187 Plankekjørerne

På 1700- og 1800-tallet var trelast en viktig faktor i norsk økonomi, parallelt med oljens betydning i dag. Fra de skogkledde områdene i Enebakk, sør i Østmarka, kom det daglig om vinteren lange rekker med plankekjørere. Disse sledene bar tunge lass på sin ferd via plankeveien, eller «Almindelig Vinter Vej», som det står på et militærkart fra 1802, via Østensjøvannet og Ryen og videre ned til Christiania.

Det eksisterer ingen nøyaktige tall som forteller omfanget av trelast som ble fraktet til Christiania. Likevel har beregninger blitt gjort, og langs Strømsveien alene anslo man at det årlig ble transportert last tilsvarende 600 000 tømmerstokker om vinteren, hovedsakelig i form av plank. Sledeføret varte vanligvis i rundt 75 dager hver vinter. Daglig passerte det omtrent 1 150 lass bare langs Strømsveien, med minst 3 000 hester involvert i transporten. Når den første hesten nådde trelasttomten i Christiania om morgenen, sto en lang rekke hester, noen ganger i dobbel rad, tett på fra Strømmen. Totalt anslår man at rundt 2 000 menn og 5 000 hester var involvert i å transportere trelast til Christiania.

Ved slutten av vinteren var tomten ved Vaterland og Grønland forvandlet til en eneste stor by av plankestabler. Mellom stablene kunne man lett gå seg bort i et virvar av ganger og gater.

Planketomta var plassert øst for Akerselva ved Bjørvika. Herifra var det lett tilgang til skip som fraktet plankene til England, Holland, Tyskland, men også andre land i Europa. Det var mange land som hadde stort behov for trelast til bygging og annen virksomhet. Når jernbanen ble anlagt i 1854, lå denne tomten perfekt til at tømmer og plank ble transportert med tog. Fra denne tida ble deler av tomta eid av store trelastprodusenter og eksportører og fikk navn etter dette, som «Losby Eiernes Tomt», «Westy Egebergs tomt», «Th. Meyers tomt» o.l.

Trelast fra ca. 240 sager i Akershus

Skogeiere i Losby og Rausjø, samt andre sagbruk, drev produksjonen av store mengder plank, som om vinteren måtte fraktes til trelasttomtene på Vaterland og Grønland. Transporten fra sagene i Enebakk fulgte Enebakkveien, krysset Sør-Elvåga og Cudriobakken til Øgården. Deretter til Kattisa, over isen til Rustadsaga, og videre over Ryen.

Ofte kom følger på 20-30 lass, hvor en kjører kunne ha opptil 4 hester med langsleder. Veien gjennom Østmarka var hovedruta for kjørerne. Karen Cudrio (1716-1797), som eide store deler av Østmarka, investerte i utbygging av veistrekningene for å forkorte og forbedre ruten. Restene av disse oppgraderingene kan man fortsatt se den dag i dag. Skjelbreia, Øgården, Kattisa og kjørestua i Rausjøgrenda fungerte som hvile- og skjenkestuer langs veien. Det var en fast regel at man rykket ut igjen i samme rekkefølge man rykket inn på hvilestua. Brudd på denne regelen kunne ende i slagsmål.

Kjøreseddelen var ryggen eller hatten

Allerede klokken to om natten begynte de første plankekjørerne å ankomme trelasttomtene med sine lass, hvor tomteformannen måtte være klar med lys og lykt for å telle og motta lasten. Kjørerne fikk ingen kvittering for de plankene de leverte, men bordskriveren skrev med kritt på kjørerens rygg eller hatt hvor mye han hadde levert på tomten. Kjøreren måtte være forsiktig så tallet på ryggen ikke ble visket bort. Deretter gikk han til bordskriverkontoret, hvor han oppga navnet sitt og snudde ryggen til bordskriveren. Antall planker ble notert på kontoen hans, og han ble ekspedert etter at krittstrekene var børstet bort. Bordskriverkontoret åpnet imidlertid ikke før klokken fire om morgenen. Disse kontorene var fylt med et kaos uten like, som i den travleste auksjonshallen. I flere timer kunne det være så fullt av kjørere at døren ikke kunne lukkes. Atmosfæren var ikke preget av luksusparfyme, og det må innrømmes at det var vanskelig å holde ut der. Travlhetsperioden startet klokken fire og varte uavbrutt til åtte om kvelden, og det var ofte kø langt ut i gaten.

