå rygg, helt gult nebb, gule eller grønngule bein, med flere hvite felter på de svarte vingespissene. Veier mellom 350 og 440 gram. Den hekker på flate eller skrå hustak, samt på bakken, både i koloni, men også enkeltvis. Noen hekker også i kvistreir i hager eller i hekkekasser. Legger 2-3 egg i mai og juni. Trekker til Vestlandet og sørover, noen helt til Portugal for å overvintre. Andre overvintrer også i Sør-Norge, men i lave antall.

Urban utbredelse: Er jevnt fordelt i byer langs hele kysten. Fiskemåker lager mye lyd i hekkeperioden, og kan oppleves nærgående, ettersom foreldre stuper mot inntrengere som kommer nært reir eller unger. Selvstendige ungfugler og voksne er relativt pågående i søk etter mat i bymiljøet. Tellinger viser at en større andel nå hekker i urbane områder enn tidligere.

Fra fugleportalen Fuglevennen står det mye informasjon om hvor Fiskemåke er observert, med statistikk og bilder fra fuglevenner i Norge.

Gråmåke (Larus argentatus)
«Ett til to overflygende individer ved tre av besøkene gir arten en uforandret status ved Mjær.»

Rødlistestatus: Sårbar-VU
Gråmåker har sølvgrå rygg, rød flekk på undernebbet, blekrosa bein og flere hvite felt på de svarte vingespissene. Veier mellom 860 og 1140 gram. Den hekker på øyer i saltvann, men finnes også hekkende ved ferskvann, samt på flate hustak. Kolonihekker, men kan også hekke enkeltvis. Koloniene kan variere i størrelse fra noen få til flere tusen par. Legger 1-3 egg fra april til ut mai. Overvintrer gjerne i byen hele året, men enkelte individer kan trekke vekk i vintermånedene, særlig fra nordlige bestander.

Urban utbredelse: Er jevnt fordelt i byer langs hele kysten. Lavere støynivå enn fiskemåke og krykkje, men voksne fugler reagerer med varselskrik og stuping mot inntrengere som kommer for nært reir eller unger. Selvstendige ungfugler og voksne er relativt pågående i søk etter mat i bymiljøet.

Fra fugleportalen Fuglevennen står det mye informasjon om hvor Gråmåke er observert, med statistikk og bilder fra fuglevenner i Norge.

Hettemåke (Chroicocephalus ridibundus)
«Ett individ på næringssøk ved de tre første besøkene og tolv individer (hvorav de fleste juvenile fugler) ved fjerde besøk ble årets observasjoner av arten. Hettemåke forsvant som hekkefugl ved Mjær i perioden mellom de to første undersøkelsene og siden synes artens status ved vannet å være uforandret.»

Rødlistestatus: Kritisk truet-CR
Hettemåke er den minste måkearten som hekker i urbane miljøer, har sjokoladebrun hette på sommeren, sølvgrå rygg, rødt nebb og røde bein. Veier rundt 300 gram og hekker som regel i tette kolonier i nærheten av ferskvann, eller i skjærgården på mindre øyer og skjær. Legger 2-3 egg på bakken i mai.

Urban utbredelse: Hettemåka hekker forholdsvis sjeldent i urbane områder, men det hekker blant annet noen få par på hustak i Drammen, i Hamar og i Trondheim. Utfordring knyttet til urbanisering er foreløpig lite kjent.

Fra fugleportalen Fuglevennen står det mye informasjon om hvor Hettemåke er observert, med statistikk og bilder fra fuglevenner i Norge.

Makrellterne (Sterna hirundo)
«Opptrer på samme måte som fiskemåke ved Mjær. Arten blir sett på næringssøk i alle deler av vannet og den hekker hovedsakelig i de midtre områder. Her gikk syv til ni par til hekking, noe som er en økning fra forrige undersøkelse (fire til fem par). Imidlertid ser det ut til at samtlige par mislyktes med hekkingen da ingen pullus ble sett ved noen av de senere besøkene. Hva grunnen til dette er vet jeg ikke. Antall par som gjorde hekkeforsøk viser allikevel at makrellterne har en positiv utvikling ved Mjær.»

Rødlistestatus: Sterkt truet (EN)
Makrellterne har rødt nebb med mørk nebbspiss. Den har et noe større nebb og lengre føtter enn rødnebbterna. Vekten varierer mellom 90 og 140 gram og den hekker ofte i kolonier sammen med rødnebbterna, og legger også 2–3 egg i reir på bakken.

