061 Villaer fra 1950-tallet

Gjenstander og bygninger som er over 100 år gamle er vi flinke til å verne og bevare. Vi tenker ikke på at bygninger fra 1950-60-tallet faktisk nå er bevaringsverdige for fremtidige generasjoner. I dagens samfunn er det stort økonomisk press på bebygde områder, og dette tvinger frem uoverveide beslutninger som setter  til side fremtidig bevaring.

Dette eternitthuset fra begynnelsen av 1950-tallet var unikt på den måten at det hadde sin opprinnelige form innvendig som utvendig. Originalkjøkken og inventar, ledninger og bad. Det ble sagt at man reiste tilbake i tid når man gikk inn i huset – et levende museum.

Dette er nå revet og to nye tomannsboliger er satt opp på tomten. Utbygger tilbød seg å foreta en 3D-filming av huset utvendig og innvendig, men det var ikke interesse for dette. Så nå er Våglia’s siste originale 1950-talls hus borte for alltid.

Det andre huset som er oppført i mur – står ennå, men med den store flotte tomten og de mulighetene den gir, er det bare et spørsmål om tid før dette også lider samme skjebne som nabohuset.

I høringsforslaget fra Enebakk kommune lå det to villaer fra 1950-tallet som var vurdert vernet. I forslaget stod det at Tiurveien 27/29 er en av regionens best bevarte villaer med hager. Slike hus blir gjerne glemt i bevaringssammenheng fordi de opprinnelig var ganske alminnelige og med beskjedent og enkelt formspråk.

Her er en avskrift fra: TEMAPLAN for kulturminner og kulturmiljøer i Enebakk 2016 – 2020 – side 152.
“Kulturminneverdi
Det meste av delområdet er avsatt til boligformål i gjeldende kommuneplan. Gravhaugene er automatisk fredet. Bensinstasjonen og Vågsenteret er avsatt som erverv og forretning. Bedehuset i området til særlig avtalt bruk.

Begrunnelse for vurderingen
Våglia er et av bygdas første større helhetlige boligområder. Det er viktig å bevare eksempler på den tidlige villabebyggelsen og noen eksempler på karakteristiske hustyper fra nyere tid. Tiurveien 29 er en av regionens best bevarte villaer med hage. Slike hus blir gjerne glemt i bevaringssammenheng fordi de opprinnelig var ganske alminnelige og med et beskjedent og enkelt formspråk. Nå er det meget få urørte eksemplarer av denne typen igjen i både Enebakk og Akershus.

Forslag til forvaltning
Huset i Tiurveien 29 med hage og postkassestativ bør sikres med hensynssoner. Det bør også vurderes en fredning gjennom kulturminneloven av anlegget. Tiurveien 27, Ekornveien 52A-E og Revefaret 26 bør sikres med hensynssoner.”

Forslaget fra kommunen var altså å vurdere en fredning gjennom kulturminneloven av Tiurveien 29, og sikres med hensynssoner  for Tiurveien 27 – inkludert postkassestativ som var gjennomgående fra 1950-60-tallet.

Historien bak utbygging av Våglia.

Under 1. verdenskrig (1914-18) og i de første etterkrigsårene steg tømmerprisene kraftig, og folk fikk i alminnelighet overdrevne forestillinger om hva skogen var verdt (gull og grønne skoger). En skogeiers inntekt av skogen ble den gangen skattemessig beregnet med en fast prosentsats av den verdi ligningsvesenet satte skogen til.

Da godseier på Vestby, Axel Gulbranson (1866-1950) fikk skatteseddelen høsten 1921 var skogen til Vestby og Vik etter hans oppfatning blitt ført opp med en meningsløs verdi. (Gulbranson var kjent for å være svært forsiktig med å hogge i skogen, slik at inntektene han hadde av den var relativt beskjedne.) Han reagerte spontant, satte seg ned og skrev til kommunen at de kunne ta eiendommene til taksten, som da var satt til 1.750.000 kroner. (Kroneverdien den gang var omkring 15 ganger høyere enn i dag.) Ordfører Jacob Brevig kom opp til Gulbranson og sa: «Mener De dette, Gulbranson?» Gulbranson, for hvem et ord var et ord, svarte: «Ja, naturligvis.» Men det sies at han sterkt angret at han hadde sendt brevet. Så fulgte forhandlinger som endte med at Enebakk kommune overtok eiendomskomplekset Vestby og Vik med skog på til sammen ca. 16.000 dekar, innmark ca. 700 dekar og vel 30 husmannsplasser til den verdien kommunen selv hadde satt.

Sønnen til Axel Gulbranson undersøkte seinere vilkårene for å ta eiendommene tilbake på odel, men fant å måtte frafalle. Axel Gulbranson, eller «kandidaten på Vestby», som han ble kalt i daglig tale, fikk et godt ettermæle. Dr. Aas skriver i boka om Enebakk (1927) at han «vil bli erindret som den gode og velvillige arbeidsherre, og den noble personlighet han alltid viste seg å være.»

Kommunens drift av eiendommene var til å begynne med lite hensiktsmessig, og nedgangstiden som fulgte gjorde at kjøpet i mange år framover ble en alvorlig belastning for kommunen. Da Flateby Cellulosefabrik måtte innstille i 1931, kom kommunen med den store gjelda den hadde pådratt seg, for alvor ut i hardt vær. Den kunne ikke lenger oppfylle sine forpliktelser og ble satt under administrasjon. Først i 1936 oppnådde den en gjeldsordning og fikk 40% akkord med kreditorene. Kommunen var igjen «fri», og med bedre økonomiske forhold i slutten av trettiåra kom den snart på fote. Det store eiendomskjøpet i 1921 som lenge belastet Enebakks økonomi, ble likevel til slutt en vinning.

I 1924 skilte kommunen seg av med storparten av Vestby, og i 1939 med Vik og en del av Vik-skogen. De fleste av husmannsplassene ble solgt til egne bruk, men kommunen holdt igjen hele området til Vestby øst for Tangenelva og Våg med den vakre Våglia. Dette fikk den største betydning da villabebyggelsen skjøt fart på begynnelsen av 1970-tallet. Tomtene i Våglia ble av de mest populære i bygda, og tettstedet er Enebakks mest folkerike med omkring 2.500 mennesker (1990).

Historisk sett er kanskje dette en direkte følge av Axel Gulbranson’s reaksjon på skatteseddelen i 1921.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️