148 Kopås, Doktorgården

Oppsal gård ble ryddet langt tilbake i tid, trolig alt i slutten av romersk jernalder (ca. 0-400 e. Kr.). Gården var i hevd også i nedgangstida etter Svartedauden. Da tok den opp i seg minst tre garder som ble nedlagt etter farsottene i seinmiddelalderen. Det var Kopås og gardene som lå der plassene Slora og Enga kom opp senere. Dette var mindre gårder som var blitt ryddet i siste del av gammelnorsk tid (1050-1350).

Den gamle gården Kopås ble ryddet på midten av 1600-tallet helt øst på tomten til Oppsal. Stedet ligger like øst for riksveien og er i dag syke- og pleiehjem for Enebakk kommune. I gammelnorsk tid var det en liten gard her og etter Svartedauden ble den lagt til Oppsal gård. Kopås ligger høyt med utsikt over østre del av Ytterbygda ned mot nordenden av Mjær. Denne beliggenheten kan ha gitt stedet sitt navn – Kopås. Av ordet «kope, glane, se» foreslår professor Oluf Rygh (1833-1899) i boken «Norske Gaardnavne» en tolkning til «liten dal, liten hulning, av kopa». Dette passer like bra som «kope, glane, se», for det går en liten dal nordøstover fra eiendommen. I denne dalen går nå riksveien nordover til Kirkebygda. Bakken her ble kalt for «Engabakken», men etter at syke- og pleiehjemmet ble etablert her, har den blitt hetende «Sykehusbakken».

Husmenn og forpaktere på Kopås i ca. tidsrom.

Skomakeren Anders (1639-*) er første registrerte husmann her på 1660-tallet. Han var en av de mange fra Båhuslen som rømte til Norge etter at svenskene tok det landskapet under Hannibalfeiden (1644-1645). Ved Bysjön i Värmland 22. desember 1644, oppnådde den nye norske hæren sin første seier, men felttoget fikk ingen betydning for utfallet av krigen. Ved freden i Brömsebro i 1645 måtte Norge avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige.

• 1701-1711 – Hans Eriksen (1663-*) registrert med sønnen Jon
• 1711-1727 – Klemet (*-*) med kone og Iver (*-*) med kone gav skoskatt
• 1727-1732 – Mikkel Sjursen (1691-1741), g m Eli Halvorsdatter (*-*)
• 1732-1762 – Trond Eriksen (1697-*) registrert med sønnen Erik
• 1762-1782 – Jon Hansen (1725-1776), g m Marte Amundsdatter (*-*)
• 1782-1790 – Lars Svensen (1758-1810), g m Anne Johnsdatter (1769-1829)
• 1790-1805 – Jens Sebjørnsen (1758-*), g m Anne Hansdatter (1768-*)
• 1805-1830 – Jens Persen (*-*), g m Marie Persdatter (*-*)
• 1830-1865 – Ole Gulbrandsen (1811-1889), g m Anne Hansdatter (1824-1872)
• 1865-1880 – Kristian Kristoffersen (1818-1884), g m Kari Kristiansdatter (1808-1885)
• 1881-1882 – Anton Pedersen (1847-1907), g m Caroline Amalie Iversdatter (1849-1920)
• 1882-1892 – Christian Benneche (1849-1908), g m Claudine Frederike Rasmusdatter (1856-1887)
• 1892-1900 – Forpakter Peder Bernhard Jensen (1853-*), g m Maren Johannesdatter (1861-*)
• 1900-1901 – Forpakter Johan Toresen (1875-1948), g m Hilda Pedersdatter (1873-*)

Sveitservillaen ble flyttet fra Ekebergdalen til Kopås og ble første legebolig da kommunelege Christian Benneche (1849-1908) kjøpte den og plassen Enga i 1882 for 7 200 kroner. Han arbeidet som lege i kommunen fra 1878 og frem til han flyttet til Evje i Kristiansand.

