065 Husmannsplassen Myra

• 1700-1730 – Svein (*-*) og kona gav skoskatt i 1711, sammen med en gjetergutt.
• 1730-1742 – Jens Andersen (1706-1742), gift med Anne Gudbrandsdatter (1710-1770)
• 1742-1771 – Christoffer Villumsen (1717-1774), gift med Gunhild Halvorsdatter (1724-1789)
• 1770-1780 – Jens Kristoffersen (1689-1765), gift med Kirsti Knutsdatter (1693-1750)
• 1770-1780 – Søren Jensen (1720-1799), gift med Mari Olsdatter (1726-1801)
• 1780-1800 – Amund Jensen (1759-1829), gift med Aase Sørensdatter (1763-1809)
• 1800-1840 – Arne Paulsen (1771-1854), gift med Christine Christensdatter (1789-1865)
• 1840-1860 – Kristian Arnesen (1814-1890), gift med Maria Tostensdatter (1818-1893)
• 1860-1875 – Anders Andersen (1800-1870), gift med Marthea Gundersdatter (1808-1861)
• 1875-1891 – Johan Martin Nilsen (1829-1912), gift med Christine Olsdatter (1822-1909)
• 1877-1900 – Christian Gulbrandsen (1826-1912), gift med Mari Hansdatter (1819-1885)
• 1900-1934 – Gulbrand Christiansen (1853-1934), gift med Abigael Jensdatter (1847-1884)
• 1934-1960 – Johan Guldbrandsen (1877-1960), gift med Karen Julie Gulbrandsdatter (1877-1953)
• 1960-1987 – Kristian Johannes Myren (1905-1969), gift med Lina Nymoen (1913-1987)

Plassen hadde så stor innmark at 2 familier kunne leve av den. Husmennene Jens og Søren bodde her samtidig på slutten av 1770-tallet, med hver sin familie.

I 1938 fikk Johan Guldbrandsen (1877-1960) skjøtet på Myra for 12.750 kroner. Etter 1987 ble Myra brukt tilfeldig. Knut Landskaug (1932-1992), gift med Reidun Banggren (1932-1971), overtok plassen etter et odelssøksmål.

Myra var opprinnelig på 100 dekar dyrket jord, og rundt 100 dekar med skog. Myra tok over Bråtens jord da den ble solgt fra i 1943. Hovedhuset er bygd i 1981, og låven er fra 1903. De andre husene ble revet. I 1942 ble fem eiendommer solgt ut. Det var plassene med bnr. 35-39. Saga, Gulbrandsstua, Myrås og Bråten. I 1943 ble også Bjerkås med bnr. 69 solgt fra.

Litt om familiehistorien på Myra.

Her følger et utdrag av et dokument som Ivar Holstad har laget for husmannsplassen Myra. Dette dokument med bilder, beskriver livet på denne husmannsplass.
(Utdrag fra originaldokumentet, skrevet av Ivar Holstad)

Christian Gulbrandsen (1826-1912) med familie kom til Myra våren 1877. Det var faste flyttedager i landbruket i gamle dager. Flyttedager var den 14. april og 14. oktober. Noe av det første de måtte gjøre etter at de kom hit, var å ta ned stabburet fordi det holdt på å falle sammen. Nye pilarer og ny grime ble laget. “Gamle Christian” drev på sine eldre dager med bøkker arbeider. Han laget korger og kurver. Christian “bodde” inne i kammerset. Tvillingene Thorvald (1897-1987) og Knut Ingebret Sætra (1897-*), plukket mye einepåk (pisk) som han brukte. Christian laget også fiskegarn som ble brukt flittig, helt til de var så dårlige at de nesten raknet. Ja, de ble brukt i flere generasjoner, hans oldebarn Kristian og Hans Kristian brukte dem til og med. De ringene som ble brukt til lodd til garnene, ble støpt på teglverket her ute i Ytre Enebakk – der hvor småbruket Haug, eller mer kjent som bostedet til Sverre Smed var. Min bestefar Hans Kristian Holstad (1904-1987) hadde med seg fotoapparatet til Myra en gang, og da Gulbrand gikk forbi husveggen, så sa bestefar “Snu deg a Gulbrand“. Gulbrand gjorde det og bestefar tar bilde, men dessverre så har det fotografiet blit borte. Gulbrand hadde sort hatt “skalk” på hodet da bildet ble tatt. Han gikk sine spaserrunder til Sætra-Bakken og tilbake til Myra. Takene inne i huset på Myra var mørkebrune. Det var i gamledager blitt brukt tyristikker som lys. (Hullene i veggen var fortsatt synlige i tømmerveggen i stua.) Elektrisk lys ble innlagt rundt 1920.

