018 Mari kirke

Mari Kirke i Ytre Enebakk

Kirken ligger i Enebakk prestegjeld. Maren Kamph (1680–1754), enke etter Peder Nielsen Hess (1660-1730) i Fredrikstad, testamenterte 3.000 riksdaler i 1753 til oppførelse og vedlikehold av en annekskirke “med det navn Mariæ Kirke” og ga tomten “Tangehaugen” fra hennes eiendom Vestby gods. Den kongelige tillatelse forelå i 1758 og biskop Fredrik Nannestad i Akershus stift innviet den i 1762, men kalte den for “Westbye annekskirke“. Motstanden fra folket i Ytterbygden var stor for dette og kirken ble etter hvert hetende Mari kirke for å hedre Maren Kamph.

Bilde 1 – Et flott kveldsbilde av Mari kirke, tatt fra nordsiden. Foto: Pål Gabrielsen, facebook.com.

Her henvises det til at sognepresten og prosten har bekreftet behovet for kirke i denne del av sognet, og at “den næstboende Almue findes villig til at anskaffe og fremføre det fornødne Bygningstømmer, saa imod at dennem blev udbetalt et Tusinde Rdlr. af den legerede Capital vilde de paatage sig… ej alene at lade opbygge… en ny Annexkirke… men endog for samme Summa at anskaffe de dertil fornødne Ornamenter og alt andet ved en saadan Annexkirke brugeligt Tilbehør“.

Det ble tatt forbehold om at de 26 gårder i “Ytre Bygden” fremdeles skulle betale tiende til hovedkirkens eier, som skulde holde den nye kirke med brød og vin. Av den resterende legatkapital skulle renten brukes til lønn for prest og klokker – 500 riksdaler som skulle reserveres for kirkens vedlikehold, ble overført til hovedkirkens eier i 1764 mot at han og fremtidige eiere av Enebakk kirke skulle holde annekskirke vedlike. Den ble kommunens eiendom 1880.

Kirken, som ble innviet 25 januar 1762, ligger på toppen av en skogvokst høyde mellom Vestby gård og innsjøen Mjær, ca. 8 km sydvest for hovedkirken (Enebakk kirke, Kirkebygda). På søndre del av kirkegården er det fylt på jord så det er dypt nok til begravelse, men rundt kirken stikker fjellet flere steder opp i dagen. Under en av de høyeste knattene er det en vannkilde. Den kongelige tillatelse til å bygge kirken var gitt med forbehold om “at Ytre Bygdens Menighed indhegnede Kirkegaarden med forsvarlight stengjerde, efterat hver Gaard var tilmaalt sit Stykke at hegne og holde vedlige“. I 1824 nevnes “Kirkegaards Indhegning af sammenlagte Kempesteen“. Kirkegården har nå stengjerde med smijernsport i syd, for øvrig er den omgitt av nettinggjerde.

Bilde 2 – Mari kirke fra den gangen steinportalene og stålgjerdet var der. Hvem eide sykkelen? Foto: Cato Enger, 05.06.1946, nb.no.

Generell kirkeinfo fra gamle dager

  • Fra gammel skulle ingen begraves nord for kirkene. Dette var overtro fra de gamle «Catholske Tiider». Senere tok plassmangel over for gammel overtro.
  • De første og eldste kirken hadde brannforsikring. Den fungerte slik at om en kirke brant så var alle nærliggende kirker med på å betale gjenreisningen av en ny.
  • Gammel skikk var at bønder som betalte tiende fikk gratis begravelse. Senere degradert til gratis klokkeringing.
  • Hvis et født barn var invalid eller vanskapt skulle barnet allikevel døpes, også drepes eller legges ved kirken for å dø.
  • Kirkegårdens gravplasser var ofte oppdelt etter rang. Grove forbrytere og selvmordere fikk ikke gravplass.
  • Hesteplassen til presten og lensmannen var henholdsvis på østre og vestre side av nordre kirkegårdsporten. Ellers var det vanlig at gårdene hadde «faste plasser» langs muren hvor det var jernringer til å tjore hestene i.
  • I gamle dager ble nyheter lest i kirkebakken. En tid lenge før sosiale medier. En ordning som opphørte i 1921 da pressen overtok.
  • Veldig lagt tilbake, spesielt i byer og tettbebygde områder lå gjerne gravplassen ved svinestier/avfallsplasser. I en periode var skikken å blir gravlagt inne i selve kirken (de Royale og rike) før det ble vanlig med plasser rundt kirken.

