159 Gaupestein

Gaupestein er en stor flyttblokk fra istiden. Den ligger som skille mellom kommunene Nordre Follo, Enebakk og Indre Østfold – i Viken fylke. Gaupesteinmarka som dette området av Sørmarka heter, ble vernet i 2013 som naturreservat. 12 grunneiere avga samlet 6.470 dekar med nesten uberørt skog.

Naturreservatet Gaupesteinmarka har et rikt landskaps- og biomangfold. Furuskog med skrinn, lyngkledd skogbunn preger området og flere rødlistede dyre- og plantearter er registrert her. Landskapet er småkupert, med større høydeforskjeller i den indre delen der Gaupestein ligger sør for Gaupesteinåsen. Gaupesteinmarka som sorterer under Sørmarka er et relativt lite markaområde og derfor lett tilgjengelig. Sentrale deler av Gaupesteinmarka er “inngrepsfritt“, hvilket vil si at det er mer enn en kilometer til nærmeste tekniske inngrep som skogsbilveier, kraftlinjer og lignende.

Gaupesteinmarka er et komplett nedbørsfelt, med urørte lavlandsmyrer, bekker, tjern, furukoller, granskog med innslag av einer, osp, bjørk, rogn, hassel, svartor og lind. Området er til dels svært kupert, selv om den totale høydeforskjellen ikke er veldig stor.

Har du ikke vært i Gaupesteinmarka før, bør du ta deg en tur dit. Korteste skogstur fra Ytre er vel over Vestby bru, inn mot Bråtanstua, men knekk av mot husmannsplassen Dal, deretter ned til Høljern og så militærveien rett frem til steinen. Da er det ca. 4 km å gå en vei. Det er mange turskildringer på nett, som henviser til dette flotte området. Gaupesteinhytta som ligger 1 km sørover for Gaupestein, er som regel åpen for servering hver søndag fra januar til påske og driftes av Tomter speidergruppe.

Fire bygder grenser til Gaupestein: Kråkstad, Ski, Enebakk og Tomter. Gaupestein er derfor et samlingspunkt midt inne i dette naturreservatet. Eiendommene er fordelt på 3 kommuner og 7 eiendommer.

Disse er:

• Unaas, Indre Østfold
• Svikebøl, Indre Østfold
• Vien nord, Indre Østfold
• Dammyra, Nordre Follo
• Skog, Nordre Follo
• Rustad, Enebakk
• Mjerskaug, Enebakk

Ferdsel i verneområder

Det vi er glade i, må vi også ta vare på! I Norge har vi over 3.000 store og små verneområder – natur som er viktig for å ta vare på arter, naturtyper og landskap.
Allemannsretten er et gratis fellesgode som gir deg rett til å ferdes fritt i naturen. Med denne retten følger også en plikt til å opptre hensynsfullt og varsomt, og i de vernede naturområdene kan det være ekstra hensyn som bør tas:

• Bål: Det generelle bålforbudet 15. april – 15. september gjelder også i verneområdene.
• Fugler og dyr: Ta ekstra hensyn til fugler og dyr på våren/forsommeren. Dette er hekke- og yngletid som gjør dem er ekstra sårbare for forstyrrelser.
• Båndtvang: Noen verneområder har utvidet båndtvang.
• Sykkel: Sykling i verneområder er kun tillatt på enkelte stier og veier. El-sykkel regnes som motorferdsel i verneområder, og er som hovedregel ikke tillatt.
• Planter: I mange verneområder er alle planter vernet, men det er fortsatt tillatt å plukke bær og sopp til eget bruk.
• Trær: Det er et generelt forbud mot å kappe og knekke trær og greiner (både friske og døde).
• Droner: I en del verneområder er all droneflyvning forbudt. Sjekk om droneflyging er tillatt før du tar droner i bruk.
• Motorferdsel: Motorferdsel er som hovedregel forbudt.
• Organisert tur: Dersom du skal arrangere en organisert tur; sjekk med forvaltningsmyndigheten om turen er søknadspliktig.

Les mer om ferdsel i verneområder på nasjonalparker.no

Siste istid og flyttblokker

Gaupestein er en «flyttblokk» som ble lagt igjen av isbreen under siste istid – etter at breen trakk seg tilbake for ca. 11.500 år siden i vår region, men den har ikke reist langt. Den er knekt av Gaupesteinåsen da isbreen beveget seg over kammen og tok med seg steinen ned til sletten den ligger på i dag.

Forklaring til illustrasjonen under:
1. Steinen er innfryst og fastlåst i innlandsisen.
2. Et stykke av innlandsisen løsner og den transporteres med isens bevegelse.
3. Isstykket med stein smelter og gir etter.
4. Steinen løsner og plasseres i terrenget.

Tidligere trodde folk at de store steinene, som tilsynelatende hadde falt ned fra himmelen, var spor etter troll eller andre overnaturlige vesener som hadde blitt sinte og kastet steiner, enten mot folk eller at de kranglet seg imellom. De fleste store flyttblokker har en gammel historie/sagn som forklarer hvorfor de ligger akkurat der de gjør – Gaupestein også.