Etter at Gulbrand døde i 1934, ble den store bakerovnen på kjøkkenet tatt ut, og ny pipe ble murt opp. Huset bestod av en gang med kjølerom til venstre, trapp opp til andre etasje til høyre, og et lite rom under trappa. Trappa opp til andre etasje sto egentlig der hvor kjølerommet ble laget, men ble altså flyttet. Etter gangen kom kjøkkenet. Gulvet på kjøkkenet lå lavere enn gulvet i gangen, så kommer kammers (soverom) og stue. Andre etasje besto av to rom. Lina Myren (1913-1987) sa at huset var blitt røstet om rundt 1890. Det var ikke kjeller under hele huset, men Kristian (1905-1969) hadde med mindre sprengningsarbeider fått utvidet den noe. Knut Ingebret Sætra (1897-*) sa at den gamle låven hadde “kassefasong”. Den nye låven er bygget å 1903, fjøset var fra ca. 1890. Den nye låven er bygget av Hermann Johansen Holstad, den var forseggjort med utskjæringer i takstolen og i takskjegget.

Navn på jorder.

Durudholen, det er inntil huset Myreng der hvor Snellingen bor, og i retning huset til Håkon Randem.
Slenga, er mellom fjellet og hytta til Hartløvsen/Sagen, Smiejordet.
Bakkejordet, det er mellom Smiejordet og Sætraroa.
Sætraroa, er bak huset og i sydlig retning Stalljordet.Lindhølet, det er bak der låven var og i retning huset «Sletta», altså rett nedenfor der Ingar Bjerkeland bor, det går en lang tarm inn til venstre.

Bråtenmyra, er mellom Myra og hytta til Bratli, der hvor Thomas Nikolaisen nå bor. Det var havn og beite mellom huset i Bråten og huset Sletta. Rundt år 1910 fikk Myra i bruk en nabo plass som het Bråten, da husene der var dårlige og plassen ble fraflyttet.

I folketellingen år 1900 kan vi lese at det i Bråten bor kun en person og det er Olava Nilsen (1851-*). Hun står oppført som husmann med jord og fødestedet var Fet. Den gamle låven i Bråten sto omtrent der hvor den store grana stod, midt på gårdsplassen. Våningshuset sto på akkurat samme sted som det nåværende huset står. Grunnmuren på det «nye» huset er en del av den gamle grunnmuren. Vi kan tydelig se hvor den er skjøtet på. Dette huset ble bygget i 1958.

Det gamle delet mellom Myra og Bråten gikk langs veikrysset til Myra og Bråten (Myregrinda), og langs bekken på motsatt side av der hvor smia sto. Den gamle veien til Bråten gikk opp i skogen ved Myregrinda opp forbi sandgrua og ned bak huset som kalles Gulbrandlia, videre opp langs kanten av fjellet. Der var det også steingjerde, noen av restene synes enda selv om mye av det ble kjørt bort og lagt i veien som fyllmasse. Knut Kristoffersen (1854-*) og hans kone Augusta Hansdatter (1858-*), er nok de siste som drev Bråten som et småbruk med dyr. Knut jobbet også på saga inne på Fjeld, han gikk frem og tilbake morgen og kveld mens Augusta måtte ta seg av stellet hjemme. Arbeidet hjemme på plassen måtte han gjøre etter arbeidstid på saga, så det kunne nok bli sene kvelder. Ingebret sa at hans mor ofte pratet om hvor vanskelig det ville ha vært uten hjelp i fra Myra og han Gulbrand. Var det ett eller annet så kom Gulbrand og hjalp til. «Så han var en snill mann» sa Ingebret. Tvillingene Torvald og Ingebret er født i Bråten å 1897. Augusta og Knut bodde i Bråten til år 1900. Da flyttet de til Sætra, da hadde familien bodd i Bråten i syv år. Myrene nedover til det som vi kaller «langdalen» var i gamledager dyrket opp. Knut brukte disse myrene, og de ble pløyd og harvet mens det fremdeles var tele i jorda. og siden sådd for hånd, harva ble også dratt med håndmakt. Det var «havning» nede i langdalen på selve sletta, på venstre side er det ganske høye fjell som fungerte som et naturlig gjerde og midt på sletta ble det satt opp et gjerde som delte av så dyrene skulle kunne gå videre nedover mot Langen. Nede ved selve vannet Langen, er det en badeplass. Den var i fra gammelt av båtplassen til Myra. Dette stedet har i alle år blitt kalt «Fetta». Så lenge Myra var en husmannsplass under hovedgården Vik så hadde husmennene pliktarbeid eller «å gå fremme» som det kaltes.

