154 Sta’sjon eller Benzer’n

I dag er det to bensinstasjoner i Enebakk, en på Flateby og en i Ytre Enebakk. I gamle dager gikk altså Vågliveien rett opp fra hovedveien, der gangveien nå går opp mot misjonshuset. Endringene fra et stort jorde til ny vei, boliger og bensinstasjon, forteller ganske mye om utbyggingen på 1960-tallet i Våglia.

Til venstre er et flyfoto over bensinstasjonsområdet fra 1956, før området ble regulert til bensinstasjon og Vågliveien ble endret. Bildet til høyre er tilsvarende flyfoto fra 1978. Ganske store endringer på landskapet på bare 22 år. Foto: 1881.no.

Bensinstasjonen i Ytre

Her følger en historisk vandring i byråkratiet, fra søknad i 1964, til ferdigstillelse i 1969 for Ytre Enebakk Bensin og Service AS.

A/S Norske ESSO søkte om å få kjøpe tomt og bygge en bensin/service-stasjon på denne plassen den 12.06.1964. Selve teksten i søknaden lød som følgende: “A/S Norske Esso tillater seg herved höfligst å söke Bygningsrådets godkjennelse for anlegg av bensin-servicestasjon på parsell av gnr. 90, bnr. 3, som vist på vedlagt kartblad …“.

Enebakk herredstyre vedtok i møte den 01.09.1965 at formannskapet enstemmig innstilte til bygging av bensinstasjon i Ytre Enebakk.

I 1966 utskilte kommunen fra Vestby, en tomt ved Vestby bro, som ble solgt til A/S Norske Esso. Salget ble senere omgjort pga. juridisk usikkerhet.

I vedtaket fra Statens vegvesen datert 11.01.1967, med kopi til oppsynsmannen A. Christensen og avdelingsingeniør Per Eggemoen står det en merkelig paragraf. Men det kan hende at vedtaket skal forsikre seg om at det ikke vil bli satt opp en egen kiosk utenfor eksisterende godkjente bygningsmasse.

Originaltegningene var et bygg som stod på tvers av dagens stasjon og ble sendt inn til kommunen den 14.11.1966. Kommunen godkjente bygget 24.02.1967, men sjefen i vegdirektoratet ville at bygningen skulle ha fasade mot riksveien, så vedtaket ble overprøvd.

A/S Norske ESSO kom deretter opp med ny tegning som ble godkjent etter noen runder om utkjøring/innkjøring, samt mindre endringer på fasade og hovedbygg.

Her er et områdekart over hele tomten slik den ble godkjent. Det var flere utkast som ble stemt på. En av tegningene hadde tilkjøringsvei fra Vågliveien rett ned mot der dagens bygning står. En annen hadde selve bygningen plassert til venstre langs dagens gangvei. Men denne tegningen i bilde 8, med tilhørende inn og utkjøring ble altså starten på byggingen.

Firmaet, utviklings og bensinselskapet FRO-GA-MO A/S, kjøpte da tomten av kommunen ved skjøte tinglyst 5 desember 1968. I skjøtet er inntatt følgende betingelse: “På eiendommen tillates ikke drift av landhandleri.” Senere ble det gjort henvendelse til kommunen for å endre gårdsnummeret på eiendommen da det viste seg at eiendommen var utskilt fra Foss og ikke fra Vestby.

Etter at alle godkjenninger var utført, startet familieeide firmaet FRO-GA-MO A/S med grunnarbeidet 1 desember 1968, som inkluderte graving for drivstofftanker, støpning av fundamenter til bensinpumper og planering av resterende tomt. Den stod ferdig februar 1969 og fra 1 mai 1969 drev FRO-GA-MO A/S salg av bensin, olje og bilrekvisita samt kjoskhandel fra stasjonen.

Selve bygningen ble oppført av murmester og entreprenør Arve Huuse fra Spydeberg. Han var underentreprenør av FRO-GA-MO A/S og stod for selve bygging av bensinstasjonen. Ferdigstillelse av bygningen ble godkjent av byggekontrollen i Enebakk den 05.11.1969.

På 1970-tallet ble noe av tomten brukt til bygging av dagens bussholdeplass.

Ivar Nordal Myrer (1916-1982) og Harald Nordhagen (1940-2019) var de som fikk bygd stasjonen, men de hadde ikke så lyst til å drive den. Da Jan Henrik Henriksen ved årsskiftet fylte tanken der, kom de i tale over det å drive bensinstasjonen. Da ble Jan tilbudt å kjøpe stasjonen. Etter en tenkepause startet Henriksen opp 1. mai 1970. Da var det FINA som ble samarbeidspartner.