Her følger informasjon om hvordan de forskjellige delene av Mari kirke er bygd opp.

Bygningen

I den kongelige tillatelse heter det “at forbemeldte 4 Mænd under Sogneprestens Opsyn bygge af forsvarligt Furutømmer en Kirke, 16 Alen lang, 12 Alen bred, 8 Alen høj fra Gulvet til Bjerlkerne, samt derhos et Chor, 10 Alen lang, 9 Alen bredt, 6 Alen højt fra Gulvet til Bjelkerne, Sacristiet 7 Al langt, 5 Al bredt, 3 ½ Al. højt fra Gulvet til Bjelkerne, et spidst Taarn, hvorudi 2de Klokker kunde ringes; dernæst at samme Bygning, med fornøden Paneling, Gulv, Loft, Tag, Vinduer, Døre, Laase etc. behørigen bliver forsynet, samt Kirken indredet med sømmelig Alter, Altertavle, Prædikestol, Funt, Skriftestol, Kirkestole, saa og forskaffe Kalk, Patel, Lysetager, Alterbog, Alterklæde, Messeklæder, og til Taarnet bestilt 2de Klokker med Klokkestrenge“.

Bilde 3 – Mari kirke fra 1980-tallet med det gamle steingjerdet. Foto: Paul Andreas Røstad, 21.10.1980, dm.no.

Bygningen ble i store trekk oppført i overensstemmelse med dette program, men veggene i skip og kor er ca. 1 alen lenger enn angitt. Menigheten hadde foreslått å bygge kirken “af Størrelse og Længde, som Tomter Annexkirke i Haabøl Sogn“, nabokirken i syd. Den er noe mindre, men har samme form og har dannet forbilde for Marie kirkes utforming og byggemåte. I altertavlens innskrift datert 1760 sier John Holmsen (-) fra Viig gaard at kirken er “Op bygget af mig Undertegnede Med mine huusmænd“. Den fikk rektangulært skip med takrytter midt på mønet, lavere og smalere tilnærmet kvadratiske kor med sakristi på nordsiden og dessuten våpenhus av bindingsverk foran skipets og korets 2 sydvinduer var kirkerommets eneste lyskilder.

Tømmerveggene
hviler på kraftige sviler lagt opp på granittgrunnmur. Veggenes utvendige kledning av kraftige, tjærebredde over- og underliggende ble skiftet ut med stående staffpanel på sydveggene i 1870-årene samtidig med at hele kirken ble hvitmalt utvendig. Innvendig er de umalte tømmerveggene delvis planteljet.

Korbuen
åpner seg nå i full bredde mot skipet og overdekkes av segmentbue som er hugget opp i veggstokkene. Opprinnelig dannet veggstokken under segmentbuetoppen åpningens vannrette overdekning. Av et gammelt foto fremgår det at de 3 øverste veggstokkene på hver side av åpningen kraget skrått frem under overliggeren. Disse ble saget av i flukt med sidene omkring siste århundreskifte samtidig med at segmentbuen ble hugget ut.

Bilde 4 – Interiøret i Mari kirke er av ubehandlet tømmer. Alter, altertavlen, prekestol og døpefont er fra kirkens første dager. Alt annet er fra 1800-tallet. Altertavlen er inspirert av Enebakk kirkes tavle fra 1667. Den vakre og særpregede Mari kirke har sitteplass for 150 personer. Foto: dm.no.

Spor i åpningens sydside tyder på at sjette stokk under buetoppen opprinnelig har spent fritt tvers over koråpningen ca. 245 cm over gulvet. Den har ant vært understøttet av en stolpe på hver side av inngangen til koret, slik at det har vært et regulært korskille. Sydsiden har spor etter et 12 cm bredt bord som har vært stillet på kant og gått vannrett frem under den frittspennende stokken ca 225 cm over gulvet. Et annet 12 cm høyt spor ca 87 cm over gulvet kan skrive seg fra et øvre ramtre i en brystning. Korskillet ble ant fjernet da prekestolen ble flyttet inn i åpningen 1864. Det nåværende korskille, som ble laget 1864, er utformet som en lav brystning med fyllinger.

