087 Husmannsplassen Durud

Durud under Vik gård lå før under Enebakk prestegard og er fra en gammelnorsk gård som ble nedlagt etter Svartedauden, og noe av grunnen til at nettopp denne gården tilhørte «prestebordet», var nok fordi den gamle byveien til Oslo/Christiania gikk igjennom gården. Durud ble omtalt i jordboka fra 1390-tallet hvor «Enebakk prestebord» var eier, og i 1316 eide de 2 øyresbol i Durud. Det er denne parten, som neppe var hele gården, som er grunnlaget for at presten siden hadde eiendomsretten. I jordeboka fra 1575 er skylda av «Duerudht en skog» ført opp med 2 skilling. Hvor stort det dyrkbare arealet var totalt, vet man ikke, men det ville jo være rart hvis Durud ikke hadde tatt i bruk de områdene som var dyrkbare. Durud er den plassen som har størst innmark av alle plassene i området og var antakeligvis en seter i begynnelsen. I notater fra 1737 hørte tomten til Vik. Navnet Duru kommer av due eller dufa og skriftform på 1300-tallet ble Dufurud. Senere gikk Durud også under navnet Duerud.

De første dokumenterte registre som ble gjennomført i hele Norge var den såkalte skoskatten. Det er derfor vi kan finne de første dokumenterte husmenn på forskjellige små plasser i Norge. Les mer om skoskatten på 065 – Husmannsplassen Myra.

Husmenn og boende i ca. periode

• 1670-1720 – Ola Østensen (1645-1720) var husmann her på slutten av 1600-tallet da Ola står registrert i registeret for skoskatt.
• 1720-1754 – Halvor Hansen (*-*), gift med Berte Iversdatter (*-*)
• 1754-1780 – Kristen Persen (*-*), gift med Ingeborg Nilsdatter (*-*)
• 1780-1790 – Jon Nilsen (1764-1796), gift med Gudbior Einersdatter (1755-1826)
• 1790-1797 – Hans Christensen (1765-1818), gift med Gudbior Einersdatter (1755-1826)
• 1797-1808 – Peder Halvorsen (1760-1809), gift med Anne Halvorsdatter (1766-*)
• 1808-1840 – Aksel Olsen (*-*), gift med Anne Johannesdatter (1799-1875)
• 1840-1858 – Hans Kristiansen (1788-1858), gift med Kari Simensdatter (1786-1857)
• 1858-1861 – Peter Hansen (1817-1863), gift med Maren Jacobsdatter (1828-1857)
• 1861-1891 – Ole Hansen (1826-1900), gift med Anne Jacobsdatter (1825-1885)
• 1891-1900 – Hans Olsen (1855-1920), gift med Mina Christiansdatter (1864-1942)
• 1900-1938 – Johan Olsen (1860-1930), gift med Alette Toresdatter (1857-1927)
• 1938-1948 – Johan Strømsborg (1883-1953), gift med Marie Oline Johansdatter (1880-1946)

Enebakk kommune solgte Durud til Johan Strømsborg i 1938, svigersønnen til Johan Olsen.

Hovedhuset er et svært gammelt tømmerhus med svalgang over to høyder, restaurert i 1953. Fjøset er fra 1980 og stall fra 1983. Stabbur og kjone er revet.

I gamle dager gikk byveien fra Enebakk til Oslo/Christiania gjennom denne gården. Dette er også grunnen til at denne seteren ble underlagt Enebakk prestegard.

Stedet «Kjærringstykket» fikk navnet sitt etter et gammelt sagn om ei kjerring fra Ekebergdalen som frøs i hjel på strekningen mellom Enebakk og Oslo.