Urban utbredelse: I likhet med rødnebbterna har den hittil kun vært observert hekkende i fire norske byer, Vardø i Finnmark, Finnsnes i Troms, Andenes i Nordland og Lillestrøm i Akershus. Ternene er svært aggressive når de forsvarer egg og unger. Voksne fugler reagerer med å stupe mot, hakke på og legge igjen avføring på inntrengere.

Se egen tavle av Makrellterne her.
Fra fugleportalen Fuglevennen står det mye informasjon om hvor Makrellterne er observert, med statistikk og bilder fra fuglevenner i Norge.

Sildemåke (Larus fuscus)
«Ble ikke nevnt i 1995-rapporten og i 2000 ble ett individ notert. I år ble ett til to individer observert i de nordlige og midtre deler ved fem av besøkende. Sildemåke er en art som blir stadig vanligere å se på innlandslokaliteter, og dette ser ut til å være situasjonen ved Mjær også.»

Rødlistestatus: Livskraftig-LC
En stor måke med mørkegrå eller svart rygg, gule bein, rød flekk på undernebbet og kun noe få hvite felter på de svarte vingespissene. Veier mellom 660 og 860 gram. Hekkebiologi ligner gråmåkene, men begynner hekkesesongen litt senere. Hekker gjerne sammen med gråmåke.  Overvintrer fra Middelhavsområdene til kysten av Vest- og Sør-Afrika, men noen individer overvintrer så langt nord som Spania.

Urban utbredelse: Er vanlig å finne i byer i Sør-Norge men er mindre urbane i nord. Lavere støynivå enn fiskemåke, men blir egg eller unger truet vil voksne fugler reagere med varselskrik og i noen tilfeller stupe mot inntrengeren. Selvstendige ungfugler og voksne kan bli relativt pågående i søk etter mat i bymiljøet.

Fra fugleportalen Fuglevennen står det mye informasjon om hvor Sildemåke er observert, med statistikk og bilder fra fuglevenner i Norge.

Svartbak (Larus marinus)
«To individer rastende sammen med sildemåke 14.06.2010 og ett overflygende individ 09.07.2010, ble undersøkelsens beholdning av denne arten som ikke er nevnt i noen av de to tidligere rapportene. Svartbak er derimot ikke noen uvanlig art ved andre innlandslokaliteter som for eksempel Nordre Øyeren.»

Rødlistestatus: Livskraftig-LC
Svartbaken er verdens største måke, har svart rygg, rød flekk på undernebbet, blekrosa bein og svarte vingespisser med flere hvite felter. Svartbaken veier mellom 1360 og 1800 gram, og den legger normalt 2-3 egg på bakken fra april og ut mai. Svartbakene er stort sett trekkfugler og overvintrer gjerne rundt Nordsjøen. Ofte er det svartbak som hekker i nord som trekker sørover, mens som overvintrer i Nord-Norge gjerne kommer trekkende fra Russland.

Urban utbredelse: Svartbaken er forholdsvis uvanlig i urbant miljø, og hekker kun unntaksvis på bygninger. Befinner seg i kystbyer både i og utenfor hekkesesongen, men er generelt sjeldnere å se i urbane strøk. Sammenlignet med de andre store måkene har svartbaken i liten grad startet å hekke i det urbane miljøet. Derfor ingen nevneverdige utfordringer.

Fra fugleportalen Fuglevennen står det mye informasjon om hvor Svartbak er observert, med statistikk og bilder fra fuglevenner i Norge.

Måker – tilpasningsdyktige og vidt utbredte fugler

Måker, eller måser, er en gruppe fuglearter som finnes over hele verden, med rundt femti arter totalt. I Norge, inkludert Svalbard, er 23 arter registrert, hvorav ti regelmessig hekker. Disse hekkende artene, rangert etter kroppsstørrelse fra minst til størst, er: dvergmåke, sabinemåke, hettemåke, ismåke, krykkje, fiskemåke, sildemåke, gråmåke, polarmåke og svartbak. Sabinemåke, ismåke og polarmåke hekker hovedsakelig på Svalbard.

De fleste måker tilhører slekten Larus, og de klassifiseres i dag som en underfamilie innenfor måkefuglene, som igjen er del av ordenen vade-, måke- og alkefugler.

Utseende
Måker kjennetegnes ved fjærdrakter i nyanser av hvitt, grått og svart, ofte med innslag av brunt – for eksempel hettemåkas karakteristiske sjokoladebrune hode. Nebb, øyeringer og i noen tilfeller bein har tydelige signalfarger som gult, oransje eller rødt, særlig markante i hekketiden.