Auksjonsskjøte ble tinglyst i 1901 pålydende 10 000 kroner til distriktslege Henrik Krenchel Jelstrup (1858-1926). Han skjøtet sveitservillaen for 10 000 kroner til Enebakk Kommune i 1913, som brukte stedet til legebolig. Etter Jelstrup kom distriktslege Niels Robert Aas (1872-1954), som bodde her til midt på 1930-tallet. Han skrev på eget initiativ – den første bygdeboka for Enebakk, Enebakk herred, som kom ut i 1927. Aas var først lege i Enebakk i perioden 1912-1917 og siden distriktslege her fra 1921. I mellomtida hadde han vært distriktslege på Vestlandet, mens Fredrik Wilhelm Scheel Heldal (1875-*) var lege i Enebakk. Etter Aas kom lege Kristian Gløersen (1878-1964). Han kom hit fra Aurland i Sogn og hadde der kjørt motorsykkel med sidevogn. Per Solberg, forpakter på Kopås, lærte ham å kjøre bil. Han måtte hjelpe legen litt ellers også, f. eks. når et bein skulle spjelkes.

Her er et utdrag av helsetilstanden til Enebakkinger fra 1700-1800-tallet, hentet fra boken «Enebakk Herred».

I tilslutning til denne lægeoversikt vil det ha sin interesse å se litt på sundhetsforholdene i Enebakk i de henfarne tider.

Innberetningen om sundhetstilstanden her i herredet er dog desværre meget sparsommelige i eldre tider, men dette har formodentlig og heldigvis sin grunn i, at befolkningen som regel har været sund og kraftig og ikke har lidt av nogen slags epidemiske sykdomme, men kun i enkelte år i en ringe grad har været utsatt for mindre epidemier.

Dette vil også fremgå av hvad sognepresten i Enebakk, A. C. Irgens, i 1778 uttaler på biskoppens spørsmål om «radesyken» (gammel, ubehandlet syfilis): «Ingen i Enebak har vidst noget av navnet, mindre av sygdommen selv at sige.» Dette er jo meget merkelig i en tid, da så store dele av landet led under denne sykdom.

Dog har selvfølgelig de eldre innberetninger været mangelfulde og omfattet større landsdele (lite spesificeret.) Således berettes i 1773 om «en grasserende syke» i Akershus stift, hvorav en mengde mennesker blev bortrevet. Denne sykdom skyldtes det store uår i 1772 da all kornavling blev ødelagt. At også Enebakk har været rammet kan man se av dødelighetsprocentens tiltaken. I årene 1773, 1774 og 1775 steg de dødes antall til henholdsvis 132, 104 og 111, mens årene både før og efter denne periode viser et gjennemsnitstall av dødsfall på ca. 50 pr. år.

Omkring 1788 led Akershus stift i flere ar under de sykomme tropperne førte med sig fra felttoget i Sverige. En stor del av disse sykdomme var visstnok av venerisk beskaffenhet.

Dødsfallstatistikken for Enebakk i disse år ser saledes ut:

• 1786: 59 døde.
• 1787: 118 døde.
• 1788: 75 døde.
• 1789: 100 døde.
• 1790: 90 døde.
• 1791: 45 døde.

Almuen i nedre Romerike betalte den gang 98 rdlr. årlig for sykehusbehandling i Oslo, men den klaget svært over de trykkende utgifter. Der blev derfor foreslått oprettet en offentlig lægestilling med bopæl for eksempel i Fett og denne skulde da for 200 rdlr. arlig + 50 rdlr. til hestehold, være pliktig å besøke de syke uten betaling (!).

I september 1791 brente Akershus stifts sykehus i Oslo. Flere veneriske syke blev herved husville og man blev redd for at disse skulde farte omkring i bygdene og utbrede smitten. Dette blev dog forhindret.

1808 og 1809 meddeler dr. Baumgarten, at der i Enebakk hersket en slags blodgang (dysenteri), der forårsaket mange dødsfall. I august 1808 begynte barnekoppene å grasere. Trykte forholdsregler utdeltes til befolkningen.

I 1813 var vakcinasjonen begynt og forrettedes dengang av prestene og lægene – senere av jordmødrene. I 1813 skriver presten Aars, at han i mange år har forrettet vakcinasjon i Enebakk og fremdeles søker å utbrede den.

