124 Teglverk i Ytterbygda

Under arbeid! – Ikke satt ut!
Fra gammelt av har det vært flere teglverk i Enebakk, og i Ytterbygda er det beskrevet flere gårdsverk som brant takstein, drensrør og murstein. Disse var lokalisert blant annet på Haug gård, Vestby og Vik gård. Haug gård er bedre kjent som tomten til Sverre Smed. Ingen av disse byggene står i dag. Det var flere teglverk i Flateby og i Rælingen. Antakeligvis så var det flere gårdsverk som brant sine egne takstein også, men det er ikke lett å finne dokumentasjon på dette i dag.

Vik teglverk
Lensmannen i Enebakk, Holm Holmsen (1696-1746) var født på Vik Hovedgård. Han eide flere gårder og husmannsplasser, og satte opp et teglverk på Vik i Ytre Enebakk, i nærheten av kjona. På dette tegleverket ble det produsert takstein med lengde på 36,5 cm. Det ble også produsert drensrør for bruk på jordene. Det ble funnet gamle drensrør ved Tåjedammen under utbedring av veien opp dit. Holm Holmsen overdro «dragonkvarteret Vevelstad og soldatlægrene Foss og Stallerud» til sin sønn Rasmus Holmsen (1824-1892). Det var sistnevnte som etablerte Vevelstad teglverk på 1790-tallet. Han tok med seg arbeidserfaringen han fikk fra farens teglverk på Vik.

Vevelstad Verk
Vevelstad Verk ble etablert av Rasmus Holmsen i 1790-årene. Også kalt teglverket ved Fosstjern. Det var et relativt stort gårdsteglverk som Holmsen drev i 20-25 år. Takstein fra Vevelstad Verk er fremdeles mulig å komme over. Alle var håndmerket med bumerket W/VV, trolig risset med kniv av hver enkelt taksteinstryker.

I Follominne 35 (1997) beskriver Bi Five Magnus både produksjonsmetoder og anlegg ved Vevelstad Verk. På Langhus var det så sent som i 1997 flere synlige rester etter teglverket. I dag er området bebygget, og Langhus bo- og servicesenter ligger omtrent akkurat der teglverket lå. På senteret finnes fire informasjonstavler som forteller om virksomheten i verket i tiden 1790-1840.

Gårdsverket på Haug
Sverre Smed hadde også et lite hus hvor det ble brent takstein. Den lå helt ytterst på tomten, mot deltaet hvor Mjær åpner seg.

Teglverksarbeid: Fra hardt kroppsarbeid til industriell produksjon

Teglverksarbeid var fysisk krevende og hadde lav status, med utstrakt bruk av sesong- og barnearbeidere. På Alna teglverk startet sesongen den første mandagen i mai og varte til andre helgen i september. Mange småbrukere kombinerte teglverksarbeid om sommeren med skogsarbeid om vinteren. Det var også et betydelig innslag av svenske arbeidere som var dårlig betalt. Arbeidsdagene var lange – 14 timer for kjørekarene og 12 timer for brennerne, av og til opptil 24 timer.

Produksjonsprosessen

Første steg i produksjonen var å hente leire. I begynnelsen ble leiren gravd ut for hånd og fraktet til verket med trillebår, en oppgave utført av «leirmannen» eller «graveren». Deretter måtte leiren bearbeides til riktig konsistens, noe som opprinnelig ble gjort med føttene – enten av mennesker eller dyr.

Formingen ble også lenge gjort manuelt. Leiren ble rullet til strenger, kuttet i emner og presset ned i treformer. En «banker» slo leireklumpen kompakt med et banketre, mens en «stryker» jevnet ut overflaten ved produksjon av takstein. Når steinene var formet, ble de forsiktig fjernet fra formene av en «avsetter» og satt til tørk. Denne prosessen foregikk utendørs, noe som gjorde arbeidet sårbart for værforhold. Ved regnvær måtte arbeiderne raskt dekke steinene, da ødelagte steiner ble trukket fra lønnen.

Etter tørking ble steinene flyttet av «rommeren» eller «rømmeren» til lageret, ofte ved hjelp av en «trillebokk», som krevde god balanse. Brenningen skjedde opprinnelig i miler, deretter i periodiske ovner som måtte avkjøles, tømmes og fylles på nytt for hver brenning.

Industrialisering og Teknologiske Fremskritt

På begynnelsen av 1900-tallet ble produksjonen gradvis mer mekanisert. Kjedegravemaskiner med paternosterverk tok over gravingen, mens kabelbaner med «vaggevogner» transporterte leiren til verket. Hester og okser, som tidligere drev møllene for elting av leiren, ble erstattet av dampmaskiner og lokomobiler. Også formingen ble mekanisert med ulike typer presser.

En stor revolusjon kom i 1858 med oppfinnelsen av ringovnen. Denne ovnen var sirkelformet og delt i 15 kamre, slik at varme kunne sirkulere effektivt. Dette gjorde det mulig å brenne stein kontinuerlig, der nye steiner ble lagt inn i ett kammer samtidig som ferdig brent stein ble fjernet fra et annet. Varmen bidro også indirekte til tørkeprosessen.

I ringovnen var det «avsetteren» som fylte ovnen, mens «trillerne» tømte den og fraktet steinene til sortering. Stein av dårlig kvalitet ble kassert, mens resten ble stablet på vogner eller sleder og transportert med hest til byen.

På 1930-tallet akselererte industrialiseringen ytterligere. Helautomatiserte prosesser gjorde det mulig å drive teglverk året rundt, noe som markerte slutten på den sesongbaserte driften og den manuelle arbeidskraftens dominans.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️