022 Olle, ile og vannpost

I gamle dager ble bosetninger plassert der det fantes tilgang på vann. Noen måtte nøye seg med vann fra elv og bekker, mens vann fra innsjøer var noe bedre. Den beste kilden til vann med god vannkapasitet og kvalitet var oppkommer, samt brønner som fikk tilsig fra grunnvannet. Bosetninger langs bekker og elver skapte arbeidsplasser og forenklet hverdagen når man hadde lokal tilgang til vann – enten som kraft til industrielle gjøremål eller som vann til egen husholdning.

Grunnvann kan vi enkelt definere som det frie vann, som fyller porer og sprekker i jord og fjell. Der det finnes hulrom, faller en del av nedbøren dypere ned i grunnen og blir til grunnvann.
En kilde er et oppkomme av grunnvann som trenger fram til jordoverflaten. Vi finner de ofte i skråninger hvor et lag av sand ligger på et vanntett leirelag eller på fast berggrunn. Vannet renses i grunnen, slik at kildevann ofte er bedre drikkevann enn innsjø- eller elvevann. Disse ble kalt for kilde, kjelde, ile, olle eller oppkomme – steder hvor grunnvannet kommer frem i dagen. Det er et skille mellom stabile (eustatiske) kilder som har noenlunde konstant vannføring, temperatur og mineralinnhold hele året, og ustabile (astatiske) kilder med varierende vannføring og temperatur etter årstiden. I fjellet er de astatiske kilder vanligst.

I Brønnåsen nedenfor Idrettsplassen i Ytre Enebakk er det et arkeologisk minne fra etterreformatorisk tid (etter 1537) som er registrert på kartet til Kulturminnesøk.

Brønnen er et registrert kulturminne (29806) og skulle ha vært automatisk fredet. Denne arkeologiske lokaliteten befinner seg i ytterkant av den innerste tomten i byggefeltet på nedsiden av Drivplassen og vernestatus er uavklart. Selv om funnet er registrert, ble det senere oppført en privatbolig på lokasjonen og selve garasjen er plassert rett over funnet.

Olle (Ile) eller brønn?

Forskjellen på en olle og en brønn er at mens vannet kommer opp av seg selv i olla, må man grave, sprenge eller bore seg ned til grunnvannet for å få vann i brønnen. Når det gjelder definisjon av ordene oppkomme og olle, kan vi si at det stort sett er det samme, men at ordene brukes litt om hverandre avhengig av hvor i landet man bor. På folkemunne sies det likevel ofte at et oppkomme er som en liten dam som stort sett brukes av dyrene, mens en olle er bearbeidet på forskjellige måter for å gjøre den mer renslig og tilgjengelig for mennesker. Mange gamle oller er i dag borte. Den største grunnen til det er at man ikke har hatt behov for dem eller at de har gitt alt for mye vann der det nå f. eks. er dyrket mark. Vannet har da vanligvis blitt drenert ut i grøfter, bekker eller kommunale avløp, og olla har blitt fylt igjen. En del oller og oppkommer ble fylt igjen – kun for å hindre at barn kom til skade når de lekte ved vannet. Noen oller har bare blitt fylt igjen med stein eller jord uten at vannet har blitt drenert bort, men da er det ofte et fuktig miljø rundt den gamle olla fordi kilden fremdeles er mer eller mindre intakt. Andre oller har sakte men sikkert tørket ut og grodd igjen. En del oller er borte på grunn av grave- og sprengningsarbeid til hus- eller veibygging. Man har da kommet borti vannårene så de har blitt ødelagt. Andre oller igjen er det nok fremdeles bra med vann i, men forurensing av forskjellige slag har gjort at man ikke kan drikke vannet.

Mange mennesker i dag er glade for å ha en olle eller brønn med vann på eiendommen sin, enten de bruker den eller ikke. Det er foruten godt drikkevann en viktig vannreserve både når det gjelder tørkesomrer og hvis det skulle skje noe med den kommunale tilførelsen av vann.

Ollens betydning

Kildevann er kjent for å være både sunt og godt. Den friske smaken kommer av at det inneholder karbondioksid og luft, samt salter. Farrisvannet er overflatevann og blir derfor renset og tilsatt blant annet klor og ammoniakk for å drepe bakterier. I tørkesomrer med mer eller mindre tørre brønner og med dårlig smak på drikkevannet var ollene svært gode å ha. Mange av ollene har vært kjent for sitt gode vann og folk reiste gjerne langveis fra etter godt kaffevann. Ofte var det slik at man prøvde å spare på brønnvannet til husholdningsbruk, mens man dro til ollene for å vaske eller skylle klær og hente vann til dyrene. I harde tørkesomrer kunne også mange av ollene gå tomme for vann, mens enkelte av dem var kjent for aldri å gå tørre.

Disse har vært svært populære og mye brukt. En del av ollene har også vært årssikre, det vil si at det alltid var vann der og at de aldri frøys igjen, uansett hvor kaldt det var. Oppkommer var også viktig for dyrene som ble sluppet løs i sameiene. Disse var gjerne ikke så store, og de var lette å drikke av. Det finnes likevel flere historier om kuer som falt ned i oller eller oppkommer, men stort sett gikk det nå bra. Ollene har opp gjennom tidene blitt brukt til mye forskjellig. I myrområder var det gjerne et oppkomme som var kjent for å ha kaldt vann. Det ble på varme somrer gravd ned kasser med melkeflasker for at melka skulle holde seg. De firte også ned saftflasker og andre innpakkede matvarer.

