166 Fangstgrop på Mjerskaug

På en liten avsats nedenfor Mjerskaugkollen, på vei bort til jettegrytene, finnes dette hullet inntil fjellskrenten. Den er stablet opp med steinmur på tre kanter. I dag er denne gjengrodd av trær og fylt med vann, slik at det ser ut som et vanningshull fra tidligere skogsbeite. Den gangen den var i bruk, var den mest sannsynlig dekket med tynne stokker eller spiler og dekket med vegetasjon. Ved å lage inngjerdinger på hver side, tvang man dyretråkket rett over fella. Alder på fangstgropen er foreløpig ukjent.

Fangstgrav (Fangstgrop) er feller eller fangstanlegg som hovedsakelig har vært i bruk for fangst av elg og villrein. I Norge blir de gjerne delt inn i “muret steingrav“, “jordgropgrav med synlig steinsetting“ og “muret fangstgrav med bru – trapp“. Det kan synes som om muret steingrav (ofte omtalt som fangstgrav) er vanlig for villrein i kombinasjon med ledegjerder, mens jordgropgrav (ofte omtalt som fangstgrop) er mer vanlig for elg. Fangstgrop var også ofte frittstående. I andre land kan form og metoder være avvikende.

Enkelte av fangstgravene kan dateres til steinalderen, og den eldste kjente datering i Norge er fra ca. 3.700 f.Kr. De fleste er imidlertid langt yngre og er anlagt i perioden mellom år 0 og 1.350, men kun et fåtall slike har blitt datert.

Fangstgraver sees fremdeles enten som groper i jorden i skogsterreng eller som rektangelformede hull med steinvegger i snaufjellet. I fangstgraver for villrein har den opprinnelige dybden vært cirka 2 meter og for elg henimot 2,5 meter. De murte gravene kan i enkelte tilfeller fremdeles oppvise full dybde, men de fleste har rast mer eller mindre sammen. Lengden var henimot 2 meter og bredden cirka 60–70 cm.

Graven var dekket med tynne trespiler og et kamuflasjelag med lyng og mose oppå. I pass, på terrasseflater eller mellom vann og store steinurer har flere graver vært bundet sammen med ledegjerder slik at de helt stengte passasjen og flere dyr kunne bli fanget på en gang.

Arkeologiske undersøkelser har også avdekket en annen type, der veggene savnet foring og hvor kun et lokk, eller et dekke, lå over gropa. Lokket hadde en spalte som dyret falt ned gjennom og som hindret rømming. Fangstgraver for ulv, det som gjerne kalles en ulvestue, vil ha en slik form. I dag vil denne typen fremstå som mer avrundet i formen enn de gropene som hadde kasse i bunnen. I disse rovdyrgraver, særlig for bjørn og ulv, ble det alltid brukt flere spiddestokker. Her var ofte et åte plassert på en lem som var satt i vippestilling midt over graven. Ulvestue og bjønnbås er navn som har blitt brukt om den slags fangstinnretninger. På Isi, Skui i Bærum er det registrert, dokumentert og rekonstruert en ulvestue.

Murte graver med kileformede ledegjerder for fangst av villrein finnes sannsynligvis ingen andre steder i verden enn i Sør-Norge. De sees fra Setesdalsheiene i sør til Trollheimen i nord, og fra Sogn i vest til vestfjellet av Østerdalen i øst. Videre øst- og nordover, så vel i Sverige som i Trøndelag og Nord-Norge finner man bare jordgroper, av og til delvis murt, men aldri med kileformede ledegjerder. I Jämtland i Sverige, finnes den største konsentrasjonen av fangstgroper, med ca. 14.500 registrerte.

I bjørkeskogen og nederst i snaufjellet ble slike graver brukt til fangst av rein og sees som groper på ca. 2–4 meter i diameter og ca. 1 meter dype. I Sør-Norge kan man finne opptil flere hundre slike graver i et enkelt, sammenhengende system. Ved Gällivare i Finnmark ligger det 530 i en enkelt rekke på en strekning av ca. 5 km. Det antas at det ble brukt en form for ledegjerder av tre ved slike graver.

Lenger nedover i skogområdene, spesielt på Østlandet, finnes en mengde graver av samme type, men med diameter ca. 4–6 meter og dybde 1–2 meter. De ble brukt til elg. Antagelig har slike graver på Vestlandet tatt sikte på hjort. Veggene i jordgravene er i dag rast sammen, så gropene ser ut som små kraterhull, sirkelrunde eller nokså ovale. Det ble opprinnelig brukt en trekonstruksjon av liggende tømmer, oftest halvkløvninger, som forhindret at jorden raste inn, og som samtidig gav vertikale vegger så dyret ikke kunne komme opp. Trekonstruksjonen har ikke nødvendigvis hatt full høyde, og av og til ble spydspisser på stenger, eller bare tilspissede, stive stokker, stilt på høykant i graven så dyret spiddet seg i fallet.

Ved hjelp av bestemmelse av innhold av radioaktivt karbon (C14) i trerester fra fangstgraver er det fastslått at murte reingraver i Rondane har vært i bruk siden rundt år 0. Antagelig ble de også brukt i steinalderen. De var i bruk i stor stil i vikingtiden og første del av middelalderen. Mye av virksomheten falt bort under Svartedauden, men kom i sving igjen i betydelig mindre målestokk senere.

Dyregravene ble ansett som svært verdifulle, og flere norske bygdesagn forteller at ved arveskifte mellom barna på en gård valgte eldste sønn dyregravene i skog og fjell fremfor selve gården.

Jaktmetoden var svært effektiv og allerede på 1500-tallet forsøkte myndighetene å sette en stopper for denne virksomheten, blant annet fordi elgstammen var blitt kraftig redusert og ble ansett som truet. Jaktformen fortsatte likevel i mindre omfang til 1700-tallet. I 1863 kom et endelig lovforbud mot bygging og bruk av fangstgroper og etter 1899 var det full stopp for alle slike typer fangst.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger noen gamle avisoppslag som handler om denne tavlen eller tavlens tema. For å spare plass, er bildet klippet og limt for å komprimere relevant innhold.
Østlandets Blad hadde et oppslag om fangstgrop i oktober 2001 under bygging av golfbane ved Gjedsjø.

Indre Akershus Blad hadde et oppslag om dyregraver i Rømskog august 1995.

Østlandets Blad hadde et oppslag om ulovlig fangst i Maridalen i november 1934.

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️