A/S Norske Fina overtok i 1977 hele forhandlernettverket til det familieeide bensinselskapet FRO-GA-MO A/S, som hadde ca. 30 stasjoner på Østlandet og tankanlegg på Nærsnes i Røyken. FRO-GA-MO A/S hadde tidligere markedsført produktene sine under varemerket Shell, men nå ble altså dette endret til Fina.

Den andre Shell perioden begynte da Norske Fina den 4 mars 1999 ble solgt til Norske Shell. Da ble altså bensinstasjonen en Shell-stasjon igjen.

I 2008/2009 ble bensinstasjonen solgt til Hotvedt Holding. Da kom bensinstasjonen tilbake til utgangspunktet – som en Esso-stasjon.

Bensinstasjoner

I 1896 kom den første automobilen til Norge, en Mercedes-Benz. Allerede 20 år senere var det registrert over 17.000 kjøretøy i Norge, inkludert motorsyklene, som også hadde dukket opp. Med bilens gjennombrudd på 1920-tallet, fulgte en storstilt utbygging av bensinstasjoner langs veinettet. Langs veiene, både på bygda og i byene, dukket også den ene bensinstasjonen etter den andre opp. På det meste var det over 4.000 bensinstasjoner i Norge.

Den første registrerte utenlandske bilturisten kom til Norge i 1901. Det var Nederlenderen Petrus Scheltember Beduin (1870-1928). Han kjørte fra Kristiania til Lærdal i en Panhard & Levassor med 8/18 hk.

Bilens inntog skapte en storindustri, og det ble behov for å foredle bensin, lagre, og å kjøre ut drivstoff til de nyopprettede bensinstasjoner. Det var de store amerikanske og engelske oljeselskapene som etablerte seg i Norge. Det første var Esso (Standard Oil Company) i 1891. Esso er et internasjonalt varemerke som blir brukt av det amerikanske oljeselskapet ExxonMobil og tilknyttede selskap. Dette var tidligere kjent som Standard Oil Company of New Jersey (skiftet navn til Exxon i 1972). Navnet Esso kommer av forkortelsen SO (uttales «ess-o») for Standard Oil.

Også her i Enebakk poppet det opp bensinpumper langs hovedveien. Den første ble satt opp i Hollibyen, krysset ved enden av Mjær rundt 1920. I Ytre var det bensinpumper fra Bekkevold til Vik, til sammen 5 forskjellige steder. De første bensinutsalgene var svært enkle. De besto som regel bare av et fat, en håndpumpe og kanskje et lite skur, der de som betjente pumpa, kunne trekke seg tilbake. Etter hvert ble pumpestasjoner en del av annen næring, som for eksempel et samvirkelag eller butikk.

Opprinnelig hadde Norsk Brændselolje (BP) salg av bensin ved landhandelen på Sagstuveien fra ca. 1927. Da med håndpumpe fra fat. I 1959 ble det avtalt at BP skulle anlegge pumpe med nedgravet tank. I 1966 søkte BP fylkesvei-kontoret om å få bygge bensinstasjon vest for landhandelen, men søknaden ble avslått grunnet trafikkmessige hensyn.

På slutten av 1960-tallet forsvant disse “butikkpumpene” fra landhandleriene, og vi fikk egne utsalg for drivstoff – en bensinstasjon.

Det var først under oljekrisen på 70-tallet, at salg av dagligvarer som brus, pølser og boller, ble mer vanlig. Blant de fleste bilister i dag anses kanskje dette som vel så viktig «drivstoff» på bilturer som bensin og diesel.

Bensinstasjonene har alltid vært flinke til å ligge i forkant. De var blant de første til å ta i bruk neonlys og funksjonalistisk design. Mange av disse kulturminnene lever i beste velgående i dag, og kan oppleves om du er i nærheten.

Fra bensin til pølse

Til å begynne med var bensinstasjonen et sted man fylte bensin og handlet bilrelaterte varer. Men på 1950-tallet begynte Shell, Esso og BP med storstilt arbeid for å få kunden til å handle på deres stasjon. Kjørte du inn på en bensinstasjon i Norge på 1950- og 60-tallet, så møtte du også nøye innøvd service fra de ansatte.