Portalen
i skip og kor er opprinnelige, men de er forhøyet, og korets sydportal er visstnok også utvidet i bredden. Forandringene fant ant sted da det ble satt inn nye dører og omramninger 1897.

Vinduene
i skipets og korets sydvegger har behold sin opprinnelige størrelse. I siste del av 1800-årene fikk skipet et høyt nordvindu som deles midt over av galleriet. Alle vinduer har senklassistiske profiler på omramningene og rett overdekning med tannsnitt. Øvre felt i skipet nordvindu har 3-kantformet avslutning under den vannrette overdekningen.

Sakristiet
ble oppført samtidig med kirken overensstemmelse med de oppgitte mål og laftet sammen med korets nordvegg. Det overdekkes med pulttak. Tømmerveggene står innvendig umalt, utvendig med samme slag hvitmalt panel som kirkens nordvegger. Inntil 1897, da det fikk utgangsdør i øst, hadde det bare adkomst fra koret. Rommet hadde et eneste lite nordvindu som ble utvidet samtidig. Himlingen av brede glattkantbord ligger over de øst-vest-gående loftsbjelkene.

Våpenhuset
av bindingsverk inntil skipets vestgavl må være reist samtidig med kirken, for det omtales reparasjon av “Kirke svalen” i 1777. Sydveggen har utvendig samme slags staffpanel som kirkens sydvegger, mens vest- og nordveggen har samme brede tømmermannskledning med rester av tjære under hvitmalingen som kirkens øvrige vegger. Vestdøren er fornyet. Våpenhuset har ikke vinduer. Himlingen er lagt av grove over- og underliggere på 3 øst-vestgående bjelker.

Takene
har alltid vært tekket med tegl. Skipets og korets tak bæres av åser av rundtømmer laftet inn mellom hver galvstokk. Under takrytterens øst- og vestside er skipets åser lagt opp på tverrgående laftevegger over skipsloftet.

Takrytteren
ble fullstendig fornyet i 1958 med den gamle som forbilde. Den 4-kantede underdelen bærer en 8-kantet hjelm som har spir med hane og fløy med årstallet 1761. Kongen og de 8 gratsperrene hviler på et bjelkekryss lagt opp på underdelens rammeverk. Det har 4 hjørnesøyler som står på et avlastningssystem av bjelker over skipets langvegger.

Himlingen
i koret og østre del av skipet består av vekselpanel lagt inn mot loftbjelkenes sider på profilerte lister. I vestre del av skipet ble loftsbjelkene kuttet og himlingen hevet som et tønnehvelv av staffpanel da orgelet ble montert i 1877.

Gulvene
ble omlagt i annen del av 1800-årene. Korgulvet er hevet ett trinn over skipsgulvet.

Les resten av historien inne på linken til Norges kirker – Mari kirke i referanselisten under.


Gravkapell

Et hvitmalt gravkapell er oppført på kirkegårdens syd østre del i 1914. På kirkebakken syd for kirkegården stod et gammelt uthus med stall.

Bilde 5 – Gravkapellet ble oppført i 1914. Foto: Per Egil Søgaard, Lisens: CC BY.

Da kirken ble bygget, påtok menigheten seg å oppføre “en liden Vaaning, hvor Prest og Klokker i nødvendige Tilfælde kunde have Natteleje“.

Utrykte kilder

  • Statsarkivet
  • Riksarkivet
  • Diverse

Trykte kilder

  • J.N. Wilse: Reiseiagttageler I Kbh. 1790, s. 257
  • Norske stiftelser I s. 455-57 og III s. 309
  • N.R Aas: Enebakk herred. Bidrag til en bygde- og slektshistorie, Oslo 1927
  • N.P. Krogsbøl: Enebakk i gamle dage. Utgitt av Enebakk historielag.
  • Barthold A. Butenschøn: Mari kirke. Litt historikk ved kirkens 200-års jubileum 1961.

Barthold A. Butenschøn – Trekk av Vestbygodsets historie. Jeg har lagt ut deler av innholdet her som omhandler kirken.

Referanse: Barthold A. Butenschøn, fra Særtrykk av: Romerike Historielag Årbok XVI 1990. Viktigste kilde til Vestbys eierhistorie: Birger Kirkeby.
Sitert fra Særtrykket:

Vestby kom over til rådmann i Christiania Hans Carstensen Kamph på slutten av 1600-tallet. Han var stesønn av Christen Eskildsen Griis, en av de rikeste Christiania borgere i sin tid. Carstensens enke Margrethe bodde på Vestby og var bruker av gården fra 1690-årene til 1720-årene. De to hadde døtrene Maren, som ble gift med Peder Nielsen Hess i Fredrikstad, og Gjertrud gift med en av slekten Juel i Christiania.