Ordningen med pliktarbeidet er gammel. Slik som i dag hvor alle har så mange maskiner er det hele ganske enkelt, og slik var det jo ikke før, da alt ble gjort med manuell arbeidskraft. Bonden på hovedgården var avhengig av husmannens arbeidskraft og husmannen kunne tjene en slant eller to alt etter hva slags avtale husmannen hadde med gårdeieren. Noen hadde også pliktarbeid på hovedgården som betaling for den plassen han bodde på, i våronn og skuronn og om vinteren var det å jobbe i skogen. Arbeide på hjemplassen måtte tas etter arbeidstid. Johan Gunerius (1877-*) hadde gått mye «fremme» for sin svigerfar. Der ikke mannen var så sterk eller ung lenger, var det eldste sønn eller også svigersønn hvis han bodde på plassen som pliktet å gå, også de eldste barna ellers også hvis det trengtes mere hjelp. Kvinnene måtte greie seg hjemme så godt de kunne, men middag måtte bringes til dem som gikk «fremme» på gården. Arbeidsdagen var lang, fra 6-7 tiden om morgenen til 7-8 tiden om kvelden. Så både liten og stor visste nok hva arbeid var. Nå var det vel ikke hele året like ille. men alle onner var strie, våronn, slåttonn, poteter og kålrot eller turnips skulle opp, og pløyes skulle det gjøres før frosten satte en stopper for det, og mange dagers tresking etter det. Treskinga tok til når alt ute arbeide på jordene var ferdig. Alt arbeide var enten for hånd eller med hest. Alle grøfter i jordene for eksempel ble gravd for hånd. Når høyet skulle slåes, var det nok et syn å se 10-12 mann, kanskje flere med hver sin ljå gå og meie, Lina sa at hennes svigerfar Johan var en mester i å bruke ljåen. Han ble satt som førstemann, så startet nr. 2 opp når han hadde slått et par meter. Så startet 3 mann opp et par meter etter osv. Det var jo om å gjøre og hold tritt med den foran så tempoet var nok stort. Det å meie med ljå er jo litt av en kunst, Johan svingte seg nesten helt rundt så han tok et godt stykke med seg. Det var jo fint når det gjaldt å skjære åker også fortalte Lina, hun fortalte at det var lett å ta opp etter han. Hun har tatt opp og bundet mange band etter andre som ikke svingte seg så ut til venstre, og da fikk hun ikke med seg alt hun mente var skjært, men satt fast i jorda, og da ble det jo mer slitsomt for den som gikk etter å bant.

Dyrene på plassen.

5 kuer, et par ungdyr, foruten kalver som kom til fra desember til mars-april. Så stod det gjerne en okse på ett år og noe over det på fjøset. To hester, høner, griser, og en fire fem sauer for å ha ull til selvbruk og i gårdsbrønnen var det salamander.

Myra blir et eget bruk.

Gulbrand Christiansen fikk skjøte av Enebakk kommune på plassen Myra i 1926 for 24.000,- kroner. Eiendommen er på totalt 170 dekar hvor 70 dekar er innmark. Men hvorfor kjøper han plassen av kommunen?

I 1921 fikk eieren av gårdene Vestby og Vik med mange husmannsplasser cand.jur. Axel Gulbrandson skatteseddelen på høsten. Der var skogen til Vestby og Vik etter hans oppfatning blitt ført opp med en meningsløs høy verdi. Han reagerte spontant, satte seg ned og skrev til kommunen at den kunne ta eiendommen etter taksten, som var satt til 1.750.000- kroner. Ordfører Jacob Brevig kom opp til Gulbranson som bodde på Vestby og sa: «Mener de dette Gulbrandson?» Gulbrandson for hvem et ord var et ord, svarte: «Ja, naturlig vis».

Men det sies at han sterkt angret at ban hadde sendt brevet. Så fulgte forhandlinger som endte med at Enebakk kommune overtok eiendomskomplekset Vestby og Vik, med skog på til sammen ca. 1.6000 dekar, innmark ca.700 dekar og vel 30 husmannsplasser til den verdien kommunen selv hadde satt. Nedgangs tider som fulgte, gjorde at kjøpet i mange år fremover ble en alvorlig belastning for kommunen. Da Flateby cellulosefabrikk matte innstille i 1931, kom kommunen med den store gjelda den hadde pådratt seg, for alvor ut i hardt vær. Den kunne ikke lenger oppfylle sine forpliktelser og ble satt under administrasjon. Først I 1936 oppnådde kommunen en gjeldsordning og fikk 40% akkord med kreditorene. I 1924 skilte kommunen seg av med storparten av Vestby og i 1939 med Vik og en del av skogen. De aller fleste av husmannsplassene ble solgt til egne bruk, men kommunen holdt igjen hele området til Vestby øst for Tangenelva og Våg, og det som i dag kalles kommuneskogen her i ytre Enebakk.