Prestegården i Enebakk og prestens rolle

Det er uklart nøyaktig når Prestegården i Enebakk ble etablert, men etter kristningen av Norge begynte kongene å reise store kirker i byene, mens bøndene oppførte enklere trekirker på bygdene. Rundt år 1100 ble det mer vanlig å bygge kirkene i stein, og Enebakk fikk da sin steinkirke – Ignabakki kirke – oppført på gården med samme navn. Gården, som strakte seg fra Mjønli i øst til Lennestad i vest, var opprinnelig liten, men sentralt plassert. Vanlig praksis var at hver kirke fikk en prest som bodde og livnærte seg av en tilhørende gård.

Ettersom prester i eldre tid fikk inntekter fra jordbruk som en del av sin lønn, og dette systemet varte helt til etter andre verdenskrig, er det sannsynlig at Ignabakki fungerte som prestegård allerede fra 1100-tallet. Alternativt kan gården ha blitt omgjort til prestegård på et senere tidspunkt, da kirkens makt og kontroll over jord økte.

Prestens inntekter og oppgaver

I begynnelsen mottok prestene betaling fra bøndene i form av varer, som smør, gjennom en ordning kalt prestreide. Etter hvert ble det vanlig å betale tiende – en avgift tilsvarende ti prosent av jordbruk, husdyrhold og fiske. Denne ble fordelt mellom biskopen, sognepresten, kirken og de fattige, og fungerte som en tidlig form for sosialhjelp. Likevel var prestegården prestens viktigste økonomiske grunnlag.

Landsbyprestenes hverdag

Mange landsbyprester hadde begrenset utdanning, selv om de kunne lese og skrive. Før 1152 ble prester ansatt av kirkeeieren, men etter opprettelsen av erkebispesetet i Norge ble dette biskopens ansvar, selv om kirkeeieren fortsatt kunne foreslå kandidater. Prestekall kunne gå i arv, og i Enebakk finner vi på 1300-tallet navnene Arne og Audun Hallvardsson, trolig brødre. Selv om prestene skulle leve i sølibat, var det vanlig på bygdene at de var gift og hadde barn, som Torgeir Olavsson og hans sønner Olav og Torgeir, nevnt i 1417.

Presten i Enebakk var både geistlig og bonde, og måtte leve av jorden. Gårdsdriften krevde mye arbeidskraft, og prestene hadde gjerne tjenestefolk til hjelp. Til tross for høy status var prestens liv krevende.

Utviklingen etter Svartedauden

Før Svartedauden var det ikke et klart skille mellom kirkens og prestens eiendom, men dette endret seg gradvis. En kirkeverge ble etablert for å forvalte kirkens bygninger og midler.

I tida fram mot 1350 økte befolkningen i Norge jevnt, og var oppe i omkring en halv million. Under svartedauden ble folketallet mer enn halvert, og særlig hardt rammet ble prestene, trolig fordi de hadde mye med de syke og døde å gjøre. Mange prestegarder ble liggende ubebodd i kortere eller lengre tid. Noe slikt avbrudd synes det ikke å ha vært i Enebakk, i hvert fall ikke lenge. Derimot ble gårder som tidligere var brukt til prestens underhold, og som nå var forlatt, lagt til prestebolet. Durud i Ytterbygda ble brukt som seter, mens Mjønli, Myrar (Solheim), Klokkarsete (Seter) og Linshus ble lagt til prestegarden og drevet derfra. Også i Hvitstein i Dalefjerdingen eide prestegarden en part helt fra 1300-tallet til staten solgte seg ut i 1860-årene. Den var en tid enksete for prestegarden. Presten hadde også landskyld i flere andre gårder. Guslund (Gudsland) var i perioder vekselvis kirkegods og prestegods.

Prestegårdenes vekst i senmiddelalderen

Mot slutten av middelalderen vokste prestegårdenes eiendommer, blant annet gjennom gaver fra folk som ønsket at presten skulle holde sjelesmesser for deres avdøde slektninger. Et eksempel er Sira Audun, som i 1373 testamenterte deler av sin eiendom til kirkene i Enebakk og Hobøl.

På 1500-tallet solgte kirken såkalte avlatbrev, som ga tilgivelse for synder. Midlene fra dette ble brukt til å restaurere Enebakk kirke, som da var i dårlig forfatning. Martin Luther kritiserte sterkt denne praksisen, og hans kritikk førte til reformasjonen.