Maren arvet Vestby med to flomsager og et kvernbruk, og gården Foss på den annen side av elven med to underliggende bruk og dessuten diverse gårdparter i Enebakk og utenbygds. Hennes mann Peder Nielsen Hess satt også godt i det. Han hadde vært skipper og skipsreder, drev krambod og trelasthandel i Fredrikstad, og endte sine dager som en meget formuende mann.

Som enke forvaltet Maren formuen vel. Siden alle hennes barn var døde, testamenterte hun av sin formue nesten 11 000,- riksdaler til forskjellige gode formål. Testamentet ble opprettet 3. juledag 1753, og tre uker etter ble hun begravet i Fredrikstad i selve kirken, et begravelsessted som bare ble storfolk til del. De postene i Marens testamente som særlig interesserer oss er 3000 Rdl. til ny kirke i Enebakk og 500 Rdl. til Enebakk menighets fattige.

Hvorfor denne gavmilde interesse for Enebakk?

Vi får en opplysning i fogedregnskap for Nedre Romerike hvor det heter: “Maren Hess haver her i sognet Jordegods og Saugbrug og paa visse Tider av Aaret holder her Duk og Disk.”

Duk og disk er nøkkelordene. Disse årlige personlige nærvær på Vestby gis oss bakgrunn for Marens interesse for Enebakk, naturligvis også det forhold at hennes mor hadde bodd på Vestby og drevet gården en årrekke. Vi må ganske enkelt tro at hun er blitt glad i bygda, og har følt seg knyttet til menneskene der.

Testamentet bestemte at kirken skulle bygges som annekskirke på Vestby gårds grunn. At det var behov for en kirke i Ytre Enebakk var det ingen tvil om, de fleste gårdene og plassene i denne del av bygda hadde gjennomgående en mils vei, eller vel det, til den gamle middelalderkirken. Og til tider var veiene i elendig forfatning.

Hva Maren Kamphs formue måtte utbringe utover testamentets 11 000 daler, skulle tilfalle søstersønnen justisråd Hans Juel, som overtok Vestby ved hennes død. Juel og hans etterkommere i flere generasjoner kom til å prege Vestby i gårdens storhetstid og – etterfølgende fallitt.

Men før vi går videre i Vestbys saga, skal vi se litt på en meget spesiell sak som ble reist under oppføring av kirken. Til tross for sakens ytterst beskjedne dimensjoner, ble den seriøst behandlet av Norges mest ærverdige øvrighetspersoner og fikk sin endelige avgjørelse hos ingen ringere enn kongen i København. Det gir et bilde av den særegne måte rettferdighet kunne skje fyllest på i det danske-norske kongerike.

Testamentet og den kongelige tillatelse til å bygge kirken forutsatte at menigheten selv skaffet til veie det nødvendige tømmer. De 3000 Rdl. skulle bare anvendes til kirkens oppbygning, ornamenter, kirkeklokker, prestens underhold samt kirkens vedlikehold. Det ble nøye fastsatt hvordan kirken skulle bygges og hva den skulle inneholde. De 26 gårdene som Ytterbygda besto av skulle høre til kirken og de skulle sammen levere tømmeret til kirkebygget. Etter at tillatelsen forelå i 1758, skred prest og menighet til verket.

De tre Brevik-gårdene ved Lyseren har fra de eldste tider hørt til Ytterbygda, og var altså blant dem som fritt skulle fremskaffe tømmer. Dette ville ikke Brevik-gårdene finne seg i. Veien til den nye kirken ville for dem bli både lengere og besværligere enn til hovedkirken.

Det første dokument i saken er en skrivelse datert “Viig i Eenebak, den 8de Februarii 1759”, fra de 4 gode menn som hadde påtatt seg å oppføre kirken. Brevet var stilet til ingen ringere enn: “Deres Excellentz Hr. Vicestatholder! Deres Høiædle Høiærverdighed Hr. Biskop, Høibydende Herrer!”