Myraveien.

I min barndom var det ikke noe som het Myraveien. Når det gjaldt postadressen, ble det brukt hus navn og postnummer. Postnummeret for Ytre Enebakk før 1977 var 1830. Da Enebakk ble en del av Askim regionen og den ble overført til Lillestrøm, ble det 1914 som i dag. På midten av 1960-tallet begynte Else Fjellstad (1914-*) å kjøre postruten, før den tid måtte posten hentes på Vangli i matbutikken til Henry O. Bråthe. Posten lå da i en bøtte som hver og en måtte rote igjennom for å finne sin egen post. Hadde vi et brev som skulle sendes, men ikke hadde frimerke, så var det ikke noe problem. Da kunne vi legge brevet med penger i en liten gjennomsiktig plastpose, og deretter legge alt sammen i den røde postkassen.

I vårløsningen var veien veldig dårlig, ja så dårlig at flere som bodde i Myrakroken måtte bruke langstøvler fram til hovedveien, og bytte fottøy der. Som et eksempel på hvor elendig veien var, kan jeg nevne at veien en gang ble stengt fysisk, med noen bord på tvers av veien der hvor nå veien gar opp til Myrås. Argumentet var at veien ikke var farbar, men så kommer en av hytteeierne kjørende. Furuseth het han med sin hvite Opel Rekord. Han må stoppe ved veisperringen, men forlanger å få kjøre til hytta si. Ingen argumenter hjelper og veisperringen åpnes og han kjører, men akk og ve, hva skjer? Jo alle fire hjulene på bilen hans synker ned i telen i bakken, og det ble et svare strev å få bilen ut av elendigheten igjen. Jeg var selv til stede å så på hva som skjedde. På våren i teleløsningen var veien veldig dårlig, ja at noe måtte gjøres, det var man enige om. Svein Harry Holstad ble valgt til å lede arbeidet. Han tok jobben på en betingelse, og det var at han skulle få «grøfterensken», det var jordmassene som måtte fjernes. Ja det var greit det, så var de i gang og så ble det en diskusjon om de skulle starte innerst i Bråten eller i fra fylkesveien. Starte i fra Bråten ble valgt, egentlig ganske smart, fordi de fleste bodde jo nærmere fylkesveien, så for å få med seg alle sammen på dugnaden på hele strekningen så var nok det det greieste. Det ble leid inn presse og borhammer så både fastboende og hytteeiere var med å jobbe på veien så godt de kunne. Det ble boret og sprengt stein, gravet grøfter og fylt på stein i veien. Svein Harry Holstad hadde å det militære vært i ingeniørvåpenet så han hadde lært både å sprenge og bygge veier. Sletta i fra Myregrinda og i retning Bråten ble grøftet og steinsatt, men da var det ikke mer penger igjen i kassa, så topplaget måtte de vente med til neste år, da var det på plass. Denne veien som gikk i fra Myregrinda og i retning Bråten, var opprinnelig en enkel kjerrevei som hadde vært innhøstnings vei i fra jordet så det trengtes en stor opprustning til for at den skulle bli bra. Erik Martinsen som bodde på Bjerkås, stilte med Volvo lastebil, og vi ungene syntes jo at det var stas å sitte på med ham.

Kilder: Enebakk bygdebok, bind 3, Lina Myren (1913-1987), Ingebret (*-*) og Torvald Sætra (*-*).

Skoskatten av 1711

De første dokumenterte registre som ble gjennomført i hele Norge var den såkalte skoskatten. Det er derfor vi kan finne de første dokumenterte husmenn på forskjellige små plasser i Norge. På grunn av “Den store nordiske krigen (1700-1721)” som etter hvert ble veldig kostbar, måtte befolkningen beskattes ekstra. Forordningen av 21. februar 1711, senere kjent som (Skoskatten av 1711), påla det norske folk å betale ekstraskatt av en rekke ting: nye sko, vogner og lystbåter, parykker og fontanger, samt tjenestefolks lønn. Skattene ble lagt på de ting «hvor af de fleeste sig meere til Overdaadighed end af Fornødenhed betiene» og ble altså presentert som en form for luksusskatt. De går under forskjellige navn og kalles ofte skoskatt, parykkskatt og folkelønnskatt.