I 1850 var Enebakk fri for epidemier. «Ingen børnekopper», heter det «væsentlig fnatt og radesyke.» Man hadde en ueksaminert jormor, men håpet snart å få en eksaminert. Ingen kvakksalvere. fra først av vakte vakcinasjonen i Enebakk nogen motstand, men i 1876 skriver presten, at han har vakcineret 37 barn, og at vakcinasjonen er i god fremgang. «Kaffe», sier han videre, «er allerede nu blitt en yndet drikk og dens bruk overdrives i høieste grad.»

I 1827 er jormoren begynt a vakcinere 212 barn. Det er Gunhild Thranem, Enebakks første eksaminerte fødselshjelperske. Hun blev utdannet som jormor i Kjøbenhavn omkring 1820. Hun blev beskikket som fast jormor i Enebakk i 1830 og hennes pikenavn var Gunhild Faalen. Hennes far var visstnok fra Valdres og ansatt ved et dragonregiment først på Nesodden og senere i Enebakk. Han omkom her ved et vådeskudd av kammerherre Juel på Vestby under en jakt på plassen Fjeld-sætra. Hennes mann, Jørgen Thranem, var født på Flateby, hvor hans far, Amund Thranem fra Urskog, var bruksfullmektig hos Pelly & Co. Jormor Thranem satt i sin stilling i Enebakk like til 1872. Hun var da mellem 70 og 80 år gammel og fikk av herredet en årlig pensjon av 30 rdlr.

Efter henne ansattes Karen Pettersen og ved hennes ekteskap i 1882, Maren Johansen Vestersund (senere fru Aamodt) der fungerte som distriktsjormor til sin død i 1918. Fra denne tid deltes herredet i to jormordistrikter, hvorav det ene betjenes av den tidligere fungerende privatjormor, frk Mina Burstad, mens fru Aagot Kjeldsen blev ansatt i den nordre del av herredet.

1833 melder sogneprest Arentz om et formentlig koleratilfelle på plassen Dammerud under prestegarden. Der brådøde nemlig en gammel mann og flere blev syke. Presten ber om lægehjelp fra Oslo, men man finner ikke dette påkrevet. Videre heter det: «Da plassen Dammerud kun lå ca. 4 mil fra Vermlands grense, spredte ryktet om dette tilfelle sig også til Sverige.»

I 1850 treffes der forholdsregler mot koleraen, som det år optrådte i Oslo. Der besluttedes bl. a. å oprette et lazarett i tingstuebygningen på Barbøl. Der oparbeides endog 6 likkister til bruk for mulige koleralik; men da disse er færdige, viser det sig nesten umulig å få hus til deres opbevaring (!). Heldigvis optrådte der ikke særlige tilfeller av denne sykdom her i herredet.

Av gamle folkeråd (eller «populær-medicin») som har været eiendommelig for Enebakk skal her nevnes:

• Ved tannfelling kastet de tannen i varmen og sa: «Mus, mus, gi mig att ei beintand for ei gulltand.»
  (Dette sa man 3 ganger og spyttet mellem hver gang.)
• Vorter skulde gnides med et stjålet stykke fleskesvor, som derefter måtte graves ned i jord. De kunde også fjernes ved at en ubeslektet knyttet en ulltråd for hver vorte. Derpå graves tråden ned, sa ingen kunde finne den. Når den råttnet, forsvandt vortene.
• For godt grokjøtt måtte man la barn ta på en hund for det rørte noe annet dyr. Tok de derimot på en katt først fikk de kleint grokjøtt.
• Når man i gamle dage hadde feldt en hare, måtte man straks hugge ytterste snuten av den slik at frugtsommelig kvinne ikke fikk se den, da barnet ellers vilde bli haremyndt.
  (Dette blev virkelig også ofte iakttatt.)
• Satt man med et barn om kvelden og nogen kom inn utenfra måtte denne straks ta i varmen med handen for at der ikke skulde komme svek over barnet. Men fikk et barn svek matte man ta et laken og dra det langs marken St. Hanskvelden kl. 12 og derpå trille barnet inn i det dugvåte laken.
• Mot eiterkvisla tok de nordrinnende vann på en flaske. Blåste i den med smijubalgen og drakk det.

ARKEOLOGISKE FUNN> 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️