Reformasjonen og kongens overtakelse

Med reformasjonen på 1530-tallet ble kirken lagt direkte under kongens kontroll. Kong Kristian III tok over kirkens eiendommer, og selv om biskopene ble byttet ut, fortsatte prestene å bo på prestegårdene. Nå var presten kongens embetsmann, og måtte godkjennes av biskopen.

Ekteskap og familieliv blant prestene ble etter hvert godtatt. Mange prestegårder, også i Enebakk, hadde store familier. Etter reformasjonen kjenner vi til prester som Clemet, Arne Paulsson, Paul Arnesson og Nils Paulsen. Prestekallet kunne fortsatt gå i arv – for eksempel overtok Johan Plate embetet etter sin svigerfar i 1700.

Utover 1800-tallet ble det vanligere at også bondesønner tok teologisk utdanning og ble prester, mens prestekallet tidligere gjerne gikk til embetsmenns sønner.

Prestebolet – økonomisk grunnlag og makt

I middelalderen ble det etablert en ordning hvor presten mottok jord som lønn – såkalt prestebord eller prestebol. Denne eiendommen ble drevet som en vanlig gård, med hjelp fra tjenestefolk og ofte også prestens familie. Noen prestekall gikk i arv innen samme slekt. Ordningen ga presten et økonomisk fundament og sikret muligheten til å utføre sine religiøse plikter.

Etter reformasjonen ble kirkens eiendommer underlagt kongen. Selv om eiendomsforholdene ble endret, ble det bestemt at prestene fortsatt skulle forsørges gjennom inntektene fra prestegårdene. På sitt største utgjorde prestebordsgodset rundt 10 % av all jord i Norge. Dette godset kunne være hele gårder med leilendinger, eller mindre jordparter. Presten hadde lenge styringsrett over leieforholdene, men fra 1680-tallet ble det innført begrensninger, blant annet på tømmerhogst.

På 1600- og 1700-tallet ble deler av prestebordet avsatt til kapellaner og enker etter prester. Rundt 1800 ble om lag 250 gårder gjort om til embetsgårder for sivile og militære tjenestemenn, som betalte leie til presten. I 1821 ble det vedtatt at benefisert gods – eiendommer knyttet til kirkelige embeter – skulle selges. Salgssummen gikk til Opplysningsvesenets fond, mens presten fikk en årlig avgift. Fra 1848 kunne man kjøpe seg fri fra avgiften med en engangsbetaling, og mot slutten av 1800-tallet var det meste av prestebordsgodset solgt.

Oppsummering

Prestegården i Enebakk har gjennom århundrene vært en viktig del av både kirkens og prestens økonomi og posisjon. Prestebolet, med sine røtter i middelalderen, sikret presten inntekter og arbeidsgrunnlag i en tid hvor lønn alene ikke var tilstrekkelig. Ordningen varte i flere hundre år, før den gradvis ble oppløst og prestekallet utviklet seg i takt med samfunnet.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

Privat bruk av metallsøker
«En god rolleforståelse og et godt samarbeid mellom private metallsøkere og forvaltningen, er en forutsetning for at privat metallsøking kommer forskningen og fellesskapet til gode. Dette forutsetter tydelige retningslinjer som sørger for en enhetlig forvaltning i tråd med dagens lovverk.» Les regelverk her.

Det er funnet en skafthulløks på gården som er 12,5cm lang. Den er datert Senneolitikum (yngre steinalder) og oppbevares på Kulturhistorisk museum i Oslo.

---

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger noen gamle avisoppslag som handler om denne tavlen eller tavlens tema. For å spare plass, er bildet klippet og limt for å komprimere relevant innhold.

Oppslag i Øvre Smaalenene Dagblad, torsdag den 28. januar 1932.

LENKER & REFERANSER 🔗↗️

LINKER & REFERANSER 🔗↗️