147 Møllerstuen

Alle store gårder med kvern og eller mølle, hadde også en egen bolig for sin møllermester. Vestby gård hadde også dette og stua var først beskrevet på 1700-tallet. Den lå på hjørnetomta rett over frørenseriet. Møllerstuen ble revet i perioden mellom 1949-1953 og tomten er i dag en gresslette. Ola Gudbrandsen (1716-1769), Møllestuen – døde her som første registrerte beboer.

Dyrking og bearbeiding av korn har lange tradisjoner her i landet, ja helt fra vikingtida er det gjort funn som viser jevn korndyrking over det meste av vårt langstrakte land. Vi kan gå ut fra at det også var korndyrking her i Ytterbygda senest fra denne tida. Bygg var den egentlige kornsorten i riktig gamle dager, selv om det nok også ble dyrket noe rug, og bearbeidingen av kornet var i overveiende grad kvinnearbeid. Gjennom det meste av forhistorisk tid, vikingtid og sagatid, ble kornet malt for hånd.

Husmenn og beboere i ca. tidsrom funnet fra kirkebøkene.

• 1769-1782 – Hans Jensen (*-*) g m Guro Persdatter (*-*)
• 1790-1813 – Torer Jonsen (1747-*) g m Berte Olsdatter (1751-*)
• 1813-1823 – Jakob Jakobsen (*-*) g m Hedvig Nilsdatter (*-*)
• 1823-1833 – Anders Kristensen (*-*) g m Ingeborg Johannesdatter (1787-1833)
• 1835-1842 – Olaves Andersen (1815-1868) g m Johanne Bergersdatter (1822-1891)
• 1843-1848 – Baltser Andersen (1818-1896) g m Anne Marie Toresdatter (1822-1896)
• 1848-1850 – Hans Olsen (1826-1878) g m Barbro Halvorsdatter (1828-1874)
• 1850-1865 – Johannes Hansen (1807-1867) g m Christine Thoresdatter (1826-1884)
• 1865-1875 – Hans Christian Andersen (1805-*) g m Kristine Johannesdatter (1827-1871)
• 1875-1910 – Bernard Hansen (1854-1916) g m Maren Alette Davidsdatter (1860-1940)

I Møllerstua bodde i 1900 syerske Helene Larsdatter (1841-1906) fra Kråkstad.

Korndyrking og kvern/møllebruk

I gamle dager ble det meste av åkerlandet lagt ut til egen kornproduksjon. Hovedsakelig havre og bygg var de gamle norske kornslaga. Rug og hvete var langt vanskeligere, da de krevde de beste vekstforhold. Disse kornsortene ble derfor lite brukt andre steder enn i de mest ”varmekjære” områdene på Sør- og Østlandet. Nordover i landet var det spesielt bygg som ble mye brukt, oftest i en blandet form med andre frøsorter og gikk under navnet ”blandkorn”.

Kornet spilte en mye større rolle i nordmenns kosthold før enn nå og det var viktig for bøndene å i noen grad være selvforsynt. En betydelig del av kornet her til lands ble også importert hit fra Europa, helt opp mot 2/5 av landets samlede forbruk. Potetproduksjonen som tok seg opp i Norge tidlig på 1800-tallet, spesielt etter kriseårene under Napoleonkrigen, reduserte i noen grad avhengigheten av melprodukter. Men ennå var melet en meget viktig ingrediens i alle nordmenns kosthold.

Korndyrking og møllebruk hørte ofte sammen i eldre tid, da alt korn måtte bli malt hjemme på kvern. Det ble som nevnt brukt både små håndkverner og større kverner (møller) drevet av vannkraft, til maling av det sårt tiltrengte kornet. Kvaliteten på melet de klarte å produsere i gamle dager, var som oftest produsert av ”blandkorn”, en blanding av bygg og havre; var nok ofte så som så. Klarest ville vi ha sett det hvis en var blitt gitt muligheten av å sammenligne dette ”urene” melet med hva som i dag kjøpes i butikken. Dette ”gamle” melet var sammalt, grovt og ofte tilblandet stenstøv eller sand fra møllesteinene, enten kornet var malt på en gammeldags håndkvern eller i et kvernhus. Situasjonen ble ikke bedre ved at rensningen av kornet den gang alltid var ufullstendig.

Roterende håndkverner kom til landet i romersk jernalder. Den besto av en understein som lå i ro og en overstein som ble dreid rundt med ett håndtak. Senere kom kvern drevet med vannkraft, trolig introdusert her i landet en gang på 1200-tallet. Nå ble kornmaling mannsarbeid. Men, for en meget stor del av vår befolkning, måtte kornet fortsatt males av kvinnene på håndkvern. Takket være Tangenelva og dens fall ble det som kjent satt opp flere kverner her fra 1600-tallet.

Ei melsåld eller melsikt er laget i sveip og har trespiler i bunnen. Åpningene i bunnen varierer mellom en og to millimeter og er stor nok til å rense melet for urenheter. Mel som ble solgt fra butikk og som ikke inneholdt rusk og rask ble kalt “siktet mel” til langt ut på 1950-tallet.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️