I brevet gjøres oppmerksom på hvorledes gårdene Søndre Brevik, Nordre Brevik, Vestre Brevik unnslår seg for å anskaffe det tømmer til annekskirkens oppbyggelse som testamentet pålegger dem. Ikke nok med det, også beboerne av Vestby unnslår seg for å levere tømmer, da eieren justisråd Juel erklærte: “At saasom hans avdøde Moster, Madam Hæss, havde givet saa anselig Capital til denne Kirke, så ville hand ingenlunde tillade at hands i Yterbøiden boende Landbønder ….. i deres paaboende Gaarder maatte tage noget Tømmer til denne Kirke.” Brevet fra de 4 gode menn slutter med en utvetydig formulering om at dersom de nu ikke “kand blive saa lykkelige at nyde de naadige Herrers Ordres til disse modvillige”, at enten tømmeret fremskaffes eller de utpantes for tømmerets verdi, “så ville dette Gudelige værk derover standses.”

Skrivelsen er undertegnet: “Deres underdanigste Tienere Paul Hellesen Næs, Holm Holmsen Viig, Otter Tostensen Ubberud og Hans Hansen Rustad.”

Visestattholderen J. Bentzon og biskop F. Nannestad reagerte raskt og med den forønskede fasthet overfor de “motvillige”, i en resolusjon datert “Christiania den 14 Februarii 1759”.

Den slutter med: “Skulle nogen av Ytterbøidens Indbyggere over Formodning, imod den Kongelige klare Bogstav, fordriste sig til at vegre det, som samme efter Billighed tilkommer at utreede til Kirkens Bygning, maa saadant ved Udpantning hos samme inddrives og maa samme yder meere forvente, at Hand for sin ulydighed mod Kongelig Befalning skal vorde anseett.”

Dette måtte jo høres nokså skremmende, og justisråden på Vestby har antakelig straks kapitulert for dette imponerende oppbud av verdslig og kirkelig øvrighet. Vi hører iallfall ikke noe mer til en “motvillighet” fra den kant. Men Brevik-gårdene som hadde mer å fare med, tok det med fatning. De var noen harde negler. Hver av dem var pålagt å betale motverdien for tømmeret 8 Rdl., til sammen 24 daler. De ville fremdeles ikke, selv om de nå skulle pantes.

Utpantingen var sommeren 1763, ennå ikke blitt gjennomført, 2 år efter at kirken var innviet. Men Brevik-gårdene følte den som en stadig trussel. De besluttet seg da til å henvende seg direkte til kongen i København, Fredrik den 5. Det gjør de i en skrivelse av 8. august 1763. Det er stilet til: “Stormægtigste Allernaadigste Arve Konge og Herre!” Brevet begynner med å uttale at de har bevis og vitner på å ha lenger kirkevei til den nye Mariæ kirke enn til den gamle hovedkirken, og at den nye kirken ikke er noen fordel for dem.

“Vii have derfor heller ikke udlovet noget til denne Kirkes Opretning, endskiønt Vii derom mange gange og på adskillige facons har været Anmodede…. Nu trues Vii med Udpantningens Fuldfør, og derfore ere, som bekiendt, fattige Bønder høistaarsaget, at indflye til Eders Kongelige Mayt med Allerundanigst Ansøgende …. Thi veed Vi os ingen anden Reedning end Allerunderdanigst at tage Tilflugten under Eders Kong. Majts egen og Allernaadigste Beskyttelse i dette Fald, dend Vii allerunderdanigst udbeder og saa meeget vissere vente, som vi udreede alle, een Kircke vedhængende Rettigheder, til vor gamle Hoved-Kircke hvor Vi og derimod have vore gamle Græffte- og Stoele-Stæder.”

“Vi forbliver til vor Død Stormægtigste Allernaadigste Arve Konge og Herres Allerunderdanigste troe Undersaattere og ringeste Tienere Joen Pedersen, Tosteen Engelsen, Halvor Simensen Troen Kristofferssen, Hands Handsen.”

Man kan gå ut fra at bøndene i Brevikskroken ventet spent på svaret.

