033 Bygdeborgen Slossåsen

I Enebakk er det registrert 4 bygdeborger. To av disse finner vi i ytterbygda, Slossåsen bygdeborg og Dragåsen bygdeborg. De 2 andre er Slottsåsen og Festningssåsen.

Bygdeborgen på Slossåsen har ikke fått utført undersøkelser utover overflateregistrering. Derfor kan man ikke si noe annet enn at det er sannsynlig at bygdeborgen på Slossåsen er fra jernalderen. Bygdeborg, ofte kalt tyveborg eller tjuveborg, er et primitivt festningsanlegg fra førhistorisk tid, gjerne anlagt på små og bratte fjelltopper som er utilgjengelige fra flere kanter. Forsvarsverkene består som regel av enkle tørrsteinsmurer, opprinnelig trolig forsterket med palisader, og finnes fortrinnsvis mot den side der adgangen er lettest. Huskonstruksjoner har man sjelden funnet rester av innenfor murene, men de fleste borger har hatt tilgang på vann gjennom brønner eller naturlige kilder.

Bygdeborger er vanlige både i Sverige og i Norge. Man antar at de norske borgene for det meste skriver seg fra romertiden og folkevandringstiden. Bygdeborgene ligger gjerne på steder som har hatt strategisk betydning, og med god utsikt over den nærliggende bygda. De oppfattes dels som midlertidige tilfluktssteder under urolige forhold i folkevandringstiden, dels som festningsanlegg i utkantene av gamle riker. Mange norske navn på «slott» eller «borg» er knyttet til slike bygdeborger.

Det er i dag registrert 34 bygdeborger (2018) i Akershus, og de er alle automatisk vernet for ettertiden. Det er funnet mer enn 300 slike bygdeborger i Norge, særlig konsentrert om det sentrale Østlandsområdet, Sørvestlandet og Trøndelag.

Bygdeborgen på Slossåsen er automatisk fredet og registrert med ID-nummer 81280 i “Askeladden”, som er Riksantikvarens database over fornminner.
Der står det:

“N-S-gående småkupert bergkolle. Mye berg i dagen, ellers lyng og furuskog. Utsikt mot S. Kollen faller stupbratt av mot V, bratt mot Ø og noe slakkere mot S og N. Murrester finnes sammenhengende rundt hele kollens krone unntatt fra SV-NV. Her er det forøvrig umulig å bestige borgen. Muren er bygd av mellomstor og stor bruddstein med enkelte blokker. Den er mye sammenrast, men steinene ser ikke ut til å være rast mye ned fra borgkanten. Muren er bredest i S der oppstigningen til platået synes enklest. Murens l 200m, br. 0,3-6m, h 0,4m. Det er ikke noe tydelig vannhull på det indre borgområdet, men det finnes en del tilgrodde forsenkninger midt på. Det er heller ikke tydelig hvor inngangen har vært, men den må ha vært enten fra NØ eller fra S. Datering: Jernalder.”

På høsten 2020 hadde lokalbefolkningen i Sløssåsen arrangert en dugnad for å fjerne store trær på kollen, dette for å få ettermiddagssol, samt at det ville være lettere å bevege oppe på bygdeborgen. Kommunen svarte at dette ga området mer tydelig profil og det ble mer synlig i landskapet, men la til at de selv ikke hadde midler til å gjennomføre forsvarlig rydding som ivaretar kulturminnet på stedet, men at det måtte tas hensyn ved trefelling og hogst.

Riksantikvaren mottok melding om ulovlig hogst og ulovlig kjøring, men det er en kjørerampe opp til feltet de ser mest alvorlig på, kommer det frem i et nylig brev til kommunen.
– Tiltaket er gjennomført av privatpersoner som trolig har misforstått tilbakemeldinger fra kommunen. Selv om inngrepet er gjennomført med gode intensjoner er arbeidet åpenbart brudd på kulturminneloven og må rettes. Det skrev Viken fylkeskommune. Les resten av saken på Enebakk Avis i linksamlingen.

Her er et utsnitt av kart over plasseringen til bygdeborgen. Det skraverte er selve det automatisk fredede kulturminnet, det gule rundt er det som kalles sikringssonen som også er fredet. Spregningsarbeiderne ignorerte dette da rekkehusene ble bygget her.

Sagnomsuste bygdeborger
Forfattere: Ingeborg Marie Hornkjøl, Kristine Friis Jørgensen, Luka Jandric, Inger Dina Wergeland Venås og Sigrún Vidarsdottir.

De fleste arkeologer mener at en bygdeborg var et forsvarsverk, men før det ble gjort moderne forskning på ruinene, ble det fortalt mange sagn av lokalbefolkningen. Eksempler på dette er sagnet om Tiril-Tove og røverne på Tjuvenborgen og sagnet om kong Andor på Andorsrudborgen.

Tilhørende Tjuvenborgen i Ådalsfjellene er sagnet om Tiril-Tove. Bare i Norge er det rundt 117 forskjellige versjoner av fortellingen. Ettersom sagnet om Tiril-Tove blir fortalt mange steder med lokale variasjoner, kaller vi det et vandresagn. Mange slike knytter seg til bygdeborger, og en av de vanligste variantene omhandler tjuver og røvere. Det er nok derfor så mange borger rundt om i landet har fått navn som Tjuvenborgen eller Røver’n.

Sagnet om kong Andor er nesten identisk med sagn tilknyttet bygdeborger på Ringerike og i Øvre Eiker, og er derfor også et vandresagn. Andorsrudborgen, som Tjuvenborgen, er mest sannsynlig fra romertid eller folkevandringstid. Den er heller ikke undersøkt arkeologisk.

Borgen ligger nær både utmarksressurser og viktige jordbruksområder, og med datidens åpne landskap har man hatt god oversikt over omegnen. I motsetning til Tjuvenborgen er Andorsrudborgen fremdeles godt synlig i terrenget, med store steinrøyser langs kollens slakere sider. Enkelte steder er murene fremdeles stablet.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️