De kjennetegnes av lange vinger og en svevende måte å fly på, og ses ofte i flokker. Mindre arter får sin voksne fjærdrakt etter 2–3 år, mens større arter bruker 3–5 år på å utvikle den. De største artene – som sildemåke, gråmåke, svartbak, polarmåke og grønlandsmåke – har ungfugler med gråbrun, flekkete fjærdrakt de første 2–3 leveårene. I Nord-Norge kalles disse ungfuglene for «skårunger». Voksne individer har kraftige, gule nebb med en rød flekk på undernebbet. Om vinteren får mange arter mørkere striper på hodet, og arter med hettelignende fjærdrakt om sommeren mister denne. Hanner og hunner ser like ut i fjærdrakten, men hannene er større – i motsetning til rovfugler, der hunnene vanligvis er størst. Måker har svømmehud mellom de fremre tærne, mens baktåen er sterkt redusert.

Leveområder
Måker finnes hovedsakelig langs kysten, men også på åpent hav, ved innsjøer og i fjellområder. Det har tidligere vært antatt at måker opprinnelig ikke holdt til i fjellet, men dette er feil. Fiskemåka er et eksempel på en art som hekker både ved sjøen og i høyfjellet, noe den har gjort i lang tid. Allerede i 1816 dokumenterte den svenske zoologen Sven Nilsson fiskemåker i fjellområdene, som han senere beskrev i Skandinavisk fauna fra 1858.

Slike observasjoner viser at fiskemåka levde i fjellet før utbredt hyttebygging og menneskelig avfallstilgang. Her ernærer den seg hovedsakelig av insekter og virvelløse dyr som stankelbein. Den store spredningen fra kyst til fjell og by illustrerer fiskemåkas imponerende tilpasningsevne – en egenskap mange måkearter deler.

Reproduksjon
Måker hekker gjerne i kolonier, med reir på bakken, i fjellhyller, og enkelte ganger i trær eller på bygninger. Krykkje og fiskemåke er eksempler på arter som bygger reir på husvegger og tak. Både hann og hunn deltar i ruging og mating, og de transporterer mat i kroen, som gulpes opp igjen til ungene.

Vanligvis legges det to til tre egg, men det hender også at det legges ett eller fire. I hekketiden utvikler både hunnen og hannen tre nakne rugeflekker på brystet – én for hvert egg. Ungene klekkes med tett dun og er i stand til å bevege seg kort tid etter klekking, men de er fortsatt avhengige av foreldrene. De regnes som en mellomform mellom reirboere og reirflyktere.

Trekk og ernæring
Måker er enten delvis eller helt trekkfugler. Enkelte individer, særlig av gråmåke og svartbak, blir i samme område hele året. Dietten varierer, men de fleste arter er altetende. Kystnære måker lever mest av fisk og marine virvelløse dyr, mens arter som fiskemåke og hettemåke også spiser mark, insekter og bær – og de tilpasser seg lett menneskeskapte miljøer som byer, jordbruksområder og søppelfyllinger.

Jakt og fangsthistorie i Norge
Tidligere ble måker fanget og jaktet i Norge. På Utsira foregikk fangst i såkalte «måkahus» frem til 1930-tallet, mens det på Lista ble skutt måker fra spesialbygde steinstillinger kalt «måkestiller», brukt fra august til mai. Disse kunne romme flere jegere om gangen. Måkekjøtt, fjær og dun ble nyttet. Slik jakt ble i liten skala fortsatt fram til rundt 1970, blant annet på Kirkøy i Hvaler.

Etter 2016 ble alle måkearter fjernet fra listen over jaktbare arter i Norge, og jakt på måker er nå forbudt.

Fakta eller Myte om måker?

Du har kanskje sett dem, og helt sikkert hørt dem i urbane strøk hvor de vekker både begeistring og irritasjon. De har funnet seg til rette i byer og tettsteder, er høyrøstede, og noen av de frekkeste stjeler gjerne mat rett fra kafébordene. Det finnes måter å redusere konfliktene på, slik at både mennesker og fugler kan leve bedre sammen. Men hvorfor oppfører bymåkene seg slik, og hva er egentlig sant om dem?

