116 Husmannsplassen Vittenberg

Husmannsplassen Vittenberg under Odelsgodset Rustad ble ryddet noen hundre meter vest for husmannsplassen Moskau på midten av 1800-tallet. Plassen har trolig navn etter de hvite fjellknausene som ligger rett bak husmannsplassen. Vittenbergmyra og området rundt ble beplantet med skog etter andre verdenskrig.

Eneste husmann på plassen var Lars Larsen fra Kråkstad (1812-1899), g m Kari Olsdatter (1810-1866) tidlig på 1850-tallet. Enkemann Lars Larsen giftet seg i 1873 med enken Mathea Olsdatter (1821-1898). De bodde på plassen frem til hennes død. Vittenberg ble den siste av plassene under Rustad som var bebodd, og den ble fraflyttet i 1898.

Husene ble demontert og satt opp igjen et annet sted. Et laftet tømmerhus er relativt enkelt å rive ned. Fjerner man utvendig og innvending panel, sitter man tilbake med en tømmerkjerne og eventuelle delevegger av tømmer eller panel. Begynner man på toppen, kan stokkene plukkes fra hverandre som et byggesett.

Hvordan så de gamle husene ut?
(Utdrag av artikkelen til Hans Kristian Halvorsen-Monsrud)
Hus utvikler seg hele tiden. Vi bør derfor begynne med å skaffe oss en viss oversikt over hvordan husene på en gård og husmannsplass kunne se ut i Rælingen fra 1700-tallets begynnelse frem til et lite stykke inn på 1900-tallet. Da er det lettere å forstå hvorfor de ofte var på vandring og vi vil lettere kunne skjønne de bygningsmessige endringene som ble foretatt så ofte. Vi må også bli litt kjent med de ulike kildene som forteller oss om gamle hus i bygda.

Det er farlig å generalisere for mye, alle hus er jo i prinsippet ulike. Men noen generelle slutninger kan vi trekke. For det første kan vi gå ut fra at husflyttingen skyter fart fra 1700-tallet av og utover. Oppdelingen av gårder øker og det anlegges flere husmannsplasser. Dette henger sammen med befolkningsveksten, som skaper økt behov for bosteder, som vi senere skal komme tilbake til.

Det er også på 1700-tallet at det skriftlige kildematerialet blir så omfattende og detaljert at vi lettere kan følge menneskene på de ulike bostedene, og følgelig se hus og folk i sammenheng. Det er altså 1700-talls hus vi kommer til å stifte bekjentskap med i denne artikkelen. Skriftlig kildemateriale fra 1700-tallet forteller oss at hus på en etasje med stuerom og kove var den dominerende
typen i bygda.

Det vi si at huset hadde et stort stuerom med peis, og et eller to mindre rom i form av et kammers (kove) og evt. en forgang. Dette gjelder for både gårder og plasser. På langveggen og evt. gavlveggen kunne det være en svalgang, altså en innelukket form for ”veranda”. I noen toroms hus måtte man ut i svalgangen for å komme inn i det andre rommet. Det som skiller plassene fra gårdene, er at det på gårder kunne være flere bolighus, og at bolighusene kunne være større enn de var på plassene. Utvendig var tømmerveggene ofte upanelte; de mest værutsatte veggene kunne kles inn, eller man panelte de veggene som var blitt råteangrepet for å beskytte dem. I Rælingen hører vi ganske ofte om panelte vegger, det kan være nærheten til sagbrukene som gjorde at man hadde tilgang til panelings bord – kanskje av en kvalitet som ikke uten videre var salgsvare. Utover 1700-tallet hører vi oftere og oftere at bolighusene har teglsteinstak.
Uthusene var tekket med spon eller bord. En annen ting kildene forteller oss er at det kunne være flere bolighus på gården. Benevnelsen ”nattstue” møter vi titt og ofte. Dette må ha vært et eget hus beregnet på å sove i. Kanskje var det beregnet på vinterbruk? Uthusene var også mange, og de var gjennomgående små. Dette gjorde det dessuten lettere å vedlikeholde husene.

Teknikken med laftet hus kom ikke til Norge før rundt vikingtiden (ca. 790 e.kr til ca. 1066 e.kr.).
Laftehus finnes i Alpene, i de østeuropeiske fjellområdene, russiske skogsområder og i Norden. Dette tilsvarer omtrent barskogenes utbredelse. Den gang barskog dekket større deler av Sentral-Europa var trolig lafting vanligere, men det finnes få arkeologiske spor. De er påvist spor av laftebygg fra rundt eller før år 0. I Øst-Europa var lafting vanlig fra omkring år 500. I Skandinavia ble laftebygg vanlig i løpet av vikingtiden og i Norge er trebygg lite kjent fra eldre tid der stein og jord har vært det vesentlige byggematerialet slik det er påvist langs kysten. Laftede bygg kan ha eksistert i det indre av landet og i skogsområdene før vikingtiden, men det finnes nesten ingen arkeologiske spor. Laftede hus etterlater få arkeologiske spor. I Norge er ingen laftehus kjent før på 1000-tallet. Bryggen i Bergen ble fra siste del av 1100-tallet bygget ut med steinfylte bolverkskar i laftet tømmer.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️