191 Svartedauden

I gammelnorsk tid, tiden fra vikingtiden til svartedauden i 1349-50, var det en sterk befolkningsvekst i Ytterbygda, og en mengde små gårder ble ryddet i utkanten av lier og enda lenger til skogs. Mange av gårdene ble også delt opp i flere mindre bruk.

Av gamle papirer kan det se ut til å ha vært minst 75 gårdsbruk i Ytterbygden før svartedauden, og av disse var det ti vikinggårder som ble delt opp. En hel rekke gårder som ender på «rud», ble ryddet tidlig i gammelnorsk tid. Man har kommet frem til at det i Ytterbygda (med Brevikskroken) bodde rundt 450 personer da svartedauden slo til. Da er det antatt at det bodde 6 personer på hver gård.

Tenk deg hele ytterbygda, uten annen kommunikasjon enn å fysisk reise og møte hverandre, så kommer pesten og 60% dør. Da har befolkningen her i løpet av 1 år blitt redusert til rundt 270 personer. I dag i 2024, bor det ca. 6000 personer i dette området, og vi har full kommunikasjon. Det er vanskelig å tenke seg den fortvilte situasjonen som de overlevende var kommet i.

Det ble en dyp nedgangstid i de neste 200 år, ikke bare fordi rundt 60% døde i svartedauden, men det ble klimatisk kaldere i denne perioden også. Det var rundt 17 gårder i bruk i hele Ytterbygda med Brevikskroken under den verste nedgangstiden. Folketallet kan ikke ha vært mye høyere enn 130 personer på slutten av 1400-tallet. Nesten bare på de store gårdene, de som først var blitt dyrket, var det fremdeles folk.

Oppgangsperioden begynte på midten av 1500-tallet, først langsomt, men etter hvert med stadig økning av folketallet. På midten av 1660-tallet var det blitt 25 gårder, og først tidlig på 1700-tallet, altså etter mer enn 350 år senere, var folketallet kommet opp på samme nivå som det hadde før svartedauden.

Svartedauden 1349-1350

En utbredt oppfatning er at epidemien kom med et handelsskip fra England til Bergen sommeren 1349, men i dag vet man at pesten brøt ut i Oslo alt høsten 1348, selv om det ser ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349. I løpet av noen måneder hadde den utslettet rundt 60% av Norges befolkning. Den siste man vet døde av pesten, var biskopen av Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.

Smitten kom fra skip som la ut fra England. Via testamenter kan pestens ferd gjennom Norge følges i 1349. I februar samme år ble det opprettet et alter for St. Sebastian i Oslo domkirke, noe som bekreftes i et diplom datert Oslo 20. februar 1349. St. Sebastian var de pestsmittedes skytshelgen på bakgrunn av den symbolske koblingen av hans martyrdød for pileskudd og pestens «pileskudd» mot de smittede.

I årene etter svartedauden var Norges befolkning redusert med 63%. Dette skyldtes ikke bare pesten, men også klimaforverring og en bølge av senere epidemier. Følgevirkningene var likevel enorme. Pesten rev grunnen bort under den norske statsorganisasjonen, og fra 1350 ble Norges politiske historie i lang tid hovedsakelig bestemt av nabolandene. Danmark og Sverige kom seg igjen i løpet av rundt 100 år, mens Norge ikke maktet dette.

Rundt 1450 var om lag 60% av alle gårder i landet lagt øde, og hele bygder var avfolket, særlig der det var dårlige vekstforhold. Sørkedalen ved Oslo og Geiranger ble folketomme områder. Folkestrømmen gikk motsatt vei, med fraflytning av indre strøk, og flere bosetninger langs kysten. Jostedalen var fremdeles øde i 1500, og først i 1600 var jordbruksproduksjonen på høyde med nivået før 1350. På reformasjonstiden var varebyttet fortsatt mye mindre, nasjonalformuen lavere og staten svakere enn før pesten, og landskylden fra gårdene var kun en fjerdedel av hva den hadde vært før pesten. Dette betydde et enormt inntektstap for lavadelen, den standen som hadde utgjort forbindelsen mellom stat og folk. Etter pesten måtte lavadelen livnære seg som bønder istedenfor å delta i rikstjenesten. Dermed opphørte tilknytningen til kongen.

Andreas Holmsen skrev at «ødegårdstiden» rammet Osloherad hardere enn bygdene rundt, og at ødegårdenes tilstedeværelse strakte seg over 300 år, altså frem mot 1650. Utarmingen rammet også kongehuset. Rundt år 1370 satt dronning Margrethe på Akershus slott og skrev til kongen som befant seg i Danmark, at også hun merket nøden. For å få drevet inn landskyld fra den utarmede norske befolkningen, måtte kongens folk bryte gammel lov og rett, noe som drev en dyp kløft mellom folk og stat.

I Norge døde alle bispene på én nær. Så sent som i 1371 hadde Nidaros bare 40 prester – mot før 300. Bare to lagmenn overlevde. Riksrådet mistet en rekke av sine viktigste medlemmer, og av riksembetsmennene var kansleren den eneste overlevende. Dermed var en stor del av den skrivekyndige del av befolkningen borte.

Stålekleivloftet (eller Vindlausloftet), er Norges eldste profane (ikke-kirkelige) trebygning. Dendrokronologisk datert til ca. 1170. Loftet har altså vært med på svartedauden i årene 1349-1350. Klikker du på bildet, kommer du til en fortelling som handler om hvordan loftet kan ha opplevd denne perioden.

Bakterien Yersinia pestis

Med spor av DNA fra bakterier har forskere siden 2000-tallet kunne slå fast at det er pestbakterien «Yersinia pestis» som har vært årsaken til pest i yngre steinalder, sen-antikken, mellomalderen og tidlig moderne tid. Den samme bakterien har altså stått ansvarlig for alle disse moderne utbrudd av pest.

Pest kan spres til mennesker på flere måter. Det vanlige er at den spres seg ved loppebitt fra loppearter som har ville gnagere som vertsdyr. Pest blir ikke spredd med lus eller andre insekt. Etter bit av pestsyke lopper oppstår det ofte en sterk hevelse i en lymfeknute, og pasienten får det som blir kalt byllepest. Det er en tilstand som normalt fører til døden i løpet av tre–fem dager i 30–60% av tilfeller, om pasienten ikke blir behandlet med antibiotika. I andre tilfeller kan pestbakteriene samle seg i lungene til en person og føre til en sterk lungebetennelse. Den syke kan da hoste opp bakterieblanda blod som kan bli overført direkte til andre menneske ved dråpesmitte. Dette blir kalt for lungepest og fører i over 90% til død i løpet av 24 timer. En tredje type, septisk pest, er mindre vanlig. Her får pasienten sterk bakterievekst i blodet, og tilstanden fører ofte til rask død uten tydelige ytre symptomer.

Alle de tre pestformene er tidligere beskrevet i samtidige kilder fra Norden. Om pesten i Bergen i 1349 skrev den islandiske presten Einar Hafliðason (1307–1393) at folk fikk sterke smerter, tok til å spy blod og «levde ikke mer enn ett døgn eller to». Han nevnte ikke byller, og det er svært sannsynlig at det er lungepest han beskrev den gang. Absalon Pedersson Beyer (1528-1575) beskrev derimot både byllepest og lungepest i Bergen. Han noterte en stor byll i armhula hos en pestrammet person i 1565, og observerte året etter en mann «som spyttet svært mye blod». Under utbruddet av pest i Stockholm i 1711 beskrev svenske leger både byller og blodig hoste, men også at den «usynlige pesten» var den farligste. Det siste kan ha vært såkalt septisk pest.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️