Stell av ollene

Det er viktig å ta vare på en god olle for å få best mulig vann. I gamle dager steinsatte man dem, gjerne for å få bedre plass og for ikke å komme borti sidene eller bunnen så vannet ble virvlet opp når man hentet vann. Da ble det også lettere å holde rent. Det var også vanlig å grave opp olla for å sette ned en eiketønne uten bunn. Den virket som en sil, men gjorde ellers samme nytte som en steinsetting. Det er dessuten viktig å stelle olla ved å tømme den og rense opp en gang imellom, også når vannet brukes jevnlig.

Når det gjelder sikring av brønner og oller, fikk vi en lov i 1957 som sa at «brønn skal til enhver tid være sikret slik at barn hindres fra å falle i den.» Andre grunner for å ha tak, «hus» eller lem over er å hindre løv og lignende i å falle nedi samt å hindre dyra i å drikke fra vannet. Mange typer tak og «hus» har vært og er i bruk. Alt fra spisse eller flate blikktak, tretak med eller uten takstein og vanlige sementkummer med lokk av jern eller tre.

Hellig vann

I henhold til folketradisjonen er dette en vannkilde med undergjørende og helbredende kraft. Mange hellige steder er knyttet til vannkilder. Vannet er livgivende, og vannkildene har fra førkristen tid vært forbundet med religiøs kult. I vikingtidens kosmologi ligger den hellige kilden, nornebrønnen, ved foten av verdenstreet Yggdrasil. Også i kristendommen spiller hellig vann en sentral rolle. I tidlig middelalder ble mange kilder og oppkommer rundt i landet viet som Olavskilder. Slike kilder ble knyttet til legender om Olav den helliges reiser gjennom landet. Urd, nornenes brønn, ble transformert til Olavs kilde. Mens nornebrønnen holdt liv i verdenstreet og dermed indirekte alt liv, ga olavskildene syndenes forlatelse og helbredet sykdom.

Det finnes mange beretninger om hvordan hellige kilder har oppstått i nordiske helgenlegender fra tidlig middelalder samt fra sagn og overleveringer. Det er muntlige overleverte opplysninger om kilden i Kilehagen under Sørås. Hit skal pasienter av Viseknut og Mor Sæther ha valfartet på midten av 1800-tallet for å hente undergjørende vann. I følge folketroen skulle de som benyttet seg av kilden legge igjen en liten mynt eller knapp i betaling til trollet. Den overnaturlige kraften kunne være god eller ond. Trollet, fossegrimen og nøkken var i norsk folketradisjon symboler på den onde kraften.

Brukt i folkemedisinen og som offerkilde

I førkristen og kristen tid ble vannet regnet for å ha en beskyttende og helbredende virkning, og i likhet med ild et element som kunne rense vekk onde krefter. Kildedrikking var en del av folkemedisinen. Kilder som skal ha hatt helbredende virkning mot hudlidelser, øyesykdommer, spedalskhet og lammelser finnes omtalt. Det fantes også spesielle barnekilder. Man ofret til kildene som takk for hjelp og helbredelse. Offergaven kunne være mynter, knapper, drikkekar eller krykker, stokker, bandasjer og trefigurer av den legemsdel man søkte helbredelse for. Å etterlate klesplagg fra folk som søkte hjelp var det vanligste. På 1800-tallet husket folk enda at man dyppet og etterlot plagg i kilder. Skikken har sammenheng med forestillinger om at sykdommen ble overført til vannet ved å legge igjen en gjenstand knyttet til den syke.

Hvordan nærmet man seg en hellig kilde

I følge tradisjonen hadde vannet i kildene spesiell kraft på Sankthansaften. Taus skulle en nærme seg vannet når man øste opp vannet for å ta det med hjem. Vannet måtte ikke tas med under tak, da mistet det sin kraft. Karet som ble brukt til å øse med skulle helst ikke brukes mer og aller helst knuses. Tallet 3 hadde stor betydning. Man skulle drikke vannet tre ganger, gå rundt kilden ditto og gjenta behandlingen tre ganger. Rant vannet mot nord var den legende kraften sterkest fordi det onde kom fra nord, og kunne dermed sendes tilbake med vannet.

Kirkens motstand mot de hellige kildene

På kirkemøtet i Arles i 452 bestemte den katolske kirken seg for å utrydde overtro knyttet til dyrkelsen av trær, stener og kilder. Folks tro på kildens legende kraft stakk dypt, og mange steder måtte kirken tolerere kildedyrkelsen. Kildene ble etter hvert en del av den katolske kirkens praksis, og kildene ble velsignet og dedikert til katolske helgener. Flest kilder i Norge er dedikert til enten St. Olav, St. Maria eller St. Margareta. Disse helgene var en av middelalderens fjorten nødhjelpere – vernehelgener folk kunne henvende seg til når de var i vansker. Etter reformasjonen i 1537 ble kildeofring ansett som overtro og en uønsket katolsk aktivitet. På 1600-tallet får kildetroen en oppblomstring, før det på 1700-tallet skjer en endring i synet på de hellige kildene og flere kilder blir fylt igjen.

Det er påvist mineralholdig vann i mange kilder som kan ha hatt en helsebringende effekt.

Angående oppkommer og hellig vann, så er det også et slikt oppkomme på Tangenhaugen der Mari kirke står. Det er på vestsiden av haugen – ned mot dagens Østmarka golfbane. Ingen vet hvor vannet kommer fra, men kilden tørker ikke ut.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️