Tid for matpause

Mens hestene nøt sin velfortjente hvile etter at plankene var fjernet fra sleden, begav kjørerne seg først til bordskriverkontoret for å få utbetalt sin lønn. Deretter gikk turen til høkeren, hvor de kunne nyte sin medbrakte matpakke og ta seg en halv eller hel pel brennevin (en pel er 2,4 dl), eller for de mer forsiktige, en kopp kaffe. Inne hos høkerne, der fremmede fra ulike kanter møttes, kunne det ofte bli ganske hektisk. Drikking, kortspill, uvennskap som førte til slagsmål, sladder og utveksling av spøker og skjemt var vanlig forekommende.

Tilbaketuren med tom slede og fulle kjørere

Når kjørernes hvileperiode var over, nisten og brennevinet fortært, var det tid for å begynne hjemturen, og da pleide det å bli ganske livlig. Hestene, som hadde kommet inn med sine tunge lass og var våte av svette, var nå forfrosne. Ved hjelp av svøper med hardt tvunnet snorer av lintråd med en knute i enden, som tok tak i hårdottene, kom de snart i fart igjen. Tømmene hadde de ikke på hestene, så det var bare for kjøreguttene å kaste seg på sleden med den røde toppluen trukket nedover ørene og trøyekragen oppover, og så la det stå til.

Disse hestene la av gårde som ville dyr i fullt firsprang, og ofte var det kappløp med så mange hester i bredden som veien tillot. Når kjøreguttene, til dels beruset som var vanlig for dem, ga fra seg ville indianerhyl, kunne det høres over lange strekninger. Det var stort sett en livsfare å møte disse tømmeløse hestene uten kontroll. De reisende som ikke tilhørte plankekjørerne, måtte skynde seg å komme seg unna så raskt som mulig. Selv om veien var bred nok, var det nesten umulig å passere med en smalslede. Disse tømmeløse hestene var nærmest dressert til å sperre veien for andre, og på denne måten viste de like mye vrangvilje som deres halvfulle herrer.

Blant kjørerne fantes det også noen fredelige og skikkelige mennesker som ikke hadde til hensikt å forstyrre veifreden. Men under den ville kjøringen på hjemveien, var det vanskelig for dem å få respekten sin, for hvis de ikke fulgte med de uansvarlige i deres kappløp, risikerte de å bli kjørt ned av dem bak. De hadde ikke noe annet valg enn å la det stå til. Kjørekarene var vanligvis tjenestegutter, yngre husmenn eller sønner på gården, altså de tøffeste og råeste av folket. Noen strekninger var såpass farlige at det var umulig å ha annen trafikk enn plankekjørerne.

Overnatting i stuer

Noen kjørere hadde muligheten til å være hjemme om natten, men mange bodde i andre stuer som ofte besto av et kjøkken, et lite kammer og en stue. Dette kunne være ganske romslig og komfortabelt for en familie, men under plankekjøringen ble den store innkvarteringen ganske annerledes.

Gjestgiveriet Borrebækken som lå ved Økern, ble en naturlig stopp for plankekjørerne som kom nordfra nedover Strømsveien. Plassen kan følges tilbake til rundt 1760.