Det kom i form av en: “Allerunderdanigst Erklæring, datert Christiania 14 Januarii 1764″, hvor det heter:

“Enskiønt de 3de Gaarde, Søndre, Nordre og Vestre Brevig, altid have henhørt under Yttre Bøydens Fierding, og i dend henseende i det allernaadigste Rescript af 15 Decembris 1758 articuls 6, nomination underlægges den for Yttre Bøydens Meenighed i Eenebachs Præstegield opbyggede Annex Kirke, saa dog da de udi deres Allerunderdanigste Memorial vedlagde og herved tilbagefølgende Tings. Vidne viise at de baade Vinter og Sommer have Længre og Besværligere Vej til Annexet end den gamle hoved Kirke, Henstilles til Deres Mayestæts Allernaadigste Velbehag, om de efter Ansøgning fremdeles maatte henlægges til hoved Sognet, og da jeg, Kammerherre Storm paatager mig at Besørge Entrepreneurene for de udpantede 8 Rd. hos hver, i alt 24 Rd., paa anden maade tilfreds stillhed,  have Vi intet imod, at det udpantede, dennem igien til Frie naadighed overlades. Christiania d: 14 Januarii 1764 Storm F: Nannestad.”

Altså full seier for de standhaftige. Man må gå ut fra at kammerherre Storm representerer kongen, som forøvrigt var kjent for å være nokså slepphendt med Statens midler. Det interessante ved denne historie er at en sak som ikke dreiet seg om mere enn 24 daler, faktisk vinner frem via Kongen i København. Den viser at folk her i landet, hvis de ikke fant rettferdighet på annen måte, så satte de sitt håp til Landsfaderen i København. En liten solskinnshistorie som gir et glimt av lys i den bekjente 400 årige natten, som kanskje ikke var så mørk som vi er kommet til å tro.

Et vers som ennå siteres av folk lyder:

“Mari kjærke
tett ved Bjerke
smurt med tjære
til Guds ære
og på madam Hansens bekostning”

Disse linjer har sin rot i virkeligheten.

Kirkens vegger er av furutømmer. Opprinnelig var alle yttervegger kledd med kraftige over- og underliggere, slike som ennå finnes på nordveggen. Og veggene var tjærebredde, det finnes det ennå merker av under hvitmalingen, som først fant sted i 1870-årene. Men hva med tilføyelsen “på madam Hansens bekostning”? Er det bare en morsomhet? Den  historiske bakgrunnen ser slik ut: Av de testamenterte 3000 daler hadde Maren bestemt at rentene av 500 daler skulle brukes til kirkens vedlikehold, dvs. 25 daler, 5% var det faste rentenivå den gang. I 1764 ble disse 500 riksdaler overført til Enebakk hovedkirkes eier Clemmet Hansen på Torshov, mot at han og fremtidige eiere av hovedkirken, skulle holde Mari kirke ved like. Det ble altså familien Hansen som skulle bekoste kirken tjæret.

Om du ønsker å lese mer om “Yttre Bøydens Fierding boende Landbønder og Indbyggere“, anbefales på det varmeste å lese hele særtrykket med “Trekk av Vestbygodsets histore“, utgitt i 1990 av Barthold A. Butenschøn eller Romerike Historielags Årbok XVI 1990. Mye interessant historie om Ytterbygda eller Yttre Bøydens Fierding som det den gang het.
Vennlig hilsen, Vidar Bjerkeland

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

Privat bruk av metallsøker
“En god rolleforståelse og et godt samarbeid mellom private metallsøkere og forvaltningen, er en forutsetning for at privat metallsøking kommer forskningen og fellesskapet til gode. Dette forutsetter tydelige retningslinjer som sørger for en enhetlig forvaltning i tråd med dagens lovverk.” Les regelverk her.


GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Her følger noen gamle avisoppslag som handler om denne tavlen eller tavlens tema. For å spare plass, er bildet klippet og limt for å komprimere relevant innhold.

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

Informasjonen på denne siden er skrevet og satt sammen av forskjellige referanser gjengitt i linkene under her.
↗️ Wikipedia – Mari kirke
↗️ Norges kirker – Mari kirke
↗️ Kulturminnesøk (84391) – Mari kirke
↗️ Facebook – Trekk av Vestbygodsets historie
↗️ Riksantikvaren – Privat bruk av metallsøker …  (PDF her.)
↗️ Metallsøker.no – Retningslinjer for metallsøking i Norge

RELATERTE TAVLER 🔗➡️

Her er listen med andre relaterte tavler. Da kan du lett manøvrere deg frem til andre tavler med tilvarende tema.
➡️ 001 Vestby gods
➡️ 013 Kirkestien
➡️ 022 Olle, ile og vannpost
➡️ 103 Portstolper Mari kirke