Gaupesteinsagnet

«Det stod en skinnkledt kar med jaktspydet sitt foran Torvet. Han kikket rundt seg med kvasse blikk, som om han ventet overfall. Den svarte hesten hans dampet av svette, etter det harde rittet. Det var den 25 år gamle Dag Torgeirson fra gården Hov i Tomter som stod her og liksom ikke visste om han torde gå inn. Han var sendt av Vikenhøvdingen for å se etter fienden. Vikenkarene hadde leiret seg på gården hans i natt, men også de var redde for overfall. Det var ufred i distriktet, de store endelause skogene som hadde gitt hver skoggangsmann ly og hvile stod truende og liksom ville kvele alle som våget trenge seg inn her. Det var Follokarene som krenket grensen mellom Viken (Tomter) og Follo (Kråkstad, Ski og Enebakk). Grensen gikk etter Vikens mening nord for Gaupåsen, mens den etter Follingenes mening skulle gå over myra syd for Gaupåsen (Høymyra). Derfor var det han stod her inne i sentrum av skogene og speidet etter fienden. Torvet var hvilested for de trette reisende som kom helt fra Danmark og Tyskland gjennom Sverige og skulle til Oslo. Her gikk rideveien over det som vi i dag kaller Breimåsan gjennom Kråkstad, forbi Myrvoll, og fram til Oslo. Denne veien er kjent som Kongeveien. Brått bandt Dag hesten sin til et tre og gikk inn i hvilestuen. Her bodde Åsmund, en fryktet skogskar og kjent som en som aldri var redd, enten det var i kamp mot bjørn eller andre villdyr, eller da han etter sigende var anfører for den fryktede røverbanden inne i Tjuveroa. Nå drev han veiding i skogene fra Asgjerrudtjern i nordvest til Vientjern i syd og Langen i øst. Helst likte han seg nord i skogene ved Gaupåsen, her kjente han seg fri og frank. Her kjente han hver flekk, hver knaus og hvert lite tjern. Her inne ulte reven og gaupa, her brummet bjørnen og her knaket det i skogen når elgen braste fram til beitemarkene rundt myrene. Her spilte storfuglen i de gamle kjempetrærne som hadde trosset vind og vær. Men nå likte han seg ikke der inne, nå lurte farene fra bakhold, han var Vikenkar, og da hjalp det lite om han kunne bruke jaktspyd og børse. For det var ufred i dette veldige skogriket. Dag spurte etter nytt, og de to ble sittende og prate om det som hendte i skogene nå.

Nettopp på denne tida var det at Dovrefjellnissen røk uvenner med nærmeste grannen sin, Rondenissen. Det var nå som utgjort også at den reivungen mente at han var eldst, han visste jo så inderlig godt at han, Dovrenissen, hadde stått fadder til far til Rondenissen. De hadde hatt en frisk batalje, men nå var tålmodigheten slutt. Han husket en gang for mange år siden at han hadde sett seg ut en fin plass nede i Viken, og dit skulle han sannelig reise. Stakkars Rondenissen ble uten naboer og da sturte han vel i hjel en dag. Nå sto han nettopp i ferd med å reise, men sannelig stakk ikke det forbistrede snyteskaftet til Ronden fram over åskanten. Jaså, øst, vest, hjemme best, sa han. Dette var prikken over ien. Med et hest gaul satte Dovren skuldrene under stua si, uthuset og bølingen klemte han godt inn i armkroken og så satte han sydover. Ved Ekebergåsen hadde han en frisk samtale med Ekebergnissen som fortalte om ufreden mellom Viken og Follo. Han bad Dovren om å megle, så skulle han på sin side sørge for gode dager for Dovren. Dovren var hjertens enig og fortsatte sydetter. Ved Gjørjevann oppdaget han at han var tørst, og bøyde seg ned og drakk. Og så mye drakk han at det ble bare en liten pytt igjen. Da han kom fram til Gaupåsen, så han utover det veldige skogriket. I øst blinket det fra Langen, i nord så han helt ut til sjøen, og over alt vrimlet det med dyr. Jo, her ville han bo, han satte huset sitt ned like nedenfor åsen, og på østsiden satte han uthuset med bølingen. Han syns sjøl han var veldig forsiktig, men drønnet da stein slo mot stein var så stort at Dag og Åsmund for forskrekket opp og grep etter våpnene. Da de om morgenen gikk nordover langs Svartbekken, fikk de til sin overraskelse se at det røk fra en diger stein som aldri hadde vært der før. Ikke så de spor etter steinsprang, og mennesker kunne ikke ha lagt denne digre steinen her. Begge tok det som et varsel fra høyere makter om at her skulle grensen gå. I undring dro de tilbake, og Dag sprengred til Hov og fortalte Høvdingen hva han hadde sett. Derfor sluttet Follingene og karene fra Viken fred, for nå hadde de fått grense som aldri kunne flyttes.»

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

Privat bruk av metallsøker
“En god rolleforståelse og et godt samarbeid mellom private metallsøkere og forvaltningen, er en forutsetning for at privat metallsøking kommer forskningen og fellesskapet til gode. Dette forutsetter tydelige retningslinjer som sørger for en enhetlig forvaltning i tråd med dagens lovverk.” Les regelverk her.

---

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger noen gamle avisoppslag som handler om denne tavlen eller tavlens tema. For å spare plass, er bildet klippet og limt for å komprimere relevant innhold.
Først et klipp fra en geolog som har tatt steinen i skue og skriver inn i bladet Folkets Røst i 1928.

Her er den originale sagaen og Gaupestein fra Østlandets Blad i 1953.

Gaupesteinsrennet ble startet opp i 1946 og her er en skildring fra Akershus Amtstidende i 1955. Legg for øvrig merke til deltakelse fra Ytre Enebakk med Nils Wiik (3. plass klasse A), Odd Myhre (1. plass) og Per Halvorsen (9. plass) i klasse B.

Enda en reiseskildring fra Gaupestein presentert i Østlandets Blad i 1964.

Enebakk Avis hadde også et flott innlegg skrevet av vår egen Henning Bergersen i 2003.

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️