I deres fritid spilte de ofte kortspill som «siste stikk» eller «femkort». Innsatsen var vanligvis en shilling eller en halv pel brennevin. Det kunne bli mye banning og sverging, med flere kortgrupper samtidig. På grunn av den begrensede plassen ble matkistene ofte brukt som bord og stoler. Her ble det fortalt vitser, og det kunne være en blanding av glede, vennskap og uvennskap. Ikke sjelden endte det med slåsskamper. Historiene, uttrykkene og språket var ikke alltid av den fineste sorten.

Langs stueveggen kunne det være bygget en hems, som ofte ble kalt «tarre» eller «hjell». Her fant kjørerne sitt hvilested, med en høysekk som pute under hodet. I de 14 dagene de tilbrakte her av gangen, var de sjelden ute av klærne. De lå tett sammen, så trangt at man knapt kunne bevege seg. Kjøreguttene kom stivfrosne fra byen, delvis beruset av alkohol. Deres tykke vadmelstrøyer var våte av sludd og svette, så det var nødvendig å fyre godt for å tørke dem til neste tur. Atmosfæren etter disse forskjellige utdunstningene og fordampningene, blandet med røyken fra tyristikkene inne i de små rommene, var alt annet enn behagelig, og det er lett å forstå.

Plankekjøring fra Ytterbygda

En alternativ vintervei som også ble brukt, var kjøring over isen fra Våg, over Vikskroken og ned på Langen. Her sparte plankekjørerne mye strev frem til de ankom Siggerud, på vei til Klemetsrud og Se-Op hvilestue. Derfra gikk ferden ned til Ljan og videre til planketomta på Bjørvika.

I skildringen fra boken til «Nils Pedersen Krogsbøl – Enebak i Gamle Dage», kan vi lese om transport av tømmer fra Østerdalen gjennom Glomma og Øyeren og til slutt havnet det i Moss.

Oppgangssagene kom i bruk i Norge på midten av 1500-tallet, og dette førte til at bøndene kunne produsere plank selv. Sagene var raske å bruke, utnyttet tømmeret godt, og nøyaktige. Dette gjorde at en fikk mer penger for tømmeret, da man slapp å betale et større sagbruk for å kappe tømmeret til plank. Dette førte til bedre økonomiske tider for bøndene. Tømmeret og plank ble fløtet ned elvene til havet, hvor de ble lastet på skip og seilt av gårde. Bøndene betalte skatten «sagtiende» for tømmeret, og de kunne selv handle direkte med utenlandske handelsmenn.

I 1621 var Enebakk en relativt stor leverandør av plank fra sagbruk. «Kjøpstadsrettigheter» ble innført i 1662, som besto i at kun borgere i byer med disse rettighetene kunne drive med handel av blant annet tømmer og plank.

Her er noen sitater av presten Wilse fra Spydeberg, og hva han skrev om sagbruket i Enebakk:

«Det er saugmøllene som utgjør Vestby gårds herlighet, disse, fem i tallet, drives av bekkevann fra søen Vågen til søen Mieren. Her, som ellers i Norge, brukes ikke vasshjul som i Danmark, men fjær-kalve, hvor bare noen skjevt innsatte skovler på enden av en loddrett bom drives av vannfallet.»

«Disse fem sauger har til sammen 40 000 bords årlig kvantum.»

«De mange bordkjørere, hvorav ofte 20 – 30 efter hverandre kommer i rekke fra Vestby i Enebakk»

«Bordkjøreren legger to til tre tylfter bord på sin langslede med en hest for. Et slikt lass kjører han de tre mil fra Vestby til Christiania for 40 shilling på eien kost. Noen fordriver tida på vegen snart med en slummer, snart med sang og skrik; man har også møtt dem, som i smaa partier har sittet over bordlasset og spilt kort under kjøringa. Når det er lite eller ingen snø på isen, kjører de ofte ved siden av hverandre for fornøyelsens skyld.»