Dette var også noe helt nytt for norske forbrukere. De var vant til å måtte be om ting, enten det var varer eller tjenester de ønsket å kjøpe. Både logoer, fargebruk på stasjonene og personalets uniformer fikk et svært gjennomført design. Det var nøye planlagt hvor flaskene med smøreolje og eskene med tennplugger skulle stå plassert inne på stasjonen.

Oljeselskapene og bensinstasjonsmerkene konkurrerte hardt om å være best på service. Uten å bli spurt om det sjekket de ansatte på stasjonen lyspærer, motorolje og vindusviskerne på bilen. Selvfølgelig med det underliggende målet å kunne selge deg noe. Taktikken var dels å vise at du var bilistens venn og brydde deg om både bilføreren og bilen hans. Men man kunne også spille på frykt for at noe uønsket som startvansker eller motorstopp kunne oppstå.
Ingenting på bensinstasjonen ble overlatt til tilfeldighetene og kampen om bileierne og pengene deres var beinhard.

Esso bygde et eget opplæringsbygg hvor hundrevis av ansatte ble satt på skolebenken i ukesvis, for å lære dem og selge andre varer på bensinstasjonene sine. Fra rundt 1950 kommer for alvor salgsvarene inn på bensinstasjonene. De markedsføres med godt design, enten det handler om lyspærer eller bilbatterier. Det er i all hovedsak produkter til bilen du får kjøpt.

Litt ut over på 1960-tallet blir også produkter beregnet på bilistens familie vanlig å finne inne på stasjonen. Først og fremst fikk du kjøpt det du trengte til ferie og fritid som primuser, campingstoler og ulltepper.

Selskapet BP var første ut med sitt konsept AutoShop. Deretter følger Mobil Oil opp med det de kaller MiniMarked.
Så på 1970-tallet fylles bensinstasjonene opp med stadig mer kioskvarer. Det begynte gjerne litt forsiktig med en iskremdisk og kanskje et brusskap. Deretter kom sjokoladen, kjekspakkene, ukebladene og alt det andre. Dermed måtte bensinstasjonene vokse. På 1950-tallet var 40 kvadratmeter regnet som ideell størrelse på stasjonens lokale. Snart dobles arealet.

I dag har bensinstasjonene blitt storkiosker. Ikke så rart kanskje, når det nå er Seven Eleven som drifter YX stasjoner og Deli De Luca som drifter Esso. Påfyll av softis og hamburgere er blitt like viktig som bilen og drivstoff. Den ansatte du møter kan mye om garnityr på pølser. Kunnskapen om motoroljer, lyspærer og vindusviskere må du selv besitte, eller kjøre til et bilverksted for å få det ordnet.

I 2016 var det registrert over 2,6 millioner biler i Norge, men det eksisterte bare 1.580 ulike stasjoner til å tanke opp bilen. Det var en halvering av hvor mange stasjoner det var i 1969. Og antallet bensinstasjoner daler fra år til år.
“Årsaken til at det blir færre bensinstasjoner, har blant annet med høye investerings- og driftskostnader å gjøre, og at bensinstasjonsdrift gir relativt liten avkastning“, sa generalsekretær i Norsk Petroleuminstitutt, Inger-Lise M. Nøstvik i 2016.

I dag har overgang til EL-bil medført til at nedleggelse av bensinstasjoner bare øker.

Shell-dama og Fritjof

Det var firmaet Dinamos med Ivar Vereide som stod bak det legendariske reklamekonseptet med Shell-dama, spilt av skuespiller Marianne Krogness. Slagordet “Ekstraservice – det er Shell det” ble en gigasuksess, og gjorde at de fleste koblet ekstraservice med Shell. Arne Garvang forfattet tekstene til reklamene som gikk som en farsott i landet i 1992.

I 1992 kommenterte Marianne Krogness reklamesuksessen som «helt sprøtt» til norsk media. Da ringte telefonen hjemme hos henne både sent og tidlig, av folk som ville tilby jobb, ha intervju eller vite om de kunne få kjøpt reklamefilmene på video.

Deler av innspillingen av julefilmen “Fridtjofs Jul” med Øivind Blunck, foregikk i Ytre Enebakk. Innspillingen med sangkoret “Enebakk blandakor” ble utført og filmet nede i smøregrava på Shell-stasjonen i 2006.

ARKEOLOGISKE FUNN 🦕🔎

GAMLE AVISOPPSLAG 🗞📰

Henriksen pensjonerer seg etter 30 år – fra Østlandets Blad, mandag 6. september 1999

LINKER & REFERANSER 🔗↗️

RELATERTE TAVLER 🔗➡️