Det umiddelbare behovet for penger ble understreket ved den stadige presiseringen av hvor fort innkrevingen av skattene måtte foregå. I de forutgående år hadde det også vært andre ekstraskatter pga. krigen, og allerede den 1. juni 1711 kom det en ny forordning om ekstraskatter, denne gang en kopp-, heste-, ildsted-, rentepenge– og husleieskatt.

Forordningen

Punktene 1 – 5 i forordningen redegjør for hvem som skal betale hvor mye skatt for hva, mens punktene 6 og 7 dreier seg om innkrevingen.

• Pkt. 1 nevner vogner og lystbåter, og det fremgår at eiere av ”Carosser, Chaisser og deslige Vogne med et Decke over” måtte betale 20 riksdaler pr. vogn, mens det for karjoler og lystbåter til eget bruk skulle betales 4 rdl. uansett antall.
• Pkt. 2 – 3 gjaldt bruk av parykker (menn) og fontanger (en oppstaset hodepynt for kvinner) og andre franske sett eller topper (kvinner). Det skulle betales mellom 1 og 4 riksdaler i skatt for dette, avhengig av hvilken stand brukerne tilhørte. Gamle menn som ”for en eller anden Aarsag skyld ere foraarsagede at bære Peruqve” var unntatt.
• Pkt. 4 gjaldt skoskatten. Der ble det fastsatt at det skulle betales 6 danske skilling for hvert par sko som ble laget i kjøpstedene og 3 danske skilling for de parene som ble laget på landet, og at innbetalingen av skatten skulle skje av skomakeren. Videre skulle noen personer utnevnes til å stemple alle nye sko for at det ikke skulle skje noen unnaluring.

  

  Innkrevingen av denne skoskatten var den som bød på flest praktiske problemer i Norge. Her kjøpte folk på landet sjelden sko gjennom skomakere, men laget dem selv. Nærmere bestemmelser om skoskatten i Norge ble derfor gitt gjennom to brev fra “Slottsloven på Akershus” av 17.04.1711, til henholdsvis amtmenn og byfogder. For å løse problemet i landdistriktene skulle amtmennene pålegge fogdene å kreve skatt av to par sko for hver eneste person i en husstand, også tjenere. I byene ble den enkelte byfogd pålagt å beskikke noen til å stemple alle nye sko med et stempel som byfogden skulle få laget.

• Pkt. 5 beskriver den såkalte folkelønnskatten. Der defineres tjenestefolk i ordets videste forstand, dvs. som alle som tjente hos noen for hel eller halv årslønn, og det gjaldt alt fra fogder, skrivere og forvaltere, via håndverkssvenner og -drenger til tjenestefolk som fikk lønn i naturalia. Alle disse, uten forskjell, skulle betale 1/6 av lønnen; de eneste som var unntatt var de ”Bønder-Karle” som var innrullert i det militære. Innbetalt skoskatt kunne imidlertid trekkes fra i lønnen før ny skattelegging, ifølge brevet av 17.04.1711.
• Pkt. 6 redegjorde for når skattene skulle betales: vogn-, parykk- og skoskatten forfalt til betaling presis 4 uker etter at forordningen ble offentliggjort, mens halvparten av folkelønnskatten skulle betales til påske og resten til St. Hans inneværende år.
• Pkt. 7 forklarte hvordan innkrevingen skulle foregå. I byene skulle øverste myndighet beordre rodemestrene, eller de av borgerskapet som pleide å oppebære skattene, til å gå fra hus til hus og levere ut et trykt formular hvor alle umiddelbart skulle føre opp sin familie og hvem som burde betale. Disse angivelsene skulle straks gis til magistraten som så skulle utarbeide en beregning over hva den enkelte skulle betale for seg og familien. En gjenpart av denne beregningen skulle så skatteoppkreveren ha med seg når han gikk og krevde inn pengene som umiddelbart skulle sendes til stiftamtstuene mot kvittering. På landet skulle alle som bodde i sognet levere en angivelse til presten, som så skulle forfatte et manntall og en beregning som sammen med angivelsene umiddelbart skulle sendes fogden. Fogden skulle deretter kontrollere beregningen og angivelsene og tilføre riktig skatt. Skatten skulle så kreves inn til riktig tid og deretter sendes stiftamtstuene. Det var husbonden eller arbeidsgiveren som skulle betale skattene. Tjenestefolkenes del skulle trekkes av lønnen deres til påske og mikkelsdag, og det var forbudt for tjenestefolkene å sette seg i mot dette. Skulle noen med forsett ha utelatt noe fra angivelsen, måtte vedkommende betale dobbelt skatt av det.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️