Myte eller fakta: Det blir flere måker i byene
Måkene er ikke akkurat stille når de ferdes i bygatene, og mange tror at antallet stadig øker. Men stemmer det? Selv om det er flere måker i byene enn før, er det faktisk slik at de fleste måkearter i Norge går kraftig tilbake i antall. Fem av sju måkearter som hekker på fastlandet står nå på Rødlista over truede arter. Klimaforandringer og overfiske gjør det vanskeligere for måkene å finne mat langs kysten. Ekstremvær og rovdyr truer hekkeområdene, i tillegg til at utbygging fortrenger dem. For måker som har problemer med å tilpasse seg disse endringene, kan bylivet være en god måte å overleve på. Men livet i byen er ikke uten utfordringer. Likevel viser forskning at disse fuglene har slått rot. Å jage dem bort løser sjelden problemet – det flytter det bare til naboene.

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og BirdLife Norge har samlet kunnskap om hvordan man kan redusere konflikter og skapt en veileder for hvordan mennesker og måker kan leve sammen i byen. FNs naturpanel oppfordrer oss til å tenke nytt for å stoppe naturkrisen og tapet av arter – også når det gjelder forvaltning av natur i urbane områder. Mange måker sliter i møte med store miljøforandringer. Kan byen være redningen? Det forutsetter at vi tilrettelegger for både mennesker og fugler.

Myte eller fakta: Måker flytter til byene for å spise søppel
I byene finner mange måker bedre beskyttelse og tryggere hekkeplasser. Noen arter spiser søppel, men det gjelder ikke for de fleste. Terner og krykkjer, som er kresne på føde, lever kun av småfisk og krepsdyr fra havet. De trekker til byen for å søke beskyttelse mot vær og rovdyr. Forskning viser at bynære krykkjekolonier ofte får fram flere unger enn de som hekker ute på fuglefjellet. Selv om de lager mye lyd, er det en del av kolonienes liv – noe som kan være krevende for naboene.

Å la måker hekke i fred forkorter hekketiden og gir raskere tilbake uteområdene. Å fjerne reir eller egg forlenger hekketiden, fordi måkene bygger nye reir. Dessuten er det ulovlig å fjerne egg.

Myte eller fakta: Måker er ekstra glupske
Fiskemåke, sildemåke og gråmåke er mer tilpasningsdyktige og spiser det som finnes, men hovednæringen består av meitemark, insekter, fisk og smådyr fra fjæra. De tar gjerne brødbiter og matrester som folk etterlater, og det er ofte disse som skaper problemer – måker som stjeler mat ved bordet eller snapper mat rett fra hendene. Måkene er smarte fugler som lærer raskt hvor maten er. Deres “glupske” oppførsel handler om at maten ofte er ujevn og må spises raskt. De liker også å spise sammen med andre måker, noe som hjelper dem å finne mat ved å følge lyden av artsfrender.

En morsom fakta: Å stirre måkene i øynene kan hindre dem i å stjele mat, ifølge forskning.

Myte eller fakta: Måker er naturens renholdere
Måkene gjør en viktig og ofte oversett jobb som renholdsarbeidere, både langs kysten og i byene. Uten dem ville rottebestanden sannsynligvis vært mye større. Noen arter, som sildemåke og gråmåke, spiser også rotter, noe som gjør det risikabelt for rottene å bevege seg fritt i bysentrum. Visste du at måker er nøye på egen hygiene? De vasker fjærene i ferskvann daglig på faste steder hvor mange samles.

Myte eller fakta: Måker sprer sykdom
Det er svært lite sannsynlig at måker overfører sykdommer til mennesker, siden de sjelden kommer nært nok. Verken fugleinfluensa eller salmonella spres gjennom luft, og smitte krever nærkontakt med fuglenes avføring, noe de færreste opplever. Hvis en måke eller terne angriper for å beskytte ungene, er du for nær. Å holde en hånd eller pinne over hodet hjelper ofte, fordi måkene sikter mot det høyeste punktet.

Myte eller fakta: Måker hører ikke hjemme på fjellet
Fiskemåken er den eneste måkearten som hekker på fjellet i Norge. Basert på gamle beskrivelser, var bestandene av måker i fjellet trolig større tidligere. Forskning viser at insektlarver som stankelbein er viktig mat for fiskemåkene i fjellet.

DYRELYDER 🦆🦫

MOBILAPPER 🌳🌺

Dersom du er interessert i å lære mer om Fauna og Flora når du er ute på tur her i Ytterbygda, kan jeg anbefale deg å laste ned en app som du kan bruke for å artsbestemme planter og dyr du tar bilder av.
Mobilappen heter Artsorakelet og kan lastes ned for Android telefoner her eller for iPhone her.

LENKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️