Så kom «sagbruksprivilegiene», og en opptelling i 1707 viser følgende «tillatte» sagbruksvirksomhet i Enebakk og hvor mange bord de hadde lov til å produsere i løpet av et år:

Plankemarsjen som er lagt på en gammel ferdselsåre gjennom Enebakk, ble startet opp som en tur av historiebevegelsen i bygda. Marsjen følger den såkalte «Plankeveien» som starter i Kirkebygda. Den går langs Ign over Børter til Rausjøgrenda og deretter til Skjelbreia. Her var det mulighet for overnatting, mat og varme. Stedet hadde en sentral rolle under plankekjøringen gjennom Østmarka.

Trelasteventyret

Trelasthandel er handel med trelast, og var spesielt viktig i Europa på 1500-tallet, grunnet befolkningsvekst, bygging av skip, kolonisering, utenrikshandel og krig. Nederland og England hadde hugget ned det meste av skogene sine, og behovet for trelast var akutt. Man hadde to muligheter for å hente trelast, Baltikum og Norge. Baltikum var lengre borte, og man måtte også igjennom Øresundstollen til den dansk-norske kongen for å hente trelast der. Norge ble dermed det naturlige valget.

I løpet av 1500- og 1600-tallet ble mye av Norge avskoget. Tømmeret ble felt for å møte den europeiske etterspørselen etter trevirke. Merking av tømmer var viktig for å vite hvem som eide tømmeret, blant annet fordi det skulle fløtes ned elvene til sagbrukene. Avskogingen gjaldt særlig langs kysten og langs elvene.

Dette førte til at det kom flere ledd imellom bonden og sluttbrukeren av tømmeret, og bøndene led økonomisk av dette, mens borgerskapet i kjøpestadene tjente mer penger, og det vokste frem et handelspatrisiat i flere norske byer.
«Handelspatrisiatet eller plankeadel er en spøkefull betegnelse på en norsk overklasse som tjente seg rik på foredling og eksport av planker og trelast, særlig på 1700-tallet. Dette handelspatrisiatet eller trelastpatrisiatet var det mektigste norske storborgerskapet før skipsrederne og industriherrene kom på 1900-tallet.»

Sagbrukseierne ønsket selv å behandle tømmeret, og argumenterte mot kongen at skogene begynte å bli nedhugget, så han innførte Sagbruksregulativet i 1688 hvor det sattes krav til en viss mengde behandling av tømmer for å kunne drive sag. Dette førte til at i Sør-Norge ble det nedlagt  550 sager, og det var de private småsagbrukene til bøndene som ble rammet.

Dette førte til at tømmeret igjen måtte innom de store sagene som borgerskapet eide, og den økonomiske gevinsten på dette falt dem til gode, og bøndene fikk totalt mindre igjen for tømmeret. De rike ble rikere, og de fattige ble fattigere. Økt aktivitet ved de store sagene gjorde allikevel noe godt for de dårligst økonomisk stilte i landet, da det trengtes arbeidskraft, og mange ble ansatt ved sagbrukene. Dette så man også her i Ytterbygda, ved at Sagstua ble bolig/oppholdssted for mange arbeidere under storhetstiden på 1600-tallet.

Produksjon og handel av trelast var den største næringa i Norge på slutten av 1600-tallet til tidlig på 1800-tallet. De store skogene i Enebakk og Østmarka, var kjent for å være hardføre og av god kvalitet. I denne perioden var det noen få privilegerte familier som Anker, Collet, Løvenskiold, Juel, Kiær og Aall som hadde sagbruksprivilegier, dvs. retten til å drive sagbruksvirksomhet.

Fra 1825 ble disse privilegiene opphevet, og alle som eide skog kunne nå fritt hogge tømmer for eksport eller bearbeiding. Denne såkalte Plankeadelen var typisk knyttet til byer som Skien, Drammen, Christiania og Fredrikstad, byer som lå ved utløp av elver og nær banker og administrasjoner på Østlandet.

Dette er en liten del av dette trelasteventyret som Enebakk var en stor del av. Det finnes store mengder med litteratur og bøker om temaet. Derfor er dette bare små utdrag